Einar Ibenholt i Gyldendal tar til motmæle.
Det er i dagens utgave av Dagens Næringsliv Einar Ibenholt imøtegår påstandene fra forlegger Erik Lundesgaard. Ibenholt er forlagsdirektør i Gyldendal Litteratur:
Vellykket bokpolitikk
Erik Lundesgaard tar feil når han i et innlegg i DN den 13. oktober hevder at det offentliges økonomiske støtte til styrking av norsk litteratur ikke virker etter hensikten.
—
Litteraturpolitikkens suksess kan måles f.eks. på norsk litteraturs internasjonale posisjon.
I forsøkene på å vise at momsfritak og innkjøpsordningen er forfeilet, serverer Lundesgaard selv de fleste og beste motargumentene mot egne påstander. Som eksempel kan nevnes at kritikken mot forleggeres dårlige markedsføringsevne fremføres fem linjer etter at han nevner suksessen til Cecilia Samartin som et bevis på forlagenes evne til nettopp markedsføring.
Slik fortsetter Lundesgaards innlegg, og det kjennes følgelig unødvendig å ta for seg argumentene hans i detalj. Det er isteden nærliggende å gå til hovedspørsmålet om momsen og forutsetningene: Momsfritak på bøker og opprettelsen av innkjøpsordningen ble vedtatt på 60-tallet som et virkemiddel for å sikre norsk språk og kultur en rimelig mulighet til å klare seg under presset fra de store kulturspråkene i verden. Resultatet i dag er ganske riktig en vital og levedyktig presse, og en like vital og sterk norsk litteratur.
Det ligger i sakens natur at det å måle suksess innen et felt som litteratur og det frie ord er svært vanskelig, men en måte å gjøre det på, er å vurdere norsk litteraturs internasjonale posisjon. Som eksempel: Gyldendal Litteraturs høstliste i år omfatter forfatterne Tomas Espedal, Nikolaj Frobenius og Thomas Enger. Disse forfatterne blir utgitt i mellom 10 og 18 land. Dette er eksempler fra egen bakgård, og det er lett å fylle resten av dette innlegget med navn som Per Petterson, Jo Nesbø, Linn Ullmann og en lang rekke andre, som ytterligere dokumentasjon på en skriftkultur med en internasjonal posisjon som står i et sjeldent sterkt forhold til det norske språkområdets størrelse.
Dernest er man åpenbart nødt til å minne Lundesgaard om at litteraturens og medienes særlige vilkår er et kulturpolitisk tiltak, ikke et bedriftsøkonomisk. Valser man inn og vurderer dette kun utifra økonomisk målbare kost-nytte-parametre, har man fått store deler av poenget om bakfoten. Det kulturpolitiske lar seg ikke måle direkte i penger og salgstall, det lar seg måle i at man nasjonalt skaper vilkår for at forfattertalenter som Knausgård, Espedal, Tiller, Rishøi, Marstein, Ørstavik, Petterson, Frobenius, Shafieian, Hødnebø, Rimbereid og en lang rekke andre, i sin tid – før de ble forfattere – hadde en litteratur å forholde seg til. På bibliotekene, i bokhandelen (gjerne i tilbudskurvene med “uselgelige” bøker), i antikvariatene og hos venner kan man finne merkverdige bøker, vanskelige bøker, bøker som treffer få lesere – men noen av disse få blir den neste generasjonens betydelige forfattere. Deretter at man har en klok mediepolitikk som sørger for at disse få har mulighet til å finne hverandre i diskusjoner om litteratur, kultur, politikk, kunst. Hvor vanskelig kan det være å forstå at opprettholdelsen av vilkårene for at dette skal skje, er en dyp nødvendighet for en kulturnasjon?
Og det er såpass enkelt at dess mer man åpner for markedsøkonomisk spillerom i det litterære feltet, dess lavere blir utgivelsestakten og nyskapingen innenfor de litterære randsoner. Det er dette man trenger en kulturpolitikk til, det er der diskusjonene om dette bør slutte og starte. På den bakgrunn er det ikke så rart at deler av det litterære feltet er bekymret over at økonomifaglige miljøer skal evaluere de litterære ordninger i Norge og utrede en boklov. Jeg personlig er ikke så engstelig, min erfaring er at Lundesgaards aggressive enøydhet ikke er gjenspeilet i hele den norske siviløkonomstand.
Det siste spørsmålet man kan ta stilling til, i lys av opphavet til den nåværende litteraturpolitikk er: Har trykket fra de store internasjonale språk- og kulturområdene blitt mindre siden 60-tallet? Er det grunn til å erklære at faren er over, og at norsk skriftkultur er home free og avblåse behovet for en klok nasjonal kulturpolitikk innenfor språk, medier og litteratur? Jeg tror ikke det.
(Publisert i Dagens Næringsliv 17.10.2011, og gjengitt her med opphavsmannens tillatelse).
Innlegget er også tilgjengelig på Boklaben, et nettsted i regi av Gyldendal: http://boklaben.no/?p=449
