Øde landskap med rom for uhygge

fredag 18. september 2009, kl 0904

En ferietur til Danmark ble utgangsunktet for Kjersti Viks debutroman Mandø.
– Det var en ganske mislykket ferie, men jeg opplevde landskapet som inspirerende og poetisk, sier hun.

Debutant Kjersti Vik er allerede i gang med nye skriveprosjekter.

Debutant Kjersti Vik er allerede i gang med nye skriveprosjekter.

Slik beskriver Kjersti Vik Mandø:

– Mandø er en liten tidevannsøy på sørvestkysten av Jylland, i det området som kalles Vadehavet. Øya er landfast ved lavvann; da går det an å kjøre utover på en grusvei. Ellers er stedet isolert, og det er ikke mange fastboende igjen der. Vadehavet representerer et spennende landskap, preget av vekslinger mellom flo og fjære, tørt og vått. Det er åpent og flatt og mektig, og samtidig, alt etter øyet som ser, veldig stygt. Ved lavvann blottlegger havbunnen seg, og den er dekket av strandormer og muslinger. Det er et yndet sted for trekkfugler, men ikke fullt så yndet for mennesker. Tidevannet, de sterke tidevannsstrømmene, de plutselige væromslagene, tåke og konstant vind gjør stedet ugjestmildt, uforutsigbart og litt skremmende.

– Hvorfor har du lagt handlingen til akkurat dette stedet?

– Jeg havnet på Mandø selv, litt uforvarende, en sommer for noen år siden. Jeg ville egentlig bare på en helt vanlig, tradisjonell sommerferie til Danmark, som alle andre småbarnsfamilier, men endte altså opp på denne pussige øya. Ifølge annonsen på internett skulle huset vi leide ligge et par hundre meter fra havet. Men da vi kom ned til stranden, viste det seg jo at det havet hadde forsvunnet for øyeblikket og bare hadde etterlatt seg et endeløst teppe av gjørme og strandormbæsj. Det var en ganske mislykket ferie, men jeg opplevde landskapet som inspirerende og poetisk. I en av turistbrosjyrene vi fant, kunne vi lese en advarsel mot å gå ut på «vaden» som det het, altså havbunnen ved lavvann, for ikke å bli tatt av tidevannet. Jeg visste med en gang at noen i boka mi bare måtte bryte det forbudet.

– Har du gjort noen form for research?

– Foruten allerede nevnte ferie, der jeg (i mangel på andre ting å gjøre) fikk rikelig anledning til å studere landskapet, har jeg hentet mesteparten av informasjonen jeg trengte på nett, både om Vadehavet, fugler og tidevann. Jeg har også vært i kontakt med ornitologisk forening, siden en av hovedkarakterene i boka er hobbyornitolog, og med dansk meteorologisk institutt, for å få greie på hvordan f.eks. tåke oppstår på disse trakter om høsten.

– I fjor sommer deltok jeg også på et kitekurs på Jærstrendene, riktig nok ikke bare i research-øyemed, men også fordi det ser gøy ut. Dessverre var det århundrets vindstilleste helg på Jæren akkurat den helgen kurset gikk. Kanskje årtusenets. Det var nesten ikke antydning til vind! Men jeg klarte da likevel å få med meg en del ting som gjorde at jeg måtte gå tilbake til kitescenene i boka mi og redigere litt.

– Har prosjektet endret seg underveis i skriveprosessen, eller hadde
du en plan du har holdt fast ved?

– Det jeg ser på som hovedplottet i romanen, møtet mellom den tilreisende Maja og den fastboende Claus, har vært omtrent likt gjennom hele prosessen. Landskapet var også gitt. Det som har endret seg og blitt mye mer levende i løpet av skrivingen, er karakterene, og da særlig bikarakterene, vennene til Maja. I første utkast er de bare en «vennegjeng». Etter hvert vokste de frem som individer med egne prosjekter og egne stemmer. Jeg er veldig fornøyd med karakterene mine. De fremstår som hele, integrerte mennesker for meg, morsomme, egoistiske og spenningssøkende. Moderne individualister, men likevel underlagt gruppens mekanismer. De er alle unge, uferdige mennesker som leter etter mening og tilhørighet.

– Du har selv vært litteraturanmelder – hvordan blir det å selv bli
«utsatt» for anmelderne?

– Jeg er såpass nøktern på dette punktet, at jeg ikke en gang tar det som en selvfølge å bli anmeldt. Jeg håper jo på litt blest, helst skryt, men vet at avisene ikke har plass til alle. Foreløpig har jeg lest to anmeldelser av «Mandø»: én i Bergens Tidende, der jeg selv har anmeldt, og én i Vårt land. Begge var veldig fine og positive. Anmelderen i BT mente det var en stor, men prunkløs roman. Prunkløs? Det var et ord jeg ikke ante hva betydde. Jeg visste ikke om det var positivt ladet en gang. Jeg slo opp i ordboka og fant ut at prunkløs betydde «uten prunk», og da var jeg jo like langt. Prunk! For et ord! Men det betyr visst tom prakt, tilgjort, kunstlet. Jeg antar det er positivt når noe er uten prunk. Vårt land på sin side mente dette måtte være en av årets beste debutromaner, og sånt er jo gøy å lese.

