Styrken ved Paolo Giordanos debutroman «Primtallenes ensomhet» er først og fremst forfatterens evne til å skildre hovedpersonenes iboende ensomhet.
Mattia og Alice er på hvert sitt vis annerledes, og faller dermed utenfor. Mattia er en lynskarp gutt som håndterer tall med langt større letthet enn sosiale settinger. En dag blir hans psykisk utviklingshemmede tvillingsøster sporløst borte etter at Mattia forlater henne i parken for å gå alene i en barnebursdag.
Alice har en far som har store ambisjoner om at hun skal bli alpinstjerne. De planene blir det imidlertid satt en stopper for den dagen Alice blir utsatt for en skiulykke som gjør at hun blir halt.
Så skulle man tro at når disse to skakkjørte skjebnene møtes, så oppstår det både gjensindig forståelse og søt musikk. Så enkelt er det ikke. De har viljen, men ikke evnen. Akkurat dette er den unge italienske forfatteren – og fysikeren – en mester i å få fram. Han får meg til så inderlig å ønske at Mattia og Alice skal gå opp i hverandre. Men så er det det med primtallene, at de bare er delelige med seg selv og én. Dermed er Alice og Mattia tilsynelatende dømt til å være alene – også i tosomhet.
Samtidig som Paolo Giordano skildrer personer som er rettvinklede og regelbundne og innestengt i seg selv, tar han i bruk et språk som er ganske så poetisk og fullt av bilder. Slik greier han å skildre distansen mellom personene sine med en overbevisende nærhet. De språklige bildene er ikke alltid like vellykkede; noen ganger bikker de over og blir bare vidløftige. Dette er likevel for skjønnhetsfeil å regne.
«Primtallenes ensomhet» etterlot meg i en slags uro det tok lang tid å bli kvitt. Sant å si lurer jeg fortsatt på hvordan det har gått med Mattia og Alice.
Romanen er oversatt fra italiensk av Lisbet Resløkken.
Stikkord: bokanbefaling
