Forfatteren – og oversetter Linn Øverås – har et språk som smyger seg på leseren, og her er noen setninger som virkelig er til å samle på.
«Brente skygger» består av fire deler, og i første del er vi i Nagasaki i august 1945. Her blir vi kjent med den unge japanske kvinnen Hiroko som overlever atombomben, men som for alltid er brennmerket med tre traner på ryggen – etter mønsteret på kimonoen hun hadde på seg. Siden forflytter handlingen seg til India, Pakistan og Afghanistan og ender opp i USA i 2001. Vi blir godt kjent med to familer som vi følger gjennom tre generasjoner.
Det er et bredt lerret Kamila Shamsie spenner opp for oss, og det er et svært ambisiøst prosjekt hun har gitt seg i kast med. For en stor del lykkes hun også. Jeg blir raskt hektet på denne historien, og jeg får umiddelbart et nært forhold til personene, og da særlig til Hiroko.
Dette er en velskrevet og litterær, men samtidig lettlest roman som formidler både politikk og historie uten at det oppleves som påtvunget. Underfundigheten og humoren er også med på å gjøre dette en god leseopplevelse.
Innimellom må jeg stanse opp fordi en setning eller et avsnitt gir meg assosiasjoner som gjør at mine egne tanker får luft under vingene. Forfatteren får meg samtidig til å reise i mitt eget liv, og hun har noen formuleringer som åpner for et hav av fornemmelser.
«Brente skygger» handler ikke minst om ensomhet, om å kjenne seg fremmed – også for det som i utgangspunktet burde være kjent. Det handler om ikke å høre til, og som følge av dette også om å søke noe utenfor seg selv. Det fins en setning i romanen som i grunnen oppsummerer hele fortellingen: «Hjemme er et sted du husker, ikke et sted du bor.»
Stikkord: bokanbefaling
