Jeg måtte la «Tålmodighetens stein» av Atiq Rahimi romstere i meg en stund før jeg kunne formulere noe om den. Etter å ha lest de siste sidene, satt jeg igjen med en tomhet ingen ord umiddelbart kunne fylle.
Handlingen i «Tålmodighetens stein. Seng-e-saboor» foregår «et sted i Afghanistan. Eller et annet sted», som det står innledningsvis. Kvinnen i romanen steller sin ektemann som har fått en kule i nakken etter å deltatt i kamper. Hun har alltid foraktet ham, men har aldri betrodd sine tanker til ham. Ved sykesengen begynner hun å fortelle om sine personlige opplevelser og hun avslører sine følelser. Verken kvinnen eller leseren vet om mannen er i stand til å oppfatte det hun sier.
«Seng-e-saboor» er farsi for «tålmodighetens stein»: «Du snakker til den, snakker og snakker. Og steinen hører på deg, suger opp alle dine ord, alle dine hemmeligheter, helt til den en vakker dag eksploderer. Den faller i grus».
«Tålmodighetens stein» fungerer sterkere enn noe feministisk manifest, og at romanen er skrevet av en mann forsterker dette aspektet.
Dette er nok et bevis på hvor sterkt en skjønnlitterær tekst kan virke. Denne vesle romanen på 128 sider rommer historie, politikk og kultur i ett. Og den barske realismen til tross: Det er også rom for eventyr. Gjennom å lese denne historien forstår vi også at selv om kvinnene i land som Afghanistan lever tilbaketrukket fra offentligheten, har de sitt eget univers. De er sterke og kloke – og har humoristisk sans.
Atiq Rahimis poetiske språk, godt oversatt til norsk av Tom Lotherington, gjør leseopplevelsen ekstra sterk. Forfatteren er dessuten en god observatør, som ved å skildre for eksempel en maur eller en edderkopp får fram toner og stemninger i fortellingen som bidrar til å gi den en ny dimensjon.
Stikkord: bokanbefaling
