I Julia Kahrs (24) debutbok «Sølvrevene» møter vi lille Sille Steen som tror hun er død fordi ingen legger merke til henne. Boka lanseres som høytlesningsbok.
– Det er en kjærlighetserklæring fra foreldre når de setter seg ned med barnet sitt og leser fra en bok, sier Julia Kahrs.
Barnebokdebutant Julia Kahrs er allerede i gang med et nytt skriveprosjekt.
– Jeg føler meg kjempeheldig! Jeg har skrevet fortellinger siden jeg var liten, med økende dårlig samvittighet proporsjonalt med at jeg ble eldre. Derfor er det beste med å få gitt ut bok at jeg endelig kan sette meg ned ved skrivebordet og fantasere uten å tenke at jeg burde gjort noe annet fornuftig i stedet.
– Hvordan fikk du ideen til «Sølvrevene»?
– Mange ideer oppstår på hytta, når jeg ligger på hemsen og hører på regnet, når jeg går turer i fjellet eller står i elven og fisker midt på natten i tåken mens flaggermusene flyr over hodet mitt. Eller når jeg tar oppvasken. Denne ideen har nok også blitt til et sted på hytta, her har jeg gode arbeidsforhold for fantasien.
– Har du selv et favoritteventyr?
– «Askeladden som kappåt med trollet» må være favoritteventyret. Jeg kan like mange eventyr og fortellinger, men er det et snev av noe skummelt i historien, havner den fort på en favorittliste. Jeg elsker å bli skremt og har fremdeles ikke sett scenen der Askeladden stikker kniven i magen i Ivo Caprinos fremstilling av eventyret.
– Har du og hovedpersonen Sille noe felles?
– Vi har nok veldig lite til felles, og hvis det skulle være noe i det hele tatt må det være evnen til å gjenkjenne at det trengs forandring i livet, og at en ofte må stå for denne forandringen selv.
– Boka di er illustrert av Lisa Aisato. Hvordan har samarbeidet med illustratøren foregått?
– Vi har hatt et veldig godt samarbeid underveis. Lisa er så flink at hun fikk til alt mye bedre enn jeg kunne funnet på å foreslå, derfor har det vært et ukomplisert samarbeid som foregikk samtidig med min språkvask. Jeg hadde ikke noe å si på Lisas tegninger, annet enn skryt over hvor bra de var. Hun hevet historien, og det er jeg veldig stolt av.
– Boka di lanseres som «høytlesningsbok». Hva er det beste argumentet for at foreldre skal lese høyt for barna sine?
– Det er en kjærlighetserklæring fra foreldre når de setter seg ned med barnet sitt og leser fra en bok. Litteratur gjør at en bruker hodet på en annen måte, og da jeg var liten pirret bøker nysgjerrigheten og fantasien min. Hadde ikke moren min lest Astrid Lindgren og Roald Dahl for meg, ville minnene fra barndommen min vært uten Madicken, Pippi og Eddap Liks – som i større eller mindre grad bestemte dagene mine og den jeg ble.
– Er du i gang med et nytt bokprosjekt?
– Jeg skriver og skriver, skrivelysten som jeg er. Derfor har jeg gitt meg i kast med en trilogi, hvis innhold er en yrkeshemmelighet til siste punktum er satt.
– Nevn en bok som har betydd spesielt mye for deg.
– «Heksene» av Roald Dahl må være den som har betydd aller mest for meg. For det første er det noe med disse bøkene en leser i barndommen, de sitter så godt i minnet. Så var «Heksene» også den første boken jeg leste på egenhånd. Jeg husker at jeg gikk på biblioteket på barneskolen og lånte en for meg dengang kjempetjukk, utslitt lefse av en bok som luktet gammelt og slitt og hadde flekker på sidene. Jeg husker at den var så spennende, så skummel, at jeg strevde meg gjennom alle bokstavene for å få greie på hva som skjedde videre. Den var nesten ulovlig skummel. Og jeg klarte det, og siden kjøpte jeg meg «Heksene» i bokhandelen og leste den igjen og igjen.
Stikkord: debutanter, forfatterintervju
Loading ...
