Bok og samfunn

Siden 2006 har Norsk barnebokinstitutt (NBI) i Oslo hatt et prøveprosjekt med forfatterutdanning i barne- og ungdomslitteratur. 13 studenter – av i alt 29 så langt – vil innen 2010 ha gitt ut bok eller satt opp scenetekst. Bok & samfunn har møtt fire fornøyde studenter som forteller hva de fikk ut av utdanningen.

Tekst: Frøy Lode Wiig

Fra 2006-2009 har Norsk barnebokinstitutt fått støtte fra Norsk Kulturråd, Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere og Fritt Ord til et prøveprosjekt med forfatterutdanning i barne- og ungdomslitteratur. Instituttet har gjennomført både en ettårig og en toårig prøveordning, men kommet frem til at to år er nødvendig lengde på utdanningen. Prosjektet har gått over all forventning, og
gjennom statsbudsjettet for 2009 er utdanningen blitt en fast del av NBIs virksomhet. I september i år startet 12 nye studenter. De skal gjennomføre en toårig utdannelse før en ny gruppe begynner i september 2011. Opptaket til utdanningen skjer på bakgrunn av innsendte tekster. Instituttet legger vekt på å få frem nye stemmer, og to plasser på utdanningen er satt av til kvalifiserte søkere med bakgrunn fra Asia, Afrika, Midt-Østen og Latin-Amerika.

Av i alt 29 studenter på utdanningen, har mer enn 40 prosent fått antatt manus til bok eller scenetekst til fremføring. Bo Gaustad var en av studentene i den første gruppa på utdanningen, fra 2006-2007. I 2008 ga hun ut bildeboken Haren Henriette og andre vers, som hun både skrev og illustrerte, på Cappelen. Bok og Samfunn har møtte Gaustad og tre studenter fra den andre gruppen på utdanningen (2007-2009) som alle debuterer i år. Magikon gir ut Constance Ørbeck-Nilssens bildebok Ikke helt alene, illustrert av Akin Duzakin. Eivor Vindenes gir ut barneboken Alt kan reparerast på Samlaget, mens Mahmona Khan har skrevet fagboken Tilbakeblikk – Da pakistanerne kom til Norge, som primært er rettet mot voksne og utgis på Pax.

Hvorfor søkte dere på Barnebokinstituttets forfatterutdanning?

Constance: Jeg hadde aldri tenkt å skrive for barn, men ble nysgjerrig da jeg så en annonse for utdannelsen i avisen. Jeg pleier å melde meg på kurs hver vår. Jeg ble kjempeglad for å komme inn, og ble raskt imponert over hvor ordnet og seriøst systemet var. Da utdanningen begynte, var det som om noen dører åpnet seg; jeg hørte barnestemmer og fikk masse inspirasjon.

Eivor: Jeg har alltid lest mye barnelitteratur for min egen del. Bra litteratur er bra uansett hvilken aldersgruppe den er tenkt for. Jeg var den eneste uten barn i følge som var på teateroppsetningen av Dustefjerten. Nå har jeg fått barn selv, så nå har jeg alibi.

Mahmona: Jeg har skrevet i mange år, gjennom jobben som journalist i LO-Aktuelt og Dagbladet. Jeg har alltid hatt lyst til å bli forfatter, men aldri tort å tenke det. Opptakskravet til utdanning var å skrive 20 sider, og jeg tenkte at det går aldri. Men jeg sendte inn et manus som jeg hadde liggende, og var veldig heldig som kom inn.

Hva fikk dere ut av utdannelsen?

Mahmona: Jeg hadde veldig dårlig selvtillit når det gjaldt språket mitt. Selv om jeg er født og oppvokst i Norge, har jeg alltid følt at jeg ikke var like god skriftlig som de andre. Jeg var opptatt av å skrive grammatisk korrekt og skjematisk følge skriveregler. På NBI fikk jeg beskjed om:”Dette går ikke.” Jeg var så stiv i språket. Jeg var så opptatt av at alt skulle være riktig, det ble ikke noe kreativt ut av det. Jeg hadde en del handicap da jeg skrev, torde ikke slappe av. På utdannelsen fikk jeg styrket selvtilliten min til å skrive.

Eivor: Mange av studentene på utdanningen har skrevet i mange år. Språket mitt er ikke veldig endret, men jeg er blitt mer bevisst på hvordan man kan jobbe frem en tekst og en historie.

Constance: Jeg har fått en total makeover disse to årene. Jeg har fått en identitet og en tilknytning til et litterært område. Den faglige ballasten er kjempeviktig når det gjelder bevisstgjøring om hva som funker og hva som ikke funker. Det lærte vi gjennom faglitteraturen, men også gjennom all barne- og ungdomslitteraturen som vi leste. Der lå mye av hemmeligheten. For meg var det nyttigste å lære seg å bruke ulike synsvinkler. Vi ble pushet på: Hvem er det som forteller? Ved å være bevisst på synsvinkel, lærte jeg å skrive bedre og lettere.

Hvordan er utdanningen lagt opp?

Bo: Utdanningen varte i ett år da jeg gikk der. Det ble veldig mye på ett år. Studiet er bygget opp rundt helgesamlinger, og vi skulle lese vanvittig mye til hver samling – av både fag- og skjønnlitteratur.

