Det skjer ikke så ofte at jeg finner meg selv oppløst i tårer under lesingen av en bok, men da jeg leste slutten på «Hvis jeg blir» av amerikanske Gayle Forman, strømmet det på.
Denne ungdomsromanen er forbasket godt skrevet. Forfatteren vet akkurat hvor langt hun kan gå uten at det bikker over og blir sentimentalt. (Dessuten er det humor her også.) Romanen er dertil stramt og godt komponert, og oversetter Gry Wastvedt skal også ha honnør for sitt arbeid.
17 år gamle Mia har foreldre som er kjærlige og omsorgsfulle, men ganske spesielle. Hun har en lillebror som er ti år yngre og en kjæreste som spiller i band og er, tror Mia, hakket for populær for en jente som satser på cello og klassisk musikk.
En dag blir alt forandret. Det er den ene dagen det snør nok i Oregon til at skolene stenges. Mia på 17 og foreldrene og lillebroren vil bruke dagen til noe hyggelig, og bestemmer seg for ta en biltur. Bilen kolliderer, og uten å røpe for mye, må det likevel avsløres at Mia blir svært alvorlig skadd, og at hun må ta et vanskelig valg.
Jeg er imponert over måten Gayle Forman klarer å skildre Mias situasjon på etter ulykken. Både det som fysisk skjer, men ikke minst tanker og følelser oppleves som så troverdig og ekte at jeg sluker det rått. På et tidspunkt har jeg problemer med å forholde meg til historien som fiksjon, fordi jeg tror så sterkt på den at den nesten blir virkelig. Kanskje fordi utallige avisreportasjer har fortalt – og kommer til å fortelle – den samme historien. Men likevel med en større distanse, til tross for sin nærgåenhet.
