Da aschehoug i forrige uke overtok aksjene fra Lauritzen-familien, ble en historie i norsk bokhandelepoke avsluttet.
Av Per Olav Solberg
Da aschehoug i forrige uke overtok aksjene fra Lauritzen-familien, ble en historie i norsk bokhandelepoke avsluttet. Lauritzen-familien har vært en av de mest markante bokhandelfamiliene i Norge de siste 20 årene. I 1999, året før Aschehoug og Lauritzen-familien sammen dannet Norli Gruppen, eide Arild D. Lauritzen 18 butikker og omsatte for rundt 200 millioner kroner. I 2007 omsatte Norli Gruppen for mer enn én milliard kroner, og paradoksalt nok innledet denne grensesprengende omsetningen begynnelsen på slutten for Lauritzen-delen av Norli-historien.
Nå er Lauritzen-familien utradert fra bokhandelkartet. Selv om brødrene Bent-Håkon og Pål-André Lauritzen i skrivende stund fortsatt sitter som administrerende direktører i konsernet, sitter de uten tvil på lånt tid.
I et intervju med Bok & samfunn sier William Nygaard at de har tillit, men Nygaard kan ikke si noe annet så lenge de sitter der. Mest sannsynlig legges det nå en ny lederkabal hvor verken Bent-Håkon eller Pål-André er tiltenkt en plass helt på toppen.
Mye har vært sagt om hva som har gått galt i Norli. Store og tunge butikketableringer og et skoleboksalg som forsvant og som ble tatt igjen gjennom BS Norli skole – men til langt lavere marginer, er to faktorer.
En tredje faktor er implementeringen av et it-system som i praksis førte til at Norli i en lang periode mistet kontrollen over hva de kjøpte inn og hva de solgte ut. Norli Gruppen ville for mye – for fort. De var for opptatt av omsetningen, og skjelte for lite til de faktiske resultatene og til kostnadene. De ønsket å vokse og ta en posisjon i norsk bokhandel som ingen andre heleide kjeder skulle komme i nærheten av.
Rivaliseringen med Gyldendal-eide Ark har hele tiden ligget i kortene – og har nok intensivert etableringstakten. Et annet ord for dette voldsomme ønsket om å vokse, er overmot. William Nygaard hevder at Aschehoug hadde for lite kontroll med situasjonen i selskapet, noe som må bety at den operative ledelsen i Norli Gruppen ikke orienterte godt nok om den fortløpende situasjonen. Stemmer dette, er det Lauritzen-familien som bærer det største ansvaret for den situasjonen som har oppstått.
Samtidig kan man ikke utelukke at Aschehoug har vært ute etter å ta 100 prosent kontroll over Norli i lengre tid. Det har vært kjent at samarbeidsklimaet mellom Lauritzen-familien og Aschehoug ikke alltid har vært det beste. Kremmerånd har stått mot litteraturånd, noe som fort skaper kulturforskjeller og faglige uenigheter. Nå kan Aschehoug styre Norli dit de vil, uten å ha kremmerne med på laget. Men utfordringene er store, og forlagene er meget spente på hvordan Aschehoug vil forvalte sitt fulle eierskap i Norli, ikke minst i forhold til innkjøpspolitikk.
Stikkord: kommentar
