Jeg-personen er en sveitsisk forfatter som er i Chicago for å skrive bok om – av alle ting – amerikanske luksustogvogner. Det er altså på biblioteket han blir kjent med den tjue år yngre Agnes, som spiller cello og skriver på en doktoravhandling om symmetriene i krystallgitrenes symmetrigrupper.

De er begge ensomme sjeler uten mange andre venner, og det oppstår et helt spesielt forhold mellom dem. Etter hvert flytter Agnes inn hos forfatteren. Peter Stamm skildrer så fint måten de nærmer seg hverandre på: “…og litt etter litt ble vi vant til hverandre, slik man blir vant til et nytt klesplagg som man først lar henge i skapet en stund før man våger å ta det på seg.”

Det er når Agnes ber jeg-personen skrive en historie om henne, at spenningen i teksten oppstår. Og det er her Peter Stamm viser seg som en elegant og klok forfatter. De to historiene, den fiktive og virkelighetens, begynner nemlig å dra i hver sin retning, for til slutt å smelte sammen til én. Grensene mellom virkeligheten og fiksjonen oppheves.

«Agnes» er imidlertid ikke bare en fiffig litterær lek, det er også en vakker, lavmælt kjærlighetsfortelling. Jeg liker triste, melankolske fortellinger og lot meg derfor villig forføre av Peter Stamms poetiske roman. Han skriver på en måte som lokker fram molltonene i mitt eget sinn.

Romanen er på kun 135 små sider, og må dermed kunne karakteriseres som en stor fortelling i et lite format.

Det var bare én ting som ikke klaffet i det hele tatt, og det var omslaget. Etter min mening må det være et av bokhøstens aller minst fristende.

Vi befinner oss i den lille tsjekkiske byen Mesto på 1930-tallet. Det velstående ekteparet Liesel og Viktor Landauer får en kjent modernistisk arkitekt til å tegne huset deres, et hus med store åpne flater og mye glass slik at maksimalt med lys skal slippe inn. Huset er makeløst, og blir gjenstand for både undring og beundring. Men utenfor huset huserer onde krefter. Nazismen vokser fram og ettersom Viktor er jøde, ser familien seg nødt til å flykte. De ender til slutt opp i Amerika, men de bærer likevel sin historie med seg og glemmer aldri huset sitt.

Til slutt får den aldrende Liesel anledning til å vende tilbake til huset, som det er bestemt skal bli museum. I mellomtiden har det vært brukt både som «forskningsanstalt» for å påvise de ulike rasenes egenskaper, som gymsal knyttet til et barnesykehus – og som kjærlighetsrede. Liesels møte med sin egen fortid er sterkt skildret, og huset er for meg som leser også et fascinasjonsobjekt gjennom hele fortellingen.

Denne romanen rommer så mye og forteller så godt og klokt både om historie og politikk, og om menneskenaturen og livets tilfeldige spill med oss. Personene framstår som nære og ekte og er skildret på en sånn måte at det ikke er til å unngå at de angår meg. Det er hjerteskjærende godt fortalt, og Simon Mawer skriver vakkert og poetisk uten å bli sentimental. Det er faktisk en kjølighet over språket som gjør at fortellingen oppleves ekstra sterkt. Det blir til slutt så vakkert at det gjør vondt. Kari og Kjell Risvik har etter det jeg kan forstå ivaretatt alt dette på en utmerket måte i sin oversettelse.

«Glassrommet» er en av disse bøkene som setter spor, som får deg til å gruble og undres og som lever i deg lenge etter at de er lest. Denne boken kvalifiserer definitivt til permanent oppholdstillatelse i bokhyllen.

Dette er ikke en kriminalroman full av action og blod og gørr, og det er ikke den ytre spenningen som driver handlingen framover. Det er det i stedet magien i fortellermåten og språket som gjør, med god hjelp av de fascinerende karakterskildringene. Det er ikke minst de ulike personlighetene som befolker denne historien – og forholdet dem imellom – som gjør at jeg lar meg begeistre av fortellingen. Selve gåten og puslespillet rundt den er også godt uttenkt.

