Har du først satt deg på toget, vil du ikke gå av igjen.
En dag skjer det noe som gjør at den 57 år gamle læreren i klassiske språk, Raimund Gregorius, bare forlater klasserommet. Han bryter opp fra hjembyen Bern og setter seg på toget til Lisboa. Med seg har han en bok han tilfeldigvis har kommet over, av den portugisiske legen og forfatteren Amadeu de Prado.
Gregorius blir så besatt av denne forfatteren at han setter seg fore å finne ut alt om ham. Han oppsøker familie og venner av den avdøde forfatteren i Lisboa, noe som gjør at han samtidig kommer nærmere seg selv. Sånn sett er det en roman om å finne seg selv, eller finne tilbake til seg selv. Samtidig blir jakten på Prado en spennende historie i seg selv.
Det kan høres kvasifilosofisk ut, og det er det delvis også. En del av sitatene fra boken til den fiktive legen og forfatteren Prado kan – hvis man er i det hjørnet – leses som selvfølgeligheter, men fortellingen fungerer likevel helt utmerket.
At dette også i høyeste grad er en bok om ord og om språk, gjør sitt til at jeg trykker den til mitt bryst. Dertil er det en melankolsk og vakker skildring av Lisboa, denne byen jeg en dag håper å vende tilbake til.
«Nattog til Lisboa» er en stille bok, og en klok og vakker bok. Den får leseren til å gruble og kanskje best av alt: Den munner ikke ut i et svar man kan sette to streker under. Tvert imot lar boken leseren sitte igjen med en undring. Gymnaslærer Gregorius er utmerket reisefølge, det er umulig ikke å få godhet for den mannen.
Stikkord: bokanbefaling
Loading ...
