Dette er en samling prosatekster om ting og mennesker som blir borte – og om det som ikke vil forsvinne, uansett hvor hardt en prøver å kvitte seg med det.
Boka består av et trettitalls tekster, noen av dem er på bare en side eller to, mens andre er litt lengre. Et par av dem er nesten for dikt å regne. Tekstene kan leses uavhengig av hverandre, men det kan også være et poeng å lete etter sammenhenger.
Det er noe sårt og vemodig over mange av tekstene, noe som forsterkes av at det som i utgangspunktet er sterke følelsesmessige hendelser (død i nær familie, for eksempel) blir skildret i et ganske nøkternt språk. I andre tekster får det hverdagslige en ny og større dimensjon. Det er underfundig og forunderlig. Jeg sitter igjen med et tenksomt «hmm» etter å lest flere av tekstene.
Innholdsmessig spenner det bredt. Fra historien om hva som skjer med en Lions-jakke etter at eieren er død og enken vil kvitte seg med den, og til en sår, men også litt humoristisk historie som har sitt utspring i en pårørendegruppe for eldre med demens.
Forsvinne er en liten bok som vokser seg stor mens man leser. Ord og setninger er stramt regissert, det er som om forfatteren har greid å fange tankene i flukten. Det er enkelt, men likevel komplekst. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene i Inghill Johansens språklige og litterære univers.
Boka har et hendig lite format som gjør at den er fin å ha med seg i veska, og tekstene tåler godt å bli lest flere ganger.
Stikkord: bokanbefaling