Constance: NBI visste at vi alle hadde en slags prestasjonsangst. Alt på studiet var lagt opp slik at vi skulle få i gang prosesser, og bygge opp selvtilliten.

Eivor: Da det var samling, møttes skrivegruppene på torsdager for å diskutere hverandres tekster. Vi var 4 stykker pluss veileder i hver gruppe. På fredager hadde vi forfattermøter og diskuterte pensum, mens lørdager var det skriveverksted.

Det er svært mange av studentene som har debutert. Har utdanningen gjort det lettere for dere å bli lagt merke til av forlag?

Bo: Forlagene er nok litt nysgjerrige. Tenk så mange forfattere som sender inn til forlag hvert år; de rekker vel knapt å lese alt. Utdannelsen har åpnet dørene inn til forlagene. De vet at vi har gått et sted som tar barnebøker alvorlig.

Mahmona: Vi er blitt finpusset på skolen. Vi har hatt så gode veiledere, erfarne forfattere som har sett på det vi har skrevet. Vi er blitt forberedt på å klekke; komme ut med bøker.

Hva skiller deres bøker fra den barne- og ungdomslitteraturen som ble skrevet før i tiden?

Bo: Jeg håper inderlig at mine bøker ikke er så oppdragende. Det er ingen av oss som har ambisjoner om å skrive en pedagogisk riktig, oppdragende barnebok.

Hva er de store utfordringene for barnelitteraturen i dag?

Constance: Det som mangler er linken mellom det vi forfattere har av kunnskap og inspirasjon og det leseren vet om hva som skjer på barnebokfeltet. De som kjøper bøker for barn, er foreldre og besteforeldre. Og foreldre og besteforeldre kjøper bøker de selv husker fra sin barndom. Nye og nyskapende bøker blir stående i hylla.

Bo: Det er synd at bokhandlere klassifiserer barnebøker etter alder. Jeg synes det er helt håpløst når det står at denne boken passer for barn mellom 4-7 år. Unger er så forskjellige. Bibliotekarer har et stort ansvar. Men da jeg reiste landet rundt for å presentere årets bildebøker, oppdaget jeg at mange skolebibliotekarer mener enkelte bildebøker er for sterke for barna. For eksempel bøkene til Gro Dahle. Det er jeg uenig i. Vi må ikke være redde for å ta opp slike tema.

Eivor: Når voksne konsumerer barnekultur, må de huske at barna leser ut fra sin erfaringsverden. De leser bøker på en annen måte, og det må vi voksne la dem få lov til. Jeg syntes behandlingen av Rune Belsvik i fjor var sjokkerende. Han er en av de forfatterne som tar barn mest på alvor, og som tør ta opp viktige tema. At det ble kastet tabloide merkelapper etter ham, synes jeg er hårreisende på 2000-tallet. Vi tar fra barna mulighetene til å lese bøker fra sin erfaringsverden.

Mahmona: Universet og samfunnet har endret seg, og det bør speiles i litteraturen som barn og unge leser. Moderne teknologi er en viktig del av ungdommens hverdag – men er det synlig i bøkene? I dag finnes norske barn med veldig forskjellig bakgrunn, men blir det reflektert i litteraturen? Som barnebokforfattere har vi et ansvar for å speile den tiden vi lever i.

Hva synes dere om kritikken som rettes mot forfatterutdanninger om at alle forfatterne blir like?

Bo: Se på bøkene våre; de er helt forskjellige! Vi ble aldri presentert for en fasit, fikk aldri beskjed om hvordan ting skulle gjøres. Vi har alle skrevet på vår måte. Vi var ulike og forble ulike.

Mahmona: Gjennom utdannelsen ble vi bevisst på vår egen stemme.

Constance: Hvis du hadde lest tekstene som vi skrev helt på begynnelsen, og det vi skrev på slutten, ville du bare tenkt: Går det an å være så forskjellige forfattere?

Eivor: Når vi diskuterte bøker, så var det veldig stor uenighet om hva som var god og dårlig litteratur. Vi er uenige og ulike.

Er dere nå rendyrkede barnebokforfattere, eller er utdanningen så generell at dere også kan skrive romaner for voksne?

Mahmona: Jeg har skrevet en fagbok, som jeg begynte på midt i utdanningen. Det er et personlig prosjekt for meg. Jeg har brukt veldig mye av det jeg har lært på utdanningen i boken; særlig å skildre og beskrive mennesker. Boken handler om da pakistanerne kom til Norge, og det var mye research involvert. Historiedelen var vanskeligst og kjedeligst å skrive. Her brukte jeg mye jeg hadde lært på NBI for å gjøre historiedelen lett å lese. Hele poenget med boka var å gjøre det tilgjengelig for alle; det skulle ikke være noen aldersgrense. Nå gleder jeg meg veldig til å sette i gang med mitt neste prosjekt; en ungdomsbok for jenter. Jeg skal gjøre ferdig manus til jul.

Constance: Nå skriver jeg på en bok om ungdom, for ungdom, og jeg bruker kunnskap jeg fikk på NBI daglig.

Stikkord: barnebøker, forfatterintervju

Relaterte saker

• Palestinas stemme
• Gjennom lydmuren
• Bygger med bokstaver