Bok og samfunn

Halfdan W. Freihows roman «Du er ikke sann» kommer sannsynligvis til å bli høstens «snakkis» i bokbransjen.

Tekst: Jorid Mathiassen

I sentrum for det som må kunne karakteriseres som en skikkelig røverroman – i positiv forstand – står de to forlagene H.S. Guldberg & Co og ASA Norsk Forlag, som befinner seg på hver sin side av Knut Hamsuns plass.
Det er ikke til å unngå at leseren får visse assosiasjoner, men Freihow benekter at det dreier seg om en nøkkelroman.

– Når virkeligheten forsyner oss med to store forlag som ligger tvers overfor hverandre på en plass i Oslo, går det ikke an å dikte det bedre, ler han.

– Dette er imidlertid ikke noe forsøk på å tegne et portrett av bestemte personer og miljøer. Det er ingen avskrift av noe jeg selv har erfart, sett eller hørt, men jeg har brukt summen av den kunnskapen noen tiår i bokbransjen har gitt meg. Grensene mellom hva man har opplevd og hva man kunne ha opplevd og kanskje tror man har opplevd, kan noen ganger være uklare, og det er nettopp dette grenselandet som fascinerer meg. Det er det jeg spiller på i romanens tittel, «Du er ikke sann». Dette er jo en bransje der det blant annet handler om å skape fiksjon, og det gjør det dobbelt morsomt å skrive om. Dessuten er det en bransje med et fargerikt persongalleri og et vell av intriger rundt seg. Og det står selvfølgelig enhver fritt å kjenne seg igjen, sier Freihow med et smil.

Han lister opp tre hovedhensikter med romanen:

– Jeg ville at den skulle være underholdende, at den skulle handle om noe meningsfylt og at den skulle ha en estetisk egenverdi.

– Hva er du selv mest fornøyd med?

– Da jeg leste gjennom manuset for en måneds tid siden, tok jeg meg selv i å le fra tid til annen. Nettopp evnen til å vekke latter setter jeg høyt, og hvis jeg klarer å få leserne til å le, er jeg fornøyd, sier Halfdan W. Freihow, som også håper å treffe lesere ut over bokbransjen.

– Både i Norge og i andre land er det slik at bokbransjen opptar folk langt mer enn bransjens betydning skulle tilsi, poengterer han.

Bokbransjen tilpasser seg
Det går for seg på mange nivåer i Freihows roman, og vi blir vitne til en bokbransje der merkevarebygging og store pengesummer synes å være det viktigste. En debutant med et traust norsk navn får ny identitet og markedsføres ved hjelp av ganske utradisjonelle metoder. H.S. Guldbergs bestselgende krimforfatter får tre millioner kroner for å gå over til ASA Norsk Forlag. Det kan virke som et skrekkscenario, men kanskje er det ikke så fjernt fra virkeligheten?

– I et litt større format enn Norge ville jeg ikke blitt sjokkert over den summen det her er snakk om. Men også her i landet er store penger involvert både for forfattere og forlag. Noen få mennesker genererer veldig mye penger, men jeg vet ikke om det nødvendigvis er galt. Det som er opprørende, er hvis penger og berømmelse skyver til side interessen for bøkene. Jeg er imidlertid ikke ute etter å dissekere bokbransjen.

– Hva er de største endringene siden du begynte i bransjen?

– Det er systematiseringen: kjedemakten i bokhandelen og konsernmakten på forlagssiden. Samtidig er det som er skjedd, bare at bokbransjen har blitt som resten av samfunnet, mener han.

Å gå i bokhandelen gir ikke lenger Halfdan W. Freihow den helt store opplevelsen.

– Jeg syns det er blitt kjedeligere. Man møter de samme navnene overalt, og det gjør meg oppgitt. Det har aldri vært utgitt flere titler enn nå, men oppmerksomheten har skrumpet mer og mer. Noen få navn får enorm eksponering, og det trenger ikke engang å ha sammenheng med salgstall. Det har blitt en automatikk i det: Når NN kommer med ny bok, ruller vi ut alt vi har.

– Jeg har ingenting imot krimsjangeren, men jeg syns det er pussig at den verdsettes så mye høyere enn annen underholdningslitteratur. Fordi noen tjener store penger på å skrive krim, virker det som mange ser det som den raskeste veien til salgssuksess. Men det blir feil utgangspunkt for å skrive, mener Freihow.