Historien er tett og godt fortalt, og jeg liker de kjappe skiftene der vi følger de ulike personenes handlinger innenfor det samme tidsrommet. Samtidig blir jeg fanget i den underliggende stemningen som gir nerve til teksten. Her er det ingen overflødige setninger, samtidig som det står noe også mellom linjene.

Jeg lar meg imponere av Solveig Moen Rustens evne til å skrive kresen, litterær krim. Kanskje kan man karakterisere «Se min kjole» som «krim også for de som ikke leser krim».

Det er moren Orleanna og de fire døtrene som bytter på å være fortellere. Dette grepet bidrar til å skape variasjon, samtidig som vi blir godt kjent med de enkelte familiemedlemmene. Døtrene opplever tilværelsen på misjonsmarken ganske forskjellig og de utvikler seg også i svært ulik retning som voksne.

Sentralt i fortellingen står forholdet til faren Nathan. Han framstår som en egenrådig, autoritær og uforsonlig mann, og til slutt ser ikke moren annen råd enn å ta med seg døtrene og forlate ham. Dermed starter de en vandring til fots gjennom landet. Det hører med til historien at Nathan Price ikke lykkes særlig godt i sitt arbeid med å omvende de innfødte, noe som avføder en del morsomme episoder.

Da jeg leste denne romanen, ble jeg både underholdt og opplyst på samme tid, og det er en optimal kombinasjon. Barbara Kingsolver bodde selv i Kongo som barn, der hennes foreldre var helsearbeidere, og har dermed førstehånds kjennskap til landet. Landets turbulente historie blir godt formidlet i romanen.

Jeg ville at denne boken bare skulle vare og vare. Her er humor og språklig kreativitet blandet med et stort alvor, og personene framstår som ekte mennesker i all sin litenhet og storhet. Hver minste lille detalj sier samtidig noe om karakterenes personlighet. Språket er fullt av bevegelse og rytme, godt ivaretatt i den norske oversettelsen til Bente Klinge.

Jeg får lyst til å dra hele rekka av superlativer etter å ha lest «Gifttreet». Det var en altoppslukende leseopplevelse, litterær og samtidig lettlest.

Allerede bokens innledning bærer bud om at vi har å gjøre med en begavet forteller, og jeg blir umiddelbart nysgjerrig. Dette er en forfatter som velger sine ord med omhu og meisler en sterk tekst ut av dem. Det er mye poesi i Hilde Sophie Plaus språk.

Hilde vokser opp i etterkrigstidens Norge, i en stor familie med til dels ganske eksentriske medlemmer. Forfatteren har en god evne til å skildre mennesker. Personene står tydelig for leseren med sine karakterisktiske, noen ganger nesten eventyraktige trekk. Fortellingen oppleves som nær og levende.

Det fins et mylder av mennesketyper mellom disse permene, og det er fint – og noen ganger fælt – å ta del i Hildes opplevelser og se henne finne sin plass. Som leser sitter jeg igjen med en takknemlighet overfor forfatteren for at hun har villet dele denne historien med meg. Jeg kan tenke meg at det ikke har vært noen lett bok å skrive.

«Norsk familieleksikon» er et personlig dokument, men med sine presise observasjoner gir den samtidig et fint tidsbilde. Forfatteren byr på seg selv, men uten at jeg behøver å innta en ufrivillig rolle som kikker. Det er ærlig, sårt og vakkert, men samtidig skriver forfatteren på en sånn måte at noe også overlates til fantasien. Slik blir fortellingen personlig, men uten å bli for privat.

Det er et bredt lerret Kamila Shamsie spenner opp for oss, og det er et svært ambisiøst prosjekt hun har gitt seg i kast med. For en stor del lykkes hun også. Jeg blir raskt hektet på denne historien, og jeg får umiddelbart et nært forhold til personene, og da særlig til Hiroko.

