I en digital verden er det imidlertid ingen selvfølge at vederlagsinntekter krevd inn av for eksempel Kopinor, fordeles kollektivt. I en slik verden er det lett å finne ut hvilke verk som er kopiert, brukt eller lastet ned flest ganger, og man kan tilsvarende enkelt lage systemer hvor vederlag avregnes individuelt og fordeles til hver enkelt rettighetshaver.
Nylig inngikk kopinor og Nasjonalbiblioteket en vederlagsavtale som gir bokleserne tilgang til 50.000 opphavsrettsbeskyttede verker i digital form. Avtalen har en verdi på rundt 13 millioner kroner i avtaleperioden. Inntektene forvaltes av Kopinor – som igjen fordeler vederlagene ut til sine medlemmer. Dette er kollektive ordninger slik vi kjenner dem.
I en digital verden er det imidlertid ingen selvfølge at vederlagsinntekter krevd inn av for eksempel Kopinor, fordeles kollektivt. I en slik verden er det lett å finne ut hvilke verk som er kopiert, brukt eller lastet ned flest ganger, og man kan tilsvarende enkelt lage systemer hvor vederlag avregnes individuelt og fordeles til hver enkelt rettighetshaver.
I Norge er det imidlertid lang tradisjon for kollektive avtaler. Solidaritetstanken har stått sterkt. Kopivederlagene Kopinor krever inn fra all kopiering som foregår ved skoler, universitet og høyskoler, er et eksempel på velfungerende, kollektive avtaler i praksis. Men årsaken til ordningen har nok mye mindre med solidaritet å gjøre enn vi liker å tro – det har mest med praksis og fornuft å gjøre. Det er i praksis umulig å operere med individuelle avtaler i en analog verden, derfor har man gjort dem kollektive isteden.
I tiden som kommer vil mer og mer tekstlig materiale brukes og leses i digital form, på alle nivåer. Kopinor har inngått avtaler med skoler om digital bruk av tekster – og de gjør det fordi de vet at denne typen bruk vil øke markant framover.
Med denne utviklingen vil det høyst sannsynlig skapes et press og vokse fram krav fra rettighetshavere om individuelt baserte vederlagsordninger. Og det av to grunner. For det første fordi det blir så enkelt å utvikle slike ordninger i en digital verden – og at det da for mange vil oppleves mest rettferdig med individuell avregning. For det andre fordi individuelle rettighetshavere kan bli avhengige av denne inntektsstrømmen for å overleve. Forfatternes inntektsstrøm er nemlig langt mer usikker i en digital enn i en analog tid. Det kan godt hende at utlån av e-bøker på bibliotekene i stor grad vil gå utover salget av e-bøker. Forfatternes royaltyinntekter kan falle betydelig.
Hvis jeg var en bestselgende forfatter og fikk vite at min siste e-bok ble lånt ut langt mer enn den ble kjøpt, ville jeg fort konkludert med at utlånet hadde gått utover salget. Jeg vil dermed ha behov for inntekter av utlånene for å kunne overleve som forfatter. Og da hadde jeg ganske sikkert begynt å kjempe for individuelle bibliotekvedelagsordninger for å bruke det som eksempel. Jeg vil ha vederlaget – ikke kollektivet. Ikke fordi jeg har blitt mindre solidarisk enn før. Men simpelthen fordi de kollektive ordningene i en slike verden bokstavelig talt har gått på forfatterlivet løs.
Stikkord: kommentar
