Dette ser ut til å være året der norske forlag overgår seg selv med å trykke såkalte «blurbs» på bøkene sine. En «blurb» er en anbefaling, gitt av en forfatter eller annen person, som trykkes på bokomslaget og som selvsagt skal bidra til å selge tittelen.
Jorid Mathiassen
«Mystisk! Magisk! Og veldig spennende!» Slik er Tom Egeland sitert på omslaget til barnebokdebuten til Steinar Høiback, «Gutenbergs hemmelighet». Tre utropstegn i en linje som består av fem ord. Det må være litt å leve opp til for en debutant!
Steinar Høiback er imidlertid ikke den eneste debutanten som er utstyrt med «blurb». Nylig kom Kjersti Annesdatter Skomsvolds debutroman med følgende anbefaling fra Stig Sæterbakken: «Dyster feelgoodroman om menneskets ubotelige ensomhet, en tragikomedie av de helt sjeldne.»
Når forfatter og TV2-journalist Trude Teige debuterer som krimforfatter med romanen «Noen vet», har forlaget utstyrt omslaget med en anbefaling fra Dagsavisens Hege Ulstein: «Noe så sjeldent som en viktig kriminalroman – skrevet med kaldt hode og varmt hjerte».
Helene Uri kaller Guro Sibekos debut «et litterært knyttneveslag», mens Ragnar Hovland er mer edruelig i sin omgang med ord når han vurderer Jens Nordahls debutroman som «eit imponerande stykke arbeid».
«Blurbing» har lenge vært vanlig i amerikansk og engelsk bokbransje, og det er heller ikke noe nytt fenomen i Norge. Anne B. Ragde var en av de norske forfatterne som var først ute og «blurbet». I år har hun bl.a. satt sin signatur på «Historien om Edgar Sawtelle» av David Wroblewski («hjerteskjærende vakker») og «Amerikahuset» av Sven Olov Karlsson («en stor perle»).
Det er selvsagt ikke noe galt i at forfattere anbefaler bøkene til norske og utenlandske kollegaer. Jeg forstår hensikten, særlig når det gjelder debutanter som ellers lett blir borte i mylderet. Men når plutselig «alle» bøker blir utstyrt med «blurb», kan virkemidlet lett føles oppbrukt og de fine ordene miste sin verdi. Enten de nå er klekket ut i forlagets markedsavdeling eller kommer rett fra forfatterens hjerte.
For hvor mange «perler» utgis det i løpet av et år som er «helt sjeldne», «hjerteskjærende vakre» og «magiske»? Kanskje skal forlagene passe seg litt, så ikke «blurben» bare blir en bløff.
Noen ganger kan en «blurb» være direkte misvisende. Det gjelder for eksempel romanen «Nattog til Lisboa» av den sveitsiske forfatteren Pascal Mercier. På omslaget uttaler Jostein Gaarder at den er «spennende som en kriminalroman». Det er den slett ikke. Heldigvis. Den er tvert imot en stillfarende og svært vakker fortelling.
Stikkord: kommentar