Dette er en velskrevet og litterær, men samtidig lettlest roman som formidler både politikk og historie uten at det oppleves som påtvunget. Underfundigheten og humoren er også med på å gjøre dette en god leseopplevelse.

Innimellom må jeg stanse opp fordi en setning eller et avsnitt gir meg assosiasjoner som gjør at mine egne tanker får luft under vingene. Forfatteren får meg samtidig til å reise i mitt eget liv, og hun har noen formuleringer som åpner for et hav av fornemmelser.

«Brente skygger» handler ikke minst om ensomhet, om å kjenne seg fremmed – også for det som i utgangspunktet burde være kjent. Det handler om ikke å høre til, og som følge av dette også om å søke noe utenfor seg selv. Det fins en setning i romanen som i grunnen oppsummerer hele fortellingen: «Hjemme er et sted du husker, ikke et sted du bor.»

Det den finlandssvenske Moskva-korrespondenten i stedet gjør, er å dele sine personlige erfaringer. Dermed møter vi ikke bare politikere og forretningsmenn, men minst like mange vanlige russere; Anna-Lenas russisklærer, venner og kollegaer. Vi møter russiske kvinner og menn og får illustrert både forskjellen mellom kjønnene og ulikhetene mellom russisk og nordisk væremåte.

Ved å ta utgangspunkt i detaljer og selvopplevde episoder, loser forfatteren oss gjennom det konglomerat av koder som fins i det russiske samfunnet og som det er umulig å forstå uten å bo der og kunne språket.

Anna-Lena Laurén skildrer sitt Russland med varme og humor, men hun problematiserer samtidig sider ved det russiske samfunnet som det er umulig å ikke være kritisk til når man er vokst opp i et demokrati.

Boken inneholder 16 selvstendige tekster skrevet på en muntlig og enkel måte, men likevel med tyngde. Forfatteren greier å «snike inn» mye informasjon samtidig som hun underholder leseren.

Selv har jeg bare besøkt to ytterpunkter i det russiske riket, St. Petersburg og gruvebyen Nikel, men likevel var det noen brikker som falt på plass mens jeg leste boken. Man forstår at alle har sin rolle å spille i det russiske samfunnet, og at noen spiller med større innlevelse enn andre.

Jeg er ikke blitt mindre skeptisk til Russland etter å ha lest boken, men jeg er minst like fascinert som før. Og litt klokere.

Boken er oversatt til norsk av Alexander Leborg.

Det eneste hun har fortalt om bakgrunnen sin er at hun opprinnelig kom fra Königsberg og at hun flyktet derfra til Berlin, der hun traff engelskmannen hun giftet seg med og som ble faren til Anna og Peter. Alle bånd til fortiden ble kuttet, og Caroline Wyatt ble hennes nye identitet.

Omstendighetene rundt morens død blir for en stor del holdt skjult for barna. De får vite at hun døde i en bilulykke og at hun nå er i himmelen, men de er ikke med på begravelsen, og det snakkes heller ikke om morens død i etterkant. Faren er en ganske taus og innadvendt person som bearbeider sorgen gjennom å stelle i hagen.

Handlingen foregår tidlig på 1960-tallet, midt under den kalde krigen, og samtidig som moren omkommer, blir en stor spionsak avslørt. Dermed får Peter det for seg at moren slett ikke er død, men at hun er spion og fortsatt i live. Han får Anna med seg på denne leken som etter hvert utvikler seg til en besettelse. På et tidspunkt tror barna at det er moren de ser i Oxford når de ser en kvinne som har en likedan kåpe som den moren hadde på seg den dagen hun ble borte. Og dessuten fins det jo ikke noe sted på kartet som heter Königsberg.