– Jeg vet ikke hvordan jeg eventuelt vil takle dårlig kritikk. Det er sjelden debutanter får slakt, men om jeg likevel skulle få det…? Jeg blir nok kjempesur og skuffet og kommer til å snakke hull i hodet på venner og familie om hvor urettferdig det føles. Likevel vet jeg innerst inne at litteraturanmeldere bare er mennesker og kan mene noe som andre kan mene annet om.

– Hva har vært det mest spennende i tiden etter at romanen kom ut?

– Det har ikke vært så veldig spennende i grunnen. Jeg var på en stor pressekonferanse på Aschehoug i Oslo. Det var litt for nervepirrende, men kjekt i etterkant. Da følte jeg liksom at det var store ting på gang. Det var også uventet hyggelig med lanseringsfesten som jeg hadde på Tou Scene i Stavanger. Det kom massevis av folk, noe som først gjorde meg nervøs, men så ble jeg overstrømmet av en følelse av at alle som var der ønsket meg godt. Alle heiet på meg. Det var bare herlig! Ellers går hverdagen sin vante gang, med jobb, familie og venner.

– Hva tenkte du da siste punktum var satt?

– Å skrive «Mandø» har vært en prosess. Flere ganger har jeg tenkt at “Nå er den fullendt!» men så har jeg fått ny konsulentuttalelse fra forlaget med oppfordring til videre bearbeidelse av manuset. Jeg har ikke nå noen erindring av det øyeblikket da siste punktum var satt, og det faktisk stemte.

– Er du i gang med en ny bok – og kan du i så fall si litt om den?

– Jeg har flere prosjekter på gang. Jeg har flere ganger fått høre at jeg skriver visuelt og levende, at det er lett å se for seg det jeg beskriver. Jeg har konstant en liten film som snurrer og går i skallen min når jeg skriver. Derfor har jeg tenkt at overgangen til å skrive for film ikke er så stor for meg og holder på å kladde på et filmmanus. Tematisk grenser det opp mot «Mandø», nærmere bestemt det som berører den “sekulære meningsløshet», som anmelderen i Vårt land uttrykte det så flott; lengselen etter noe sakralt og stort og sant og mektig i en tilværelse uten en gud. Jeg ser imidlertid for meg en mye lystigere film enn det «Mandø» er, en feelgood.

– Jeg har også intensjoner om å finne frem en roman jeg skrev på før jeg begynte med «Mandø». Den handler om en broket forsamling semikunstnere som bor i en okkupert bygård i Paris. De er opptatt av frihet og av å «være seg selv», altså sanne og autentiske mennesker, i motsetning til borgerskapet og alle verdens kjedelige, vanlige mennesker. Men når alt kommer til alt er de verken bedre eller verre enn andre folk. De har sine hemmeligheter og sine livsløgner, de også.

– Nevn en bok som har betydd spesielt mye for deg.

– Jeg tror jeg må trekke frem en litt sær og smal sak fra videregående skole. Der leste vi den greske tragedien «Agamemnon», første del av trilogien «Orestien» av Aiskylos. Det er den første boken jeg virkelig gikk i dybden i. Analyserte symbolbruken, husker jeg, da særlig bruken av garn og nett på mange nivå i teksten, et helt nettverk av symboler som pekte frem mot det dramatiske klimaks i stykket, der den tragiske helten Agamemnon blir fanget i badekaret og knivdrept av sin egen kone.

– Det er ikke en bok jeg vil anbefale, strengt tatt, men den har betydd utrolig mye for meg. For det første var det mitt første møte med klassisk kultur – historien, mytologien og litteraturen. Jeg ble svært fengslet av dette, og den klassiske mytologien er fremdeles en av mine store lidenskaper. Jeg skrev bl.a. hovedoppgave på litteraturvitenskap om bruk av klassisk mytologi i moderne litteratur. For det andre syntes jeg det var fantastisk gøy å gå slik i dybden av en bok. Jeg er ganske sikker på at arbeidet med denne boka var utslagsgivende for at jeg senere begynte å studere litteraturvitenskap. Jeg har aldri vært en veldig god «hverdagsleser», for jeg leser ganske sent og litt ukonsentrert, men jeg elsker å dykke ned i enkelte verk. 



Stikkord: ,

Del denne artikkelen på:

Én kommentar til «Øde landskap med rom for uhygge»

  1. […] Vik: Mandø. Roman om fem ungdommer som samles på ei øy, syndere i høstmørke, psykologisk spill (ifl. […]

Skriv en kommentar