Antall årsverk i norsk bokhandel har gått ned med hele 20 prosent på fem år. Det er fristende for kjedene å få lønnskostnadene ned – men er det fornuftig?
Per Olav Solberg, redaktør i Bok & samfunn.
For to uker siden kjøpte jeg nye langrennsski til min kone. XXL hadde en stor annonse i en dagsavis for en skipakke til 1999 kroner, og jeg tenkte å slå til. Helt til jeg kom inn i butikken i Storgata i Oslo en onsdag formiddag. Én ansatt betjente hele skiavdelingen og det var ti kunder foran meg i kølappsystemet. Jeg måtte trolig ha ventet 1,5 time for å få hjelp, og det var selvsagt uaktuelt. Istedet gikk jeg til Sportshuset et lite stykke unna. Her var det 4-5 folk på jobb i skiavdelingen, færre kunder og jeg fikk kjøpt en skipakke i løpet av 10 minutter, under svært god og hyggelig veiledning. XXL bruker svært mye penger på voldsom markedsføring for å få kunder inn i butikken, men når man kommer dit er det ingen til å hjelpe deg. Fenomenet er velkjent i dagens varehandel – man lokker med lave priser, men tilbyr et servicenivå som fort jager kundene ut igjen.
Situasjonen ser ikke lys ut for norsk bokhandel heller når man ser på utviklingen av antall årsverk i butikk. 20 prosent nedgang på fem år er mye. Bortfall av skoleboksalg og mindre butikkarealer forklarer ikke alene utviklingen, og i løpet av den samme perioden har andelen senterbutikker økt fra 47 til 57 prosent. Dette er butikker med lengre åpningstider enn gateplan-butikker, og krever fort flere årsverk å bemanne. I sum betyr dette at færre ansatte skal betjene flere bokhandelkunder nå enn for fem år siden, og man kan spørre om servicenivået er godt nok. Behovet for å redusere kostnadene for å øke lønnsomheten er en viktig årsak til nedbemanningen, og lønn er en av få kostnader kjedene selv har kontroll over. Det er fristende å kutte – men er det fornuftig?
Dagens kjedebokhandler er mer rasjonelt bygd opp enn før, i kraft av god merking og belysning, oversiktlig inndeling av sjangre og flere andre momenter som gjør det enklere for kundene å finne fram og som gjør at man er mindre avhengig av ansatte som veiledere. Sentralt i oppbygningen av butikkene står også bestselgertorgene med bøker i stabler. Men med færre til å veilede kundene kan det også bli tyngre å få solgt de bøkene man ikke ser ved første øyekast. Uten hjelp ender man fort med en Jo Nesbø- eller Dan Brown-bok under armen, mens det kanskje var noe helt annet man virkelig ville satt pris på. Og det er nettopp her faghandelen bør vise sin styrke.
Dagens forbrukere forventer mindre enn før. Jeg blir svært forundret de få gangene jeg opplever å få god og personlig service i en butikk, om det nå er en bokhandel, en sportsbutikk eller elektroforretning. Desto bedre når det skjer. Man føler seg sett og verdsatt, og forlater butikken oppstemt og fornøyd, og mye mer fattig på penger enn det man hadde tenkt før man gikk inn i butikken. For dette er magien i godt salg: Å virkelig løfte kunden, og få han eller henne til å elske å bruke penger på noe man bare må ha og ikke hadde i tankene da man gikk inn i butikken. Hvor mange selgere i norsk bokhandel har denne kvaliteten i dag? Færre og færre er inntrykket, selv om de absolutt finnes. Et spørsmål er om dagens kjedestruktur, hvor mer og mer bestemmes sentralt, er en organisasjonsform som appellerer til den kreative selgeren som ønsker stort handlingsrom og medbestemmelse. Jeg tror ikke det.
Stikkord: kommentar
