Å få en så fin bok som Marie-Sabine Rogers «Å telle duer» mellom hendene kjennes som å vinne i leselotteriet.
Denne franske romanen har noe av den samme virkningen som god rødvin: Jeg blir litt mildere stemt overfor verden, og jeg setter enda større pris på de små gleder. Og til de små gleder hører nettopp lykken over en god bok.
Germains forhold til bøker begrenser seg til å være noe man stikker under et skakt bordbein. Han har aldri vært noe skolelys, og i en alder av 45 år bor han i en campingvogn nederst i morens hage. Den dagen han treffer 86 år gamle Margueritte i parken, er det imidlertid duket for endringer i livet hans. Margueritte har vært forsker og hennes kjærlighet til bøker er stor. Det utvikler seg etter hvert et varmt vennskap mellom disse to, og Margueritte begynner å lese høyt for Germain. Blant bøkene hun leser fra er «Pesten» av Albert Camus og «Den gamle mannen som leste kjærlighetsromaner» av Luis Sepulveda.
Mye av magien ligger i de ordene forfatteren legger i munnen på sine personer, og måten hun viser personene fram på. Det strømmer varme ut av denne vesle romanen. Margueritte guider Germain inn i litteraturens verden, og hun gjør det med kløkt og ekte glede. Forfatteren får så fint fram at litteratur er for alle, det gjelder bare å finne fram til de rette historiene. Og like mye som det handler om litteratur, handler det om livet.
Sett av et par timer til å lese denne boken. Den fungerer som en støyskjerm mot alle de høylydte budskapene vi utsettes for i det daglige. «Å telle duer» er både fornøyelig, sjarmerende og klok.
Romanen er oversatt til norsk av Agnete Øye.
Stikkord: bokanbefaling
