Erik Lundesgaard mener fritaket er uheldig.
I dagens utgave av Dagens Næringsliv har forlegger Erik Lundesgaard en kronikk om dette temaet. Her er teksten i sin helhet:
Nylig ble det offentliggjort at kulturminister Anniken Huitfeldt har bedt konsulentselskapene Oslo Economincs, Simonsen Advokatfirma og Oeconominca gjennomføre en utredning om litteratur- og språkpolitiske virkemidler og mer spesifikk behovet for en eventuell boklov. I Klassekampen har redaktør i bransjebladet Bok og samfunn, Dag H. Nestegard og leder av Forfatterforeningen, Anne Oterholm ytret bekymring for at økonomer skulle utrede kulturpolitiske spørsmål. Hvordan utredernes konklusjoner blir, er ikke gitt, men det er på høy tid at bokbransjens svært gunstige offentlige støtteordninger revurderes.
Siden 1960-tallet har den norske bokbransjen hatt momsfritak. I praksis betyr dette at bøker er fritatt moms i siste omsetningsledd, som gjør at bokkjøperne slipper å betale moms på boken. Bokhandelen og forlagene får slik mer penger for boken, samtidig som de får fradrag for utgående moms. Dette ble innført av Borten-regjeringen for å stimulere markedet i en tid med forlegger- og bokhandlerdød. I dag utgjør momsfritaket om lag 1,5 milliarder i indirekte støtte for bokbransjen. I tillegg kommer de direkte støtteordningene gjennom innkjøpsordningene organisert av Norsk Kulturråd.
Moms er statens viktigste inntektskilde. Når enkelte bransjer har momsfritak, er det for å stimulere markedet, og for å gi livets rett til produkter det kanskje ikke er et like godt marked for. Men da bør det finnes gode argumenter for ordningen. Når momsfritaket er en etterlevning fra 60-årenes kulturpolitikk, er det betimelig å spørre om det fremdeles finnes gode argumenter for ordningen.
Selv jeg er tilbøyelig til å svare nei. Utgivelsesvolumet i norsk bokbransje i dag er enormt, kanskje til og med for stort. Dessuten er den trykte boken på ingen måte noen garantist for ytringsfriheten, som mange i bokbransjen pompøst skyver fremfor seg for å legitimere særordningene. Ytringsfriheten lever kanskje aller best på internett, noe regimekritikere i Iran og Midt-Østen illustrerer.
I en radiodebatt i P2s Kulturhuset nylig, med forlegger Arve Juritzen og litteratursosiolog Cecilie Naper, uttrykte sistnevnte en bekymring for det stadig mer markedsorienterte forleggeriet. Hun mente det ødela for folkets lesning, som hun mente var for lite mangfoldig sammenlignet med det norske folks lesning på 60-tallet.
Folk må velge selv hva de skal lese. Tilbudet til leserne er i dag kanskje større enn noengang. Mangfoldet av kulturproduktet er aldri vært større, både nasjonalt og internasjonalt. Å nå ut til folk med kulturprodukter handler i stor grad om evne til markedsføring, noe Juritzen har skjønt når han klarer å selge 800.000 bøker av Cecile Samartin i Norge.
Støtteordningen for bokbransjen i Norge er blitt en hvilepute, som bokbransjens manglende evner til kreativ markedsføring illustrerer. I stedet for å markedsføre bøker pøses det ut såkalte smale skjønnlitterære utgivelser som går rett til innkjøpsordningen fra Norsk Kulturråd. Mange av disse bøkene får ingen kjøpere eller lesere. Hos bibliotekene ender de i magasinene. Denne policyen skal ifølge bransjen angivelig fremheve deres samfunnsansvar som garantist for norsk språk og kultur. Derfor skal subsidiene på 1,5 milliard i året gjennom momsfritaket opprettholdes. Dette er en stor bløff, for storparten av norske bokutgivelser per år er læremidler som også får momsfritak. Å støtte bransjen gjennom momsfritak er et svært upresist politisk virkemiddel, som gir mange gratispassasjer.
Subsidiene ser også ut til å ha blitt en hemsko for utviklingen av den publisistiske kultur i Norge. Det kanskje fremste eksempel på det, er norsk bokbransjes manglende evne til digital tilpasning av norske utgivelser. På de klønete norske e-bok sidene bokskya.no og digitalbok.no er tilgjengeligheten dårlig og prisene kunstig høye.
