No er dei kritiske til Bokskya.
Mandatet til Forbrukarrådet er å arbeide for eit meir forbrukarvenleg samfunn. Det er sjølvsagt ei god leiarstjerne å styre etter. Rådet er viktig for mange av oss, enten vi skal kjøpe bruktbil eller er misfornøgd med den lokale snikkaren.
Men når rådet rykkjer ut mot Bokskya og lanseringa av den norske e-boka, er det mildt sagt oppsiktsvekkande å følgje med på det som blir sagt frå hovudkontoret i Nydalen i Oslo.
Før boksalet var i gang første måndagen i april, var rådet ute med påstandar om at den teknologisk utvikling og konkurransen blir ofra for å sikre forlaga bak Bokskya full kontroll med boksalet.
- Dei store forlaga hegnar om gamle forretningsmodellar, blir det hevda.
Det blir vidare vist til at alle forlag i prinsippet kan lansere e-bøker gjennom Bokskya, men at få av dei mellomstore forlaga har signert avtale med Den norske Bokdatabasen. Forbrukarrådet meiner eigarane av Bokdatabasen har inngått eit ekskluderande samarbeid om distribusjon og sal av eigne e-boktitlar, og hevdar konsekvensen er at berre aksjonærane i Bokskya får selje e-bøker. Alt ifølgje fagdirektør Thomas Nordvedt.
På konspiratorsk vis held han fram på denne måten: – Ved å hindre andre aktørar i å selje bøker blir norske forbrukarar bundne til forlagas teknologiske løysingar og ikkje minst prisregime. Nordvedt kronar resonnementet sitt med at bokbransjen bør lære av platebransjen. Så tar han likegodt ein sving innom avtaleverket og kritiserer forlag og forfattarane for at dei framleis ikkje er samde om royaltysatsane.
Frå Bok & samfunn si side oppfattar vi utspelet som populistisk og lite gjennomtenkt. På oss verkar det som Forbrukarrådet ser på boka som ei vare på linje med pølser og tobakk. Vi registrerer også at utspelet kom same dagen som e-boksalet starta. Det er altså grunn til å tru at det empiriske grunnlaget for kritikken er mildt sagt mangelfull. Når Forbrukarrådet viser til at bokbransjen bør lære av platebransjen, er det freistande å svare at platebransjen i praksis nesten er utradert av digitaliseringa. Ingen musikar eller artist tener lenger pengar på å gje ut plate. Musikkbransjen må ut på vegen om dei vil ha brød på bordet.
Det som slår oss mest når vi høyrer Forbrukarrådet ytre seg, er likevel fråveret av omsyn til norsk språk og kultur. Dei ser ikkje ut til å bry seg om at føresetnaden for god forlagsdrift handlar om at inntektene må tilflyte dei norske aktørane som har investert tid og pengar i e-bokløysinga. Dette er viktig for bransjen. Verken Amazon eller Apple fortvilar om forbrukarvanane i den norske e-bokmarknaden fører til ei svekking av norsk språk og kultur.
Etter vår oppfatning må ein sjå e-boka i eit lengre perspektiv, og som ein del av ein større heilskap under den litterære himmelen. Ingen kan vere usamde i at det er viktig å halde den norske e-bokmarknaden på norske hender. Omsynet til norsk språk og kultur må alltid vege tungt. I det lange løp er dette også god forbrukarpolitikk. Det trur vi også Forbrukarrådet er samde i, om dei berre får tenkt seg om.
Når man beskylder andre for å komme med populistiske og lite gjennomtenkte utspill, bør man kanskje sørge for selv å holde høyere standard og ikke basere argumentasjonen sin på absurde påstander som at “platebransjen i praksis nesten er utradert av digitaliseringa” og at “[i]ngen musikar eller artist tener lenger pengar på å gje ut plate.”
Selv om disse utspillende ikke er sanne, stemmer det for så vidt at digitaliseringen har medført problemer for platebransjen, og at bransjen har gjort noen feil underveis i prosessen. Er det virkelig redaktørens mening at bokbransjen ikke bør trekke lærdom av platebransjens erfaringer? At bransjen blir kritisert når den viser manglende evne eller vilje til å lære av andres feil, er vel helt på sin plass?
En av erfaringene de fleste aktører i den norske bokbransjen velger å ignorere, er at DRM har vist seg ikke å hindre piratkopiering, men at det derimot skaper store problemer for kundene. Den DRM-løsningen de norske forlagene bruker, skaper ikke bare trøbbel for lovlydige bokkjøpere, den gir også Adobe stor grad av kontroll over norske e-bøker. Jeg tillater meg å stusse på at redaktøren ikke nevner denne problemstillingen med et ord selv om han mener det er maktpåliggende “å halde den norske e-bokmarknaden på norske hender.” For det er vel ikke slik at Adobe i større grad enn Amazon eller Apple “fortvilar om forbrukarvanane i den norske e-bokmarknaden fører til ei svekking av norsk språk og kultur”?
Jeg mener ikke at Bok & samfunn uten videre bør være enige i alle utsagn Forbrukerrådet måtte komme med. Derimot mener jeg at bokbransjen i likhet med alle andre er avhengig av å få – og høre på – kritikk når den gjør noe kritikkverdig. Man bør kunne forvente av et bransjeblad at de stiller opp med slik kritikk, og at denne kritikken er basert på fagkunnskap, harde fakta og grundig analyse. Bok & samfunn synes for tiden å være mer opptatt av å stemple kritiske ytringer som sutring og populistiske utspill.
Problemet med slike diskusjoner på nett er at ting ofte blir veldig svart hvitt. Naturligvis skal bokbransjen ta lærdom av platebransjen, og det er jeg sikker på at også redaktøren mener – det har man også gjort, og resultatet er Bokskya. Jeg ser ikke noe sted i teksten at redaktøren sier at man ikke skal gjøre dette. Bjarne Buset hadde et oppsummerende og greit innlegg i DN for et par dager siden, om Bokskya og de mange misforståelsene som har vært ute i media. Type DRM velger forlagene selv, de kan velge mellom tre ulike grader av dette. Jeg følger redaktørens tanker når det gjelder betydningen av å “beskytte” norsk språk og skriftkultur. Her har bransjen selv tatt ansvar, på et området man kanskje hadde forventet støtte også fra andre hold.