Lajla Rolstad debuterer med noe så sjeldent som en gotisk skrekkroman. «Nekronauten» slutter så spennende at det kreves en oppfølger.
Lajla Rolstad debuterer med noe så sjeldent som en gotisk skrekkroman.
– Du har skrevet hovedoppgave om Bram Stokers «Dracula». Er din egen bok inspirert av Dracula – i så fall på hvilken måte?
– Ja, det vil jeg si. I og med at jeg er inspirert av den gotiske litteraturen, er blant annet «Dracula» en av de litterære forgjengerne jeg forholder meg til. Jeg har alltid vært fascinert av vampyr-myten, og selv om jeg ikke har skrevet en vampyr-roman, er nok endel av dysterheten og stemningen fra «Dracula» til stede i boken min. «Nekronauten» er også lagt til et miljø som kan minne om 1800-tallets England. Men den utgir seg overhodet ikke for å være en historisk roman. Det Britannia som skildres, er både mørkere og mer perverst enn victoriatidens England.
– Hvorfor tror du det er så få norske forfattere som skriver gotiske
romaner?
– Godt spørsmål. I Norge har det rett og slett ikke vært noen sterk tradisjon for gotisk litteratur. Men jeg har inntrykk av at interessen er økende. Jeg merker at folk synes det er spennende at jeg har skrevet en gotisk skrekkroman og at innholdet i romanen fenger, ikke kun blant yngre, men også blant voksne lesere.
– Kan du anbefale noen gode gotiske romaner/grøssere?
– Selvfølgelig «Dracula»! Andre velkjente klassikere er Mary Shelleys «Frankenstein», R. L. Stevensons «Dr. Jekyll og Mr. Hyde» og Henry James’ «Tommeskruen». En mer moderne grøsser i samme tradisjon er «Rosemarys baby» av Ira Levin. Ellers vil jeg gjerne anbefale Nikolaj Frobenius’ skrekkroman «Jeg skal vise dere frykten». Kjempegøy at det er skrevet en så god, norsk, Poe-inspirert grøsser.
– Hva er en nekronaut?
– En nekronaut er en som reiser eller seiler gjennom døden, eller en som reiser blant de døde. Jeg forestiller meg at det henspeiler på hovedpersonen Janss, og hvordan han i sin søken etter sannheten er på en slags reise hvor han stadig omgis av nye døde. Samtidig har det en annen betydning som jeg ikke skal røpe her, men som blir klar for leseren etter hvert. En nekronaut kan også bety en som forsøker å komme i kontakt med og utforske de dødes verden gjennom f.eks spiritistisk praksis.
– Romanen din slutter veldig spennende; kommer det en oppfølger?
– Jeg ser absolutt for meg at det kan skje mer i det universet jeg har skapt, og jeg har blitt veldig glad i hovedpersonene Janss og Jonas. Så det er ikke utelukket at de vil dukke opp i et nytt mysterium, eller at historien viser seg ikke å være avsluttet ….
– Hvor lang tid brukte du på å skrive «Nekronauten» – og hvordan vil du beskrive skriveprosessen?
– En dag jeg satt i universitetskantina og skriblet, kom plutselig en av scenene fra første kapittel. Det var det året jeg studerte i Essex, altså 2003. Historien og omgivelsene i området ble en stor inspirasjonskilde. Manuset ble liggende i bakgrunnen en stund mens jeg holdt på med hovedoppgave og andre prosjekter. Men jeg vendte tilbake til det så ofte det var en anledning, og da jeg først hadde tid til å gi det hele min oppmerksomhet, ble det ferdigskrevet i løpet av noen få måneder. Det har vært en utrolig leken prosess å skrive denne boken, og jeg har virkelig kost meg med det. Samtidig som jeg iblant har blitt skremt av noen av de verste scenene. Det har til tider vært ganske uhyggelig.
– Hva er det fineste noen har sagt om romanen din så langt?
– At den var så spennende at de ikke kunne legge den fra seg, men ble sittende og lese hele natten!
– Nevn en bok som har betydd spesielt mye for deg.
– Det er vanskelig – det er mange bøker som har vært viktige for meg. Men hvis jeg må velge èn, må det bli «Anna Karenina» av Leo Tolstoj. Den leste jeg om og om igjen da jeg gikk på ungdomsskolen, og jeg tror jeg gråt hver eneste gang.
Stikkord: debutanter, forfatterintervju