Forfatteren skildrer barns fantasi og forestillingsevne på en overbevisende måte, og viser samtidig hvor galt det kan gå når man holder ting skjult for barn – selv om det sikkert ble gjort i beste mening. Denne romanen sier samtidig noe som grensegangen mellom minner og innbilning: Hva husker Anna om moren og hva tror hun at hun husker? Og: Hvor godt kan man egentlig kjenne et annet menneske?

I godt voksen alder, etter at faren er død, bestemmer Anna seg for å reise i morens fotspor, først til Berlin og siden til Kaliningrad. Hun har nesten ingen spor å gå etter, men reiser likevel med et lite håp om å finne et eller annet.

Dette er en reflekterende og filosoferende roman mer enn en handlingsdrevet tekst, uten at det på noen måte betyr at den er stillestående. Georgina Harding skriver lett, elegant og poetisk på samme tid, og hun er en mester i å skrive fram stemninger som også sier noe om personene og miljøet hun skildrer. Samtidig er fortellingen i seg selv gripende og sterk, og jeg føler at personene jeg leser om virkelig angår meg.

Germains forhold til bøker begrenser seg til å være noe man stikker under et skakt bordbein. Han har aldri vært noe skolelys, og i en alder av 45 år bor han i en campingvogn nederst i morens hage. Den dagen han treffer 86 år gamle Margueritte i parken, er det imidlertid duket for endringer i livet hans. Margueritte har vært forsker og hennes kjærlighet til bøker er stor. Det utvikler seg etter hvert et varmt vennskap mellom disse to, og Margueritte begynner å lese høyt for Germain. Blant bøkene hun leser fra er «Pesten» av Albert Camus og «Den gamle mannen som leste kjærlighetsromaner» av Luis Sepulveda.

Mye av magien ligger i de ordene forfatteren legger i munnen på sine personer, og måten hun viser personene fram på. Det strømmer varme ut av denne vesle romanen. Margueritte guider Germain inn i litteraturens verden, og hun gjør det med kløkt og ekte glede. Forfatteren får så fint fram at litteratur er for alle, det gjelder bare å finne fram til de rette historiene. Og like mye som det handler om litteratur, handler det om livet.

Sett av et par timer til å lese denne boken. Den fungerer som en støyskjerm mot alle de høylydte budskapene vi utsettes for i det daglige. «Å telle duer» er både fornøyelig, sjarmerende og klok.

Romanen er oversatt til norsk av Agnete Øye.

Hun reiser siden både til Paris og Roma for å utvikle seg videre, men vender etter noen år tilbake til Kina. Der er det imidlertid store endringer, og det blir etter hvert umulig for henne å være utøvende kunstner. Dermed ender det med at hun vender tilbake til Paris, der hun dør i 1977.

Hvordan den fattige jentungen uten formell skolegang utvikler seg til å bli en anerkjent – og kontroversiell – kunstner er fascinerende lesning. På en overbevisende måte beskriver forfatteren både den unge jenta og den modne kvinnen. Ikke minst ved å skildre det sårbare og skjøre ved Yuliang, får forfatteren meg som leser til å engasjere meg i hennes skjebne. Fra de første sidene ble jeg derfor revet med av denne dramatiske fortellingen som samtidig tegner et overbevisende bilde av de historiske forholdene i Kina, og spesielt Shanghai. Nennsomt vever forfatteren fakta inn i fiksjonen, slik at diktningen og virkeligheten aldri kommer i konflikt med hverandre.

Romanen er både underholdende og velskrevet, og forfatteren viser vei inn til en historie ingen andre tidligere har fortalt. Rett nok er den ganske tradisjonell i formen, men forfatteren har et så godt grep om fortellingen at hun nesten umerkelig styrer leseren inn i et rom som lukker seg rundt en.

Jennifer Epstein forteller en god historie, hun lærer meg noe nytt og hun lar meg sitte tilbake med et sterkt ønske om å jakte på flere sterke leseopplevelser.

På forfatterens nettside fins det blant annet et utvalg av Pan Yuliangs bilder.