Trives i det lille formatet
Halfdan W. Freihow har allsidig bransjeerfaring. Han har vært kritiker og oversetter (en virksomhet han fortsatt bedriver når han har tid). Han har vært redaktør i det litterære tidsskriftet Vinduet. Han har skrevet rapport om innkjøpsordningene på oppdrag fra Kulturrådet. Han har vært forlagsredaktør og forlagssjef i Aschehoug og Stenersens Forlag. Mannen var spådd en lysende framtid i norsk bokbransje. Nå driver han vesle Font forlag sammen med kompanjongen Knut Ola Ulvestad.

– Jeg gjorde en rask karriere som ung, og har siden trappet ned, smiler Freihow.

– Jeg sluttet i Aschehoug for å bygge opp Stenersens Forlag, men så raknet Stenersen-systemet etter hvert. Det har ikke ligget noen plan bak det jeg har gjort.

– Er du individualist?

– Ja, i den forstand at jeg er utålmodig med store systemer.

– Men det har sine begrensninger å jobbe i et lite forlag?

– Det at forlaget er lite, er en begrensning i seg selv. Font gir bare ut 15–20 titler i året, men så er det også bare det vi holder på med. De store forlagene driver med mye annet. Jeg syns det er moro å jobbe i det lille formatet, å få lov til å bruke den nødvendige tid på hver utgivelse. Det er et privilegium at det går an å etablere et forlag, jobbe med det man trives best med – og kunne leve av det. Da er det drøyt også å skulle forlange å bli rik av det.

– Du gir ut romanen din på et forlag du både er ansatt i og har eierandeler i. Er det greit?

– Jeg mener det er en gammeldags tankegang at man ikke skal kunne gi ut bøker på et forlag man selv er ansatt i. Men jeg tenkte på det og vurderte om det var riktig eller ikke. Jeg kom til at det hadde vært litt pussig å ikke velge det forlaget jeg mente var best egnet til å utgi boka. Og hvis det nå skulle vise seg at boka genererer omsetning, ville det jo være forsmedelig hvis den skulle bidra til å finansiere en av konkurrentene våre.

Ikke biograf
«Du er ikke sann» er ikke den første boka Halfdan W. Freihow har gitt ut. I 2004 kom «Kjære Gabriel», som er formet som et brev til sønnen Gabriel, som er autist. Boka ble ikke bare en suksess her hjemme, men er også oversatt til 16 ulike språk. En av de mange leserne som ble berørt, var kronprinsesse Mette-Marit, og det skal også ha vært grunnen til at hun ville ha Freihow som sin biograf. Freihow takket ja til oppdraget om å skrive kronprinsessens autoriserte biografi, men på et tidspunkt skar det seg, og boka, som skulle komme på Font forlag, er aldri blitt utgitt.

– Vi hadde ulike ideer om hvordan prosjektet skulle være, og de ideene var ikke kompatible.

– Var det et nederlag?

– Nei, jeg gjorde ferdig jobben jeg skulle gjøre og var fornøyd. Det er klart det er ergerlig med tanke på at det var et par års bortkastet arbeid med research og skriving, men det var en erfaring. Det er lærerikt å skrive under et så spesielt regime, og nå vet jeg i alle fall en del om hva jeg ikke har lyst til å skrive mer av. Jeg kommer neppe til å bli den store biografen.

Vetorett
Halfdan W. Freihow bor på Karmøy, men er i Oslo etter behov. I og med at Font forlag ikke har egne redaksjonslokaler, benytter de gjerne Etoile bar i Oslo sentrum som «kontor».

De to forleggerne har en regel som sier at begge skal være enige før de utgir en bok. Vil Knut utgi en bok og Halfdan sier nei, og omvendt, ja, så blir det ingen bok.

– Det vedtaket er ennå ikke blitt satt på noen alvorlig prøve.

– Du har hatt mange roller i bokbransjen. Hvilken rolle trives du best i?

– Jeg liker forleggerrollen veldig godt, den er mest allsidig. Dessuten er det moro med den forretningsmessige delen. Vi kan ikke late som det ikke er butikk, det er tross alt en økonomisk virksomhet vi driver. Jeg tror også at over tid vil godt forlagte bøker gjøre det bedre enn dårlig forlagte bøker. Det er det som gjør det gøy. Så får tiden hjelpe Font til å få en sunn backlist, slik at vi ikke blir avhengige av å starte hvert år med å være geniale.

Stikkord: forfatterintervju

Relaterte saker

• Palestinas stemme
• Gjennom lydmuren
• Bygger med bokstaver