Kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås i Aftenposten kommenterer striden i Bergen, og forsvarer dei mange planane om litteraturhus i norske byar.
Etter at fleire forfattarar i Bergen gjek ut mot planane om litteraturhus i vestlandsbyen har debatten vore frisk. Forfattar Tomas Espedal har særleg kritisert påtroppande leiar Kristin Helle-Valle for inkompetanse. I dag kommenterer Aftenposten denne striden:
Vår tids litteraturhus
Knut Olav Åmås
LITTERÆR STRID. Flere nye litteraturhus bør få et entusiastisk ja takk. Men de viktigste litteraturhus vi har er uansett de 800 folkebibliotekene.
BERGENS-FORFATTERNE Tomas Espedal og Erling Gjelsvik kom nylig med et kraftig personangrep på lederen av det prosjekterte Litteraturhuset i Bergen, Kristin Helle-Valle, for å være den mest inkompetente man kunne finne. Samtidig luftet de frustrasjon og frykt for at huset i vestlandsbyen skal bli av samme slag som Litteraturhuset i Oslo: Ikke et sted å utvikle litteraturen, med for dyr mat og for dårlig bokhandel. I det hele tatt: Et helt mainstream sted for arrangementer for dem som vil «menge seg med kunstnerne» (litt av et selvbilde Espedal har).
De som elsker kulturen
Espedal snakker om «kulturmenneskene», trolig damene i 40- til 60-årene som er de fremste kunst- og kulturbrukerne i hovedstaden. Forlegger Anders Heger skrev en hyllest til dem i Dagsavisen på lørdag. De som bare leter etter seriøs substans som kan berike dem, de som bare elsker kulturen.
Espedal selv omtalte dem foraktelig i Dagsnytt 18 mandag som kulturlivets «kunder». Ja, tenke seg til: Noen som vil betale av sin sparsomme lønn for å kjøpe de kulturprodukter som bøker faktisk også er, og som forfattere faktisk også lever litt av, når de ikke bare blir lest av kolleger og venner, slik Espedals skjebne inntil nylig har vært.
Skaffer private penger
Litteraturhus-prosjektet i Bergen blir endatil mistenkeliggjort fordi Helle-Valle jobber uten hele tiden å konsultere forfatter-herreklubben i byen, og nå attpåtil har greid å reise ti private millioner fra landet største filantrop, industrimannen Trond Mohn. Litteraturhuset i Oslo kom også til ved slike private penger, fra Fritt Ords formue. Men det er jo bare jevn tilførsel av offentlige midler som ikke «lukter» i norsk kulturliv. Nok en grunn til å baktale Helle-Valle.
Det Espedal og Gjelsvik helst vil ha er noe helt annet enn åpne, inkluderende litteraturhus. La dem da heller bygge ut de sterke forfatterforeningenes og Norsk Forfattersentrums lokaler til subsidierte hus der de kan få til samtaler bare forfatterne imellom på høyt nivå. (Nei, jeg er ikke ironisk, det er en legitim syssel.)
Litteraturhuset i Oslo er vellykket på flere vis: 1400 arrangementer og minst 110 000 publikummere og 250 000 besøk bare i 2010. 300 brukere av skriveloftet, flere enn 100 bruker det hver uke, og bare i 2010 utkom det flere titalls bøker som var skrevet der.
Litteraturhuset i Oslo gir mye til mange. Siden driften ikke er basert på offentlig støtte, men på årlige tilskudd fra Fritt Ord og betydelige egeninntekter, må huset faktisk ha en bred profil. Det finnes idealister med spesielt trang økonomi som da dessverre må finne andre arenaer. De finnes
Integrerende biblioteker.
Det skal sies: Litteraturhuset i Oslo er mye av et lanseringssted og en debattarena – et eventhus som likevel har litt for høy terskel for mange. Det tiltrekker seg mye godt voksen, øvre middelklasse, og er ikke den mest mangfoldige arena man kan tenke seg.
Ungdom trives enda bedre i landets mest utbredte litteraturhus, nemlig bibliotekene. De er integrerende på tvers av alder, sosial status, kjønn og etnisitet. Bibliotekforsker Ragnar Audunsons forskning viser det klart: Unge mennesker, innvandrere og folk med lav husholdningsinntekt bruker biblioteket mer til sosiale formål enn folk som er eldre, som har norsk bakgrunn og høyere inntekt.
Så la oss gjerne få et halvt eller et helt dusin nye litteraturhus i Norge, så fremt de kan fylle en annen rolle enn bibliotekene. Vi trenger ikke litteraturhus i byer som ikke kan finansiere dem med andre penger enn de samme som bibliotekene konkurrerer om. De er allerede største taper i nesten alle kommuners budsjetter, som generelt har økt. Bibliotekenes andel av kommunekulturen er redusert fra 20 til 16 prosent mellom 2001 og 2008.
Mye brukt
Men trenger vi biblioteket i en hyperdigital tid? Ja. Gode biblioteker er sosialiseringsarenaer av klasse. De er blant de mest brukte kulturtilbud i Norge. Å låne ut bøker er bare en liten del av hva de driver med. Under halvparten av brukerne benytter seg av det. Det nesten nye Drammensbiblioteket flommer over av aktiviteter og tilbud; av Internett, kafé, konserter, forestillinger og spillkvelder og spillnetter for ungdom.
Bibliotekforsker Audunson fortalte en historie i Aftenposten 14. august i fjor: Han møtte på et bibliotek en 20-åring som vil bli truckfører, og som har begynt å bruke sitt bibliotek to-tre ganger ukentlig. Han er blitt hektet på kort tid fordi han synes biblioteket er et godt sted å slappe av og bli inspirert. Ved hvert besøk starter han med surfing på kraftige PCer, stikker så innom et godt utstyrt avisrom, før han låner med seg noen bøker og filmer.
«Jeg leste ikke bøker før», sier han stolt.
Nye litteraturhus
I disse byene er litteraturhus enten under planlegging eller blir diskutert:
Bergen, Trondheim, Kristiansand, Tromsø, Lillestrøm, Stavanger, Grimstad, Fredrikstad, Skien og Odda.
