Så irsk, så trist og så vakker. Slik kan romanen «The Secret Scripture» oppsummeres.
Historien veksler mellom to fortellere: hundre år gamle Roseanne og psykiateren hennes, Doktor Grene. Roseanne skriver – i hemmelighet – ned sin livshistorie og doktor Grene skriver dagbok. Roseanne har bodd på mentalsykehus siden 1957, det vil si størsteparten av sitt voksne liv, fordi det ble begått en urett mot henne. Nå skal sykehuset jevnes med jorden og pasientene må flyttes. Det er i den forbindelse doktor Grene blir nysgjerrig på Roseannes historie. Hun har vært der så lenge at ingen husker hvorfor hun er der. Historiene deres møtes til slutt, uten at det her skal røpes hvordan.
Denne romanen tar opp et bredt spekter av temaer, uten at det blir noen traurig sosialrealistisk skildring. Det er også et mysterium eller to som skal løses, uten at det er noen detektivhistorie.
Jeg blir hengende fast i språket og ordene – i positiv forstand. Dette er en stillfaren roman som rommer mange sterke følelser og understrømmer. Havet, vinden, naturen – før du vet ordet av det befinner du deg på vestkysten av Irland. Poesien i Sebastian Barrys språk framkaller bilder av det irske landskapet.
Dette er også en bok om å skrive, om å erindre, om hvordan skriften skaper historien. Hva som er minner og hva som er innbilning er også en problemstilling, for til tider lurer man på hvor troverdig Roseanne er som forteller. De to fortellerne avviker tid tider fra hverandre, og dette skaper også spenning i teksten.
«The Secret Scripture» kan leses for historien i seg selv, men minst like mye for magien i språket. Desto sterkere blir den grelle historien når den ikles en språkdrakt som er så skjør som det tynneste glass, men likevel slitesterk.
Romanen er under oversettelse til norsk.
Stikkord: bokanbefaling
