Niels Fredrik Dahl har fått gode kritikker for romanen «Herre», men han er ikke imponert over de norske litteraturkritikerne. – Jeg er rystet over det slappe nivået i Norge nå, sier Dahl.
– Utgangspunktet mitt har vært å skrive om det vi ikke kan vite – basert på det vi vet, sier Niels Fredrik Dahl.
– Har du brukt mye tid på research i forbindelse med «Herre», og hvordan har du jobbet med dette?
– Utgangspunktet mitt, som skjønnlitterær forfatter, har vært å skrive om det vi ikke kan vite – basert på det vi vet. Jeg vet ikke hvor mange tusen sider jeg har lest. Hovedtyngden i researchen har ikke konsentrert seg om personenes biografi, men om tiden de levde i. Siden det er så lite som lar seg dokumentere om Bernhard Herres liv, ble det viktig å forsøke å forstå eventuelle tidstypiske handlingsmønstre og tankemønstre. Om man tar hans oppførsel overfor kvinner av lavere stand, for eksempel, så kan jo ikke den dokumenteres i seg selv – men den er trolig, ja nokså sannsynlig. Det vanskelige var ikke researchen, men å frigjøre seg fra den. Jeg ønsket ikke å skrive en «historisk roman» – der «historisk» kommer før «roman». Det skal ikke lukte museum!
– Hva er den største utfordringen når man skriver om virkelige personer?
– Spørsmålet er om jeg skriver om virkelige personer? Jeg tar utgangspunkt i virkelige personer, det er riktig, men personene i min roman er ikke virkelige. De er personer i min roman. Den største utfordringen når man skriver om virkelige personer er å gjøre dem uvirkelige – fiksjonalisere dem. Gjøre dem til mine, gjøre historien til min. Slik at «Herre» kan leses om du aldri har lest et dikt av Wergeland eller sett en pengeseddel med Camillas portrett på.
– Hvorfor ville du skrive en roman om akkurat disse personene?
– Det er så lenge siden jeg begynte på «Herre» at jeg nesten ikke husker. Men jeg tror nok jeg fornemmet Bernhard Herres potensial som en elefant i porselensbutikken. Hans motstand mot iscenesettelser, hans hjelpeløshet både i forhold til konstruksjonen av det nye Norge og konstruksjonen av den store romansen mellom Camilla Wergeland og Welhaven. I litteraturhistorien fremstilles han som i overkant edel, mens alt vi vet om han trekker i en annen og grovere, voldsommere, tyngre og håpløs retning. Han er en virkelig outsider, en som vil være med, men som ingen vil ha og han er omgitt av romantiske outsidere som alle vil ha. Jeg forsto at det lå en roman i det spennet.
– Du har også skrevet et skuespill om Henrik Ibsen og Emilie Bardach. Er det mulig å si noe om likheter og ulikheter mellom de to skriveprosjektene?
– Begge følger den samme metoden: at der historikerne må gi seg fordi dokumentasjonen opphører, så tar jeg over. All informasjon peker i retninger, alle fakta er på en måte omgitt av indisier. Jeg har lagt faktaene ved siden av hverandre og sett hva som oppstår når de skaver mot hverandre, sett i hvilke retninger de peker. Og så har jeg undersøkt hva som finnes der, hvilke bilder som oppstår.
– Den største forskjellen mellom Henrik og Bernhard er hvor lite vi vet om Bernhard og hans tid sammenliknet med Henrik og hans tid – selv om det bare skiller noen fattige tiår. Bare det er jo fascinerende. Norge i første del av 1800-tallet og Norge i siste del av 1800-tallet – det er som natt og dag, det er to verdener.
– Hva er du selv mest fornøyd med med «Herre»?
– At jeg klarte det. At jeg ble ferdig. At den ble så rik som jeg ville at den skulle bli.
– Hvor mye betyr det for deg som er en etablert og anerkjent forfatter å få gode kritikker, og endrer forholdet til kritikerne seg med årene?
– En forfatter skal jo ikke si noe om kritikken. Det er underlig: Alle fremhever samspillet mellom kritikk og skjønnlitteratur, hvordan de kan gjensidig berike hverandre og lære av hverandre . Men når forfattere uttaler seg om kritikken, da er det liksom ikke bra. Det hefter noe ved en forfatter som reagerer på kritikken. Selv har jeg det sånn at gode kritikker – i betydningen positive – ikke betyr noen ting om de ikke evner å fange boka, eller deler av boka, at kritikeren ser noe av det jeg forsøker å gjøre.
– Jeg er egentlig rystet over det slappe nivået i Norge nå. «Herre» ble, tror jeg, nokså positivt omtalt av Cathrine Krøger i Dagbladet og Bjørn Gabrielsen i DN, men tekstene deres var fullstendig intetsigende og døde. De kunne virkelig like gjerne ha latt være. Jeg er i hvert fall ikke interessert i den formen for «kritikk». Jeg lurer rett og slett på hvorfor de anmelder bøker, og gjør meg selvfølgelig noen tanker om det.
– Er du avhengig av faste rutiner når du skriver eller kan du skrive hvor som helst og når som helst?
– Egentlig er jeg bare avhengig av å skrive for å kunne skrive. Altså: Hvis jeg klarer å sette meg foran pc-en og begynne å skrive, så skriver jeg. Jeg er sikker på at jeg ville få mye igjen for økt disiplin og faste arbeidstider.
– Hvilken følelse satt du igjen med da «Herre» var avsluttet?
– En enorm lettelse, samtidig som jeg var preget av det jeg hadde vært gjennom. Seks års jobbing uten å føle at man får det til, tar på humøret. Jeg er stolt over boka, men ikke over den jeg var i de årene. Jeg håper neste bok blir enklere.
– Har du alltid et nytt skriveprosjekt å ta fatt på når du har avsluttet en bok, eller går du og venter på at noe nytt skal dukke opp?
– Det med å gå og vente tror jeg vel egentlig ikke på. Om jeg ikke har et nytt prosjekt, så skaffer jeg meg ett. Akkurat nå teller jeg på fingrene, jeg har tre ideer som kan bli bøker. Ellers så har jeg to eller tre bredt anlagte romaner som jeg drømmer om, men aldri kommer til å skrive. De er også ganske morsomme å tenke på.
