Debutant Kjersti Annesdatter Skomsvold synes i utgangspunktet man kan le av alt. Også av en gammel dame som er redd ingen kommer til å huske henne når hun dør. Derfor har debutboka blitt en av årets morsomste bøker.
Kjersti Annesdatter Skomsvold
- Hvorfor har du skrevet akkurat denne historien?
- Da jeg begynte på boka visste jeg ikke at historien skulle bli som den ble, og det er jeg glad for. Dermed ble det jo mye morsommere å skrive. Det skremmende var at jo nærmere jeg la historien mine egne erfaringer, noe som skjedde ganske ubevisst, desto bedre ble den.
- Du er selv 29 år. Hva fikk deg til å velge en eldre dame som hovedperson i debutboka di?
- I tjueårene er det lett å late som det er lenge til man skal dø, det er det ikke som gammel. Jeg tenkte på det å være nære døden, som en nær-døden-opplevelse, noe som kunne få Mathea til å tenke annerledes om sitt eget liv. Dessuten har jeg selv ofte følt meg veldig gammel, jeg har både hatt hjemmehjelp og elektrisk, hev-og-senkbar seng.
- Hvordan vil du beskrive Mathea?
- Mathea er rar, klok og patetisk, og jeg elsker henne.
- Alderdom, ensomhet og død er gjennomgangstema i boka. Er dette tema det er vanskelig å skrive om?
- Ja. Jeg ser ikke poenget i å velge temaer det er lett å skrive om, det ville vært meningsløst. At noe er vanskelig, er en grunn i seg selv til å gjøre det. Å skrive om ensomhet er vanskelig, å være ensom er enda vanskeligere. Flere burde prøve det.
- Hvor lenge har du jobbet med boka?
- Jeg har skrevet i omtrent fire år, og grublet enda lenger. Å skrive en roman er en utholdenhetsprøve.
- I «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg» balanserer du hele tiden mellom dysterhet og komikk. Hva tenker du selv om å bruke humor i en bok som ellers kretser rundt alvorlige temaer?
- «Nothing is funnier than unhappiness», sa Samuel Beckett, og det er jeg helt enig i. Mathea hadde ikke holdt ut sin miserable tilværelse uten humor, og jeg hadde ikke holdt ut å skrive boka hvis jeg ikke kunne le av henne. Jeg synes i utgangspunktet at man kan le av alt, og særlig av det tragiske.
- Hva liker du selv best med boka?
- De absurde tankesprangene til Mathea, om alt fra store spørsmål om døden, til pyjamasvitser. Jeg synes den indre monologen hennes er veldig fin.
- Hvordan har du researchet?
- Planløst og tilfeldig. Jeg har lest «Den trøstende Schopenhauer» og googlet «bananblomster», men jeg tenkte ikke på det som research, det var noe jeg gjorde fordi jeg syntes det var interessant og morsomt.
- Det er flere debutanter dette året som har gått på Skrivekunstakademiet, og du er en av dem. Hva er det viktigste du lærte der?
- Å bli en bedre leser. Og at jeg må bli enda bedre.
- Hva har vært det vanskeligste i skrivingen av denne boka?
- Å lære meg å skrive. Jeg har ikke som mange andre forfattere «skrevet hele livet», jeg begynte rett på denne boka, og har måttet utvikle et språk underveis i arbeidet. Etter hvert ble utfordringen å senke skuldrene, og stole på at jeg hadde fått et godt språk.
- Er du i gang med et nytt bokprosjekt? Kan du i så fall fortelle om det?
- Jeg tror at jeg er i gang med noe nytt, men det er mulig jeg er helt på viddene. Jeg ser ingen grunn til å skrive den samme boka to ganger, så det er mye jeg vil forsøke å gjøre annerledes enn i «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg».
Blant annet vil jeg nå se mer til annen litteratur, og i større grad la meg påvirke av andre forfattere. Jeg synes også det vil være en utfordring å forsøke å legge hovedpersonen så nært opptil meg selv som mulig. Det selvbiografiske fascinerer meg, fordi all skjønnlitteratur på en eller annen måte peker tilbake på forfatteren.
- Nevn en bok som har betydd spesielt mye for deg.
- «Kjersti» av Babbis Friis Baastad.
Boka handler om lille Kjersti som nesten dør i en trafikkulykke, og da hun kommer tilbake på skolen blir hun mobbet fordi hun må gå med en stor bandasje rundt hodet.
Da jeg leste den bestemte jeg meg for å skrive min egen bok med mitt navn på. Og nå er den endelig her, med det lange, kronglete navnet mitt i store, tjukke, rosa bokstaver.
Stikkord: debutanter, forfatterintervju
