Bok og samfunn

Norsk bokhandel får kjørt seg om dagen. Men det verste som kan skje bokhandelen, er at forfatterne får bestemme hvordan de skal profileres.

Tekst: Per Olav Solberg

Det er ikke noe nytt at norske forfattere klager over norsk bokhandel. Sist ved en kronikk i Aftenposten, skrevet av debutant og skuespiller Anders T. Andersen, aktuell med romanen “Thomas Olsens første verdenskrig”. Med jevne mellomrom dukker denne debatten opp, og innholdet er temmelig likt hver gang: Bokhandlene satser på det trygge og velkjente til fordel for det ukjente og mindre salgbare. Mindre kjente titler, som har fått lite oppmerksomhet i media og offentligheten forøvrig, gjemmes vekk, om da bokhandelen har tatt boken inn i det hele tatt.

Dagbladet klarte for øvrig å løfte dette siste poenget – at en bokhandel ikke har en bok inne – til nye høyder i en artikkel på avisens nettutgave tirsdag denne uken. Avisen tok med seg forfatter Anders T. Andersen til en bokhandel i Oslo sentrum. For å være sikre på å finne en bokhandel som ikke hadde Andersens innbundne debutbok i reolene, valgte de en Ark Pocket-butikk. Ark Pocket er en nisjebokhandel i Ark-kjeden som kun selger pocketbøker og et svært lite utvalg innbundne bøker. At denne butikken ikke hadde Andersens bok inne, er omtrent like oppsiktsvekkende som at en RIMI-butikk ikke har en velassortert ferskvareavdeling på linje med Ultra eller Meny.

Men la nå det poenget ligge. Det underligste med måten forfattere klager over norske bokhandler på, er den manglende viljen eller evnen til å erkjenne at norske bokhandler lever av å ha høyere inntekter enn kostnader. De er avhengige av å gå i pluss for å kunne opprettholde virksomheten. Skulle forfatterne fått bestemme hvordan en bokhandel skulle innredes og vektes, la oss si med ukjente debutanter fremst i butikken – og Jo Nesbø og Unni Lindell nederst/innerst (a lá melka i dagligvaren), så hadde virksomheten garantert gått i minus og vi hadde fått langt færre bokhandler over det ganske land enn det vi har i dag.

Melkepoenget som ofte trekkes fram, er for øvrig svært billig. Melk er et nødvendighetsprodukt som alle som går i dagligvarebutikken skal ha. En bok, uansett hvor populær eller kommersiell en forfatter er, er dessverre ikke noe alle må ha. For bokhandlerne er det en daglig kamp å få kunder inn i butikkene, i konkurranse med andre butikker som tilbyr kultur og underholdning. Da bruker man naturlig nok de mest kommersielle forfatterne som lokkemat. Hadde det gitt mer penger i kassen å ha Nesbøs bøker bakerst i butikken og ukjente debutanter fremst, hadde bokhandlene selvsagt gjort det.

Når forfattere klager over forholdene i norsk bokhandel, får jeg litt den samme følelsen som når jeg ser på samfunnsvitere som blir intervjuet i Harald Eias «Hjernevask». På samme måte som samfunnsviterne kan ha vanskeligheter med å erkjenne at biologi spiller inn når man ser på ulikheter mellom for eksempel menns og kvinners interesser, vil ikke forfatterne erkjenne at bokhandlernes økonomiske hverdag er avgjørende for utvalget i butikken og hvilke bøker som profileres. Det jeg savner fra forfatterhold, er en mer konstruktiv tilnærming til problemet. Spørsmålet som bør stilles er: Hva slags type bokhandel er mulig å få til, gitt de begrensningene som ligger i de økonomiske realitetene norsk bokhandel lever under. I 2008 var det faktisk negativ lønnsomhet i norsk bokhandel, noe som heldigvis bedret seg i 2009. Det er ikke slik at norske bokhandler og bokhandelkjeder gasser seg i voldsomme overskudd og utbyttefester, tvert imot. Lønnsomheten bør bli bedre, slik at bokhandlene får bedre råd til å ha en solid bredde i butikkene.

Når det er sagt, har forfatterne likevel et poeng. Bøker har momsfritak og faste priser, kulturpolitiske virkemidler som nettopp skal sikre en god bredde i butikkene og som skal gi større risikovilje hos den enkelte bokhandler til å trekke fram og prioritere det som ikke er det mest åpenlyst salgbare. Bokhandler skal ikke jobbe for å maksimere lønnsomheten alene, for da mister man noe viktig på veien: Formidlingen av bredden. Her er det uten tvil en jobb å gjøre i norsk bokhandel – og det bør være i kjedenes interesse å gjøre det. Som bokkunde opplever jeg at kjedenes butikker har blitt svært like. Det er ofte de samme titlene som profileres, og det er vanskelig å få øye på hva som skiller butikkene fra hverandre. Her er det mulig å gjøre kreative framstøt som både litteraturen og den enkelte kjede vil tjene på og som kan skape mer lojale kunder og mer spennende bokhandler. Det innebærer risiko ja, men den risikoen er det bokhandlenes plikt å ta. Å gi medarbeiderne i kjedebokhandlene større mulighet til å prege  egen butikk, vil kunne gi økt eierskap til egen jobb og større incitament til å profilere nye, mer ukjente forfatterskap.

Stikkord: kommentar

Relaterte saker

• Bokavtale med bismak
• Enda tøffere å være liten
• Service på sparebluss