Skal norsk bokbransje evne omstillingen til en digital fremtid nytter det ikke å fortsette å tigge staten om mer støtte, slik Kunnskapsforlaget i 2010 ba om 35 millioner for å fremdeles utgi leksikon på papir. Bransjen må vise større evne og vilje til både tilpasning til markedet og det digitale formatet. Dagens kulturpolitikk for bokbransjen er utgått på dato. Nettopp det gjenstår det å se om kulturminister Anniken Huitfeldt evner å innse og gjøre noe med.
Erik Lundesgaard er statsviter, forlegger og høyremann.
Innlegget trykkes med tillatelse fra Lundesgaard.
Innlegget er også tilgjengelig på Lundegaards egen blogg.
Jeg sier meg enig i dette. Etter hvert som ebok-debatten har utviklet seg, har jeg begynt å betrakte moms-diskusjonen som en avsporing, og som en tematikk som egentlig ikke angår verken leser eller forfatter. Moms er forlagenes gebet.
I stedet for å fokusere på moms, bør man rette blikket mot utsalgspris og forfatterroyalty, så får det bli opp til forlagene å effektivisere sin produksjon. Kjente engelske (og kvalitetspregede) forlag har dobbelt så stor produktivitet som de store norske, dvs. de produserer dobbelt så mange bøker per ansatt. Det har selvsagt noe med overproduksjonen i norsk forlagsbransje å gjøre, en overproduskjon som er betinget av dagens subsidiering.
“Alle” er glade i det årlige MAMMUT-salget, men i virkeligheten er jo MAMMUT en megetsigende tegn på statssubsidiert overproduksjon. Populariteten skyldes selvsagt at nye, norske bøker er dyre. Man skal ikke så veldig langt nedover på inntektsstatitikken før det blir uoverkommelig å spandere på seg en ny norsk roman én gang i måneden til en pris av 400 kroner. Det hjelper ikke å vise til bokklubber og biblioteker. Primærutgaven av en hvilken som helst bok er selvsagt den innbundne førsteutgaven. Det skulle vært artig å sett en statstikk over hvor mange av kjøperne av innbundne førsteutgaver av norske romaner (bokklubber unntatt) som IKKE har tilknytning til bokbransjen i en eller annen forstand, og hvor mange som er det som gjerne kalles “vanlige” folk.
Det er ingen menneskerett å få en bok utgitt. Men når en gjennomsnittlig ny norsk roman selger under 500 eksemplarer utenom innsalget til biblioteket for deretter å havne på MAMMUT, er det alle grunn til å stoppe opp og sette et kritisk spørsmåltegn bak hele det norske boksystemet.
Noe av det mest positive med ebokens inntreden, er at den gir grunnlag for en lavere pris til leser på en elektronisk førsteutgave. Det er blitt hevdet fra forlagshold at en ebok egentlig ikke er så mye billigere å produsere enn en trykt bok. Det er et argument som de fleste vil ha vondt for å svelge. Å påstå at bortfallet av utgifter til papir, trykkeutgifter, transport, lagring og den fysiske bokhandelen ikke vil få eller engang kan få konsekvenser for bokutgivelsene i Norge, er rett og slett en absurd påstand.
Da rammene for den norske bokbransjen ble lagt på 60-tallet, var den såkalte bokhandeldøden et viktig argument. I dag finnes det knapt bokhandler i tradisjonell forstand lenger, Haugen Bok til tross, ARK, Tanum, Norli, ja, selv Tronsmo er eid av forlagene. Størrelsen “pris til bokhandel”, som forfatternes royalty er basert på, er blitt et fiktivt beløp, siden forlagene i praksis selger til seg selv.
Ebok-debatten i Norge ble i første omgang en debatt om moms. I stedet burde man ha benyttet anledningen til å etablere et fullstendig nytt system. Mye skyldes riktignok papirromantikk og skepsis til at eboken ville bli en suksess. Men tallenes tale er klare fra utlandet. Amazon selger nå flere elektroniske bøker enn papirbøker, og med nettbrettenes ferd mot masseutbredelse, er det bare et tidsspørsmål før papirboken blir minoritetsutgaven eller får samme status som vinylplaten. Det gjelder ikke minst skolebøkene, som forlagsøkonomien i høy grad er basert på, som du helt riktig påpeker. Storingsrepresentantene er i ferd med å få sine saksdokumenter på iPad, og om ikke så altfor mange år vil landets skolelever ha samtlige skolebøker på ett brett og ingen ransel.
Du har derfor helt rett i at det gamle systemet, der momsfritak var et sentralt virkemiddel, er utgått på dato. Vi bør i stedet gå sammen, forfattere, forleggere, biblioteker og myndigheter, og etablere et nytt, moderne system som kan vare i 50 år, dvs. like lenge som det gamle systemet har eksistert.
(Også publisert på Erik Lundesgaards blogg.Litt redigert her fra min side.)