Det er på mange måter synd at den tverrpolitiske enigheten rundt litteraturpolitikken er såvidt stor, og at det kun er Fremskrittspartiet som skiller seg ut.
I forrige nummer av Bok & samfunn nummeret stilte vi de største politiske partiene en del sentrale litteraturpolitiske spørsmål. Som ventet skiller Fremskrittspartiet seg fra samtlige andre partier når det gjelder hvor mye staten skal bidra på litteraturens område. Enigheten blant de andre partiene er i hovedsak stor når det gjelder innkjøpsordningene for litteratur og en Bokavtale som regulerer faste bokpriser.
Det er på mange måter synd at den tverrpolitiske enigheten rundt litteraturpolitikken er såvidt stor, og at det kun er Fremskrittspartiet som skiller seg ut. Synd fordi det gjør det vanskelig å debattere ordninger som man absolutt kan stille spørsmål ved. For det er ikke lett å kritisere ordninger som en samlet bokbransje stiller seg bak og vil utvide, når man i tillegg har de aller fleste kulturpolitikere fra omtrent samtlige partier med på laget. Begynner man å stille spørsmål ved for eksempel innkjøpsordningene, kan man fort bli beskyldt for å gå FrPs ærend. Mange som er kritisk til ordningene, holder klokelig munn for nettopp ikke å bli definert som «idioter» av kultureliten.
Men la meg forsøke likevel. Det er noe paradoksalt over at «alle» i bransjen er enige om at det gis ut altfor mange bøker i Norge hvert år, samtidig som man mener at innkjøpsordningene skal utvides. Nå er jo argumentet at bøkene på innkjøpsordningen representerer det ypperste av det som utgis, det er alt det andre det blir for mye av. Men likevel: Leser man anmeldelser av alle bøkene som er kjøpt inn på innkjøpsordningene for skjønnlitteratur, er inntrykket: Her er det mye middelmådig. Og det må være lov å spørre: Hvorfor skal staten støtte middelmådigheten og til og med utvide støtten til den? Hvorfor vil det være en skandale for litteraturnorge hvis innkjøpsordningene for skjønnlitteratur redusers noe? Vil det føre til en forringelse av kvaliteten i norsk litteratur? Disse spørsmålene diskuteres ikke i dagens litterære Norge. Men kanskje nettopp derfor er det nødvendig å stille spørsmålene.
Om 100 år er allting glemt, skriver Knut Hamsun i et dikt fra samlingen Det vilde kor. Han har i stor grad rett. Men det som står igjen på litteraturens område etter disse 100 årene, er klassikerne. Bøker som blir klassikere har blitt skrevet til alle tider og i alle typer samfunn, både her hjemme og i utlandet. Man trenger neppe en innkjøpsordning for at de skal bli skapt. For den kunstneriske kraften er ikke avhengig av statlige penger for å være virksom – heldigvis.
Stikkord: kommentar
Loading ...
