Atle Næss visste så godt som ingenting om Anders Strand, en av forfedrene tolv generasjoner tilbake. Likevel har han skrevet en 440 sider lang roman om ham.
Hvis Atle Næss skulle ha valgt seg et annet århundre å leve i, hadde han valgt 1600-tallet. – Men jeg ville definitivt ikke ha bodd i Norge. Helst hadde det nok blitt Italia, sier han.
– Jeg hadde visst om Anders Strand lenge, i forbindelse med at jeg tidligere hadde drevet slektsforskning i det små. I et kort avsnitt i Vestby bygdebok sto det at Anders bodde på Hvitsten, at han hadde en sønn som het Oluf og at han drev tømmerhandel med Nederland, forklarer Atle Næss, som siden la opplysningene i en skuff sammen med annet rot.
– Da jeg var ferdig med Munch-biografien i 2004, begynte jeg å tenke på forbindelsen mellom Norge og Nederland. Jeg hadde tenkt å ta utgangspunkt i malerkunsten, i og med at jeg visste at det skulle finnes en del nederlandske 1600-tallsmalerier i norske familiers eie. Dette var malerier som hadde kommet til landet blant annet via tømmerhandlerne, sier Atle Næss.
Men så kom Tracy Chevaliers roman «Pike med perleøredobb», som skildrer nettopp 1600-tallets Nederland ved å ta utgangspunkt i et maleri.
– Da følte jeg at temaet var brukt og opp, og jeg bestemte meg for å droppe den ideen. I stedet konsentrerte jeg meg om tømmerhandelen. Dette er en bortglemt del av historien, derfor har det vært ekstra spennende å jobbe med. Som gammel lærer syns jeg dessuten det er morsomt å trekke fram ting som ikke er så velkjent og gjerne vise fram noen uvanlige og uventede perspektiver.
Forsker og forfatter
Dette visste forfatteren: Noen skulle reise til Nederland og komme tilbake til Norge igjen, og det skulle skje gjennom tømmerhandelen. Mellom denne spede begynnelsen og den ferdige romanen ligger det store mengder av research. En av kildene var biskop Jens Nilssøns visitasbok.
– Jeg lot det oppstå et møte mellom Anders og biskopen. På den måten satte jeg en ramme for fortellingen både tidsmessig og sosialt. Da jeg tok turen til Hvitsten, gikk jeg rundt i landskapet og forsøkte å tenke bort den moderne gården som ligger der nå. Det var mai da jeg var der, og da blomstret tysbasten. Jeg noterte og tok bilder av denne planten som siden skulle bli styrende for handlingen i romanen. Som forfatter leter jeg etter detaljer som jeg kan spinne videre på for å konkretisere stoffet, forklarer han.
En god del av researcharbeidet ble gjort i Nederland, både gjennom å studere skriftlige kilder og ved å gå på museum og se på kopier av skutene fra 1600-tallet.
– Det var mens jeg var der at jeg skjønte hvor viktig handelen med Østen var. Jeg hadde ikke tenkt at dette skulle få så stor plass i romanen, med det vokste til å bli nesten en egen roman i romanen, sier han.
Utfordringen er å få til balansen mellom all informasjonen og handlingen i romanen. Karakterene må være styrt av historien, men de skal samtidig ha en personlighet.
– Man må ikke la researchen ta overhånd, men samtidig vil man jo gjerne vise at man har kunnskap. I en av de andre romanene mine, «Østre linje», er det en treskescene som jeg i ettertid ser er for lang og detaljert. Der tok researchen overhånd, medgir Næss.
En annen utfordring var språket.
– Jeg kunne jo selvsagt ikke skrive 1600-tallsnorsk, men jeg ville at det skulle ligge en dåm av gamle dager over språket i romanen.
I grenseland
Atle Næss har skrevet en lang rekke bøker, både skjønnlitteratur og sakprosa. Hans biografi om Edvard Munch er svært anerkjent, og i 2001 fikk han Brageprisen for biografien om Galileo Galilei.
Selv om han benytter seg av skjønnlitterære virkemidler når han skriver sakprosa, skiller han skarpt mellom de to sjangrene.
– Å bruke skjønnlitterære virkemidler i sakprosaen betyr ikke at man dikte opp noe. Alt skal være dokumenterbart, men man kan for eksempel organisere stoffet i scener i stedet for å gjenfortelle. Man kan arbeide mer bevisst med språket og etterstrebe et nærvær som gir leseren en følelse av å være til stede. Å ha med bipersoner som har en dramatiserende funksjon kan også være en god idé i en biografi, sier Atle Næss, som er klar over at en del historikere rynker på nesen av en slik tilnærming.
– Men vi vil jo gjerne at noen skal lese det vi skriver også, påpeker han.
I skjønnlitteraturen råder det motsatte prinsippet.
– Der må det historiske vike for fortellingen. Står det «roman» på omslaget, har man ingen forpliktelser. Men når det er sagt, så ligger det i kontrakten med leseren at forfatteren bør være så etterrettelig som mulig, sier Atle Næss. Det er særlig to bøker som har imponert ham i det siste.
– Den ene er Per Olov Enquists romanbiografi «Ett annat liv». Like sterkt inntrykk gjorde Peter Englunds «Stridens skönhet och sorg. Första världskriget i 212 korta kapitel». Det er en sakprosabok som er organisert som en modernistisk roman, og alt er basert på kilder og dermed dokumenterbart. Det er helt suverent gjort.
Stikkord: forfatterintervju
