Kamila Shamsie skrev fire bøker uten at verden la merke til henne. Etter at hun ga ut «Brente skygger» har det meste av tiden gått med til å reise fra land til land.
Kamila Shamsie fikk sitt internasjonale gjennombrudd med sin femte roman, som kom på norsk i vår. (Foto: Gyldendal)
«Brente skygger» er en bredt anlagt roman som spenner fra atombomben over Nagasaki i 1945 og til angrepene på World Trade Center i 2001, og vi følger to familier gjennom tre generasjoner.
Kamila Shamsie hadde lenge hatt et ønske om å skrive en roman med utgangspunkt i bombingen av Nagasaki, men det var ikke før hun kom over et avsnitt i en bok om Hiroshima at det løsnet. Der sto det at på enkelte av de nakne kvinnekroppene hadde brennmerkene tatt form av blomstene på kimonoen de hadde hatt på seg, fordi varmen fra bomben ble avvist av den hvite fargen mens de mørke klærne absorberte varmen.
Dette avsnittet etset seg fast i hukommelsen til Kamila Shamsie, og en av hovedpersonene i romanen, Hiroko, ha tre svarte svaner brent inn i huden.
– Det er helt utrolig å tenke på hvordan noen kunne rettferdiggjøre bombingen av Nagasaki når man tre dager tidligere hadde sett resultatet av atombomben over Hiroshima. Nagasaki er et sterkt symbol på alt det grusomme som krig leder oss inn i. Man slutter å tenke moralsk, krigen skal vinnes uansett metode, sier Kamila Shamsie.
Hun vokste opp i Karachi, Pakistans største by, men var allerede som barn mye på besøk i London, der hun nå bor. Hun har også bodd i USA. Kamila Shamsie kjenner ikke den samme hjemløsheten som karakterene hun skriver om i «Brente skygger».
– Hjemme trenger ikke å være bare ett sted, og man kan kjenne seg hjemme på ulike måter. Både Karachi og London er hjemme for meg, og jeg føler meg hjemme i USA også. Det er imidlertid noe helt annet når du må flytte til et annet land fordi du ikke har noe valg, slik karakterene i romanen, sier Kamila Shamsie.
Skape illusjoner
«Brente skygger» er en omfangsrik roman, og den er delt inn i fire deler som hver foregår i ulike deler av verden.
– Hvordan håndterer du et så stort materiale, hadde du laget en detaljert plan på forhånd?
– Jeg hadde en plan, men den viste seg å ikke ha noe som helst med denne romanen å gjøre, smiler Kamila Shamsie.
– Det at jeg skrev én og én del gjorde det lettere, selv om det ble en utfordring å sy alle de fire seksjonen sammen til slutt og lukke fortellingen på en vellykket måte, forklarer hun.
Research gjorde hun både i forkant og mens hun skrev.
– Jeg fant hele tiden ut nye, interessante ting som jeg gjerne ville ha med, særlig når det gjaldt Nagasaki. Jeg må se stedene klart for meg før jeg begynner å skrive, og jeg vil at det jeg skriver skal være riktig. Jeg vil skape en illusjon om at det virkelig var sånn det var, og hvis fakta blir feil, blir også illusjonen ødelagt. Jeg ville skildre Nagasaki så godt at en person som kjente stedet før bomben falt kunne lese boken uten å tenke at forfatteren aldri hadde vært der, sier hun.
Det første utkastet inneholdt imidlertid altfor mye fakta.
– Jeg ble nødt til å redigere en stor del av det. Men det gjorde ikke så mye, for jeg liker i grunnen redigeringen enda bedre enn skrivingen. Å skrive er som å dyrke fram ingrediensene, mens redigeringen er å blande dem sammen og skape nye smaker.
Boksluker
Kamila Shamsie kommer fra en skrivende familie; moren er litteraturkritiker og en tante er også forfatter. Noe skrivepress følte hun imidlertid ikke. Det kjentes bare helt naturlig å begynne å skrive som 9-åring. Da hun var 11 hadde hun allerede skrevet sin første bok. Kamila Shamsie ler.
– Jeg hadde akkurat mistet hunden min, og det samme hadde bestevenninnen min. Vi var fra oss av sorg, men så leste jeg i en bok at alle hunder kom til hundehimmelen, og da sa jeg til venninnen min at vi måtte skrive en bok med handling derfra. Jeg skrev gjennom hele skoletiden og siden har jeg bare fortsatt, sier hun.
Hun har også brukt mye tid på å lese.
– Som barn brukte jeg store deler av den våkne tiden til å lese. Mange av de bøkene jeg leste hadde handling fra England, så jeg ble kjent med landet også gjennom skjønnlitteraturen. Gjennom litteraturen reiste jeg til forskjellige land, og derfor blir jeg heller ikke så veldig overrasket når jeg kommer til nye steder.
Besettelse
Suksessen Kamila Shamsie nå opplever med «Brente skygger» har ført til at de tidligere bøkene hennes, som alle har handling fra Pakistan og tematiserer hvordan politikk og historie påvirker folks liv, blir gitt ut på nytt i England. Sannsynligvis blir noen av dem også oversatt til andre språk.
All reisevirksomheten det siste året har ført til at Kamila Shamsie har kommet på etterskudd med skrivingen.
– Jeg har skrevet tre sider på en ny roman, røper hun.
– Begynnelsen er alltid det vanskeligste, og det blir ikke lettere for hver bok. Men jeg vet at det samme gjentar seg hver gang, og at jeg bare må ha tro på prosessen. Jeg vet at besettelsen kommer etter hvert, og da er det sånn at jeg selv vil vite hva som skjer videre i historien. For å finne ut det, må jeg bare skrive videre.
– Tidvis er det frustrerende og jeg har dårlige dager der ingenting av det jeg skriver blir levende. Noen dager blir resultatet kanskje bare tre setninger, men jeg vet at det er sånn, og jeg vet at det kommer gode dager etterpå. Jeg våkner alltid opp til en ny dag og ser fram til å skrive. Det jeg savner nå som jeg reiser så mye og ennå ikke har kommet skikkelig i gang med en ny bok, er å ha et bestemt tema å fokusere på, sier Kamila Shamsie.
Den som leser «Brente skygger» vil i tillegg til å bli revet med av historien også legge merke til at Kamila Shamsis språk til tider er svært poetisk.
– Jeg er opptatt av lydene og klangen i språket. Ord skal ikke bare ta seg godt ut på papiret, de skal klinge godt også. Derfor leser jeg alltid teksten høyt for meg selv, forklarer hun.
Kamila Shamsie betegner seg selv som heldig. Det er ikke alle forfattere forunt å få så mye oppmerksomhet.
– Det er en krise i det engelske forleggeriet nå. Det er veldig mange gode bøker som verken blir anmeldt eller er synlig i bokhandelen. Dermed får disse bøkene heller ikke muligheten til å møte leserne.
– Er løsningen å skrive mer kommersielle bøker?
– Nei, jeg kan aldri skrive den typen bøker. Jeg må bare stole på meg selv og håpe at jeg har en historie folk vil lese.
Stikkord: forfatterintervju
