Azar Nafisi skrev «Å lese Lolita i Teheran» uten å vite at det skulle bli en internasjonal bestselger. Nå har hun skrevet en ny, og langt mer personlig bok. «Det jeg aldri snakket om» handler om forholdet til moren – men den gir samtidig et historisk og kulturelt bilde av Iran.
Azar Nafisi syns det er synd at Iran blir så ensidig fremstilt i Vesten. – Hvis man så Iran gjennom historiens og kulturens blikk, ville man se hvor mye som var felles, mener hun.
– Det høres ut som en klisjé, men det var boken som valgte meg, og ikke omvendt. Etter at min mor døde i 2003, og faren min året etter, hadde jeg bare minnene tilbake om dem og om Iran. Den verste stillheten er den som følger etter at noen er død, og det har vært en smertefull bok å skrive. Jeg har hele tiden sagt at jeg ikke ville skrive noe personlig, men til slutt ble jeg altså offer for min egen ironi, smiler Azar Nafisi, som var på snarvisitt i Oslo i forbindelse med at boken hennes lanseres i Europa.
Hun har ingen formening om hvorvidt denne boken kan bli en like stor suksess som «Å lese Lolita i Teheran».
– Det er med bøker som med barn, du slipper dem ut i verden og vet ikke hva de kan finne på. Verken jeg eller forlaget hadde trodd at «Å lese Lolita i Teheran» skulle bli noen stor suksess, men min redaktør trodde veldig på boken. Jeg har imidlertid sagt klart fra at dette ikke er noen oppfølger. Det er heller ikke noen skandaløs memoarbok eller en selvhjelpsbok for døtre. Det vil jeg at leserne skal være klar over.
Ikke gjennom sensuren
I 1981 ble Azar Nafisi utvist fra universitetet i Teheran, der hun underviste i litteratur, fordi hun nektet å gå med sjal. I 1997 forlot hun Iran og flyttet til USA med ektemann og to barn. I dag er hun professor og direktør for Dialogprosjektet ved John Hopkins universitet i Washington D.C., og hun har ikke vært tilbake i hjemlandet. Bøkene hennes er naturlig nok heller ikke offisielt å få tak i i Iran.
– De blir smuglet inn i landet og kopiert på kopimaskiner, sier Azar Nafisi og nevner flere eksempler på bøker som ikke har sluppet gjennom sensuren.
– Bøkene til Dan Brown er forbudt, og av en eller annen grunn har heller ikke en roman som Tracy Chevaliers «Pike med perleøredobb» sluppet gjennom sensuren. Det er umulig å forutse hva regimet vil slå ned på, og denne utforutsigbarheten gjør det ekstra vanskelig å forholde seg til. Iranere er imidlertid aktive på internett, og selv om regimet har forsøkt å blokkere det, finner unge mennesker stadig nye måter å skaffe seg tilgang på, sier Azar Nafisi.
Azar Nafisi kommer fra en lesende og skrivende familie, og litteraturen har vært hennes følgesvenn gjennom hele livet.
– Det er gjennom litteraturen jeg relaterer meg til verden. Den klassiske litteraturen har alltid vært en stor del av det å være iraner, og selv om et land blir invadert, vil poesien alltid bestå. Litteraturen kjenner ingen grenser og har ingen begrensninger. For meg er ikke litteraturen en flukt, den er en måte å være i verden på, sier hun.
Sterke kvinner
Azar Nafisi er stadig opptatt av de iranske kvinnenes rettigheter selv om hun har forlatt Iran.
– Er du optimistisk på vegne av kvinnene i Iran?
– Jeg vil heller si håpefull enn optimistisk. Iran har mange sterke kvinner, og moderne og tradisjonstro kvinner står sammen på tross av ulikheter. Det betyr mye. Også innenfor regimet fins det dem som baner vei. Det er en bevegelse på gang, slik vi så det i Øst-Europa. 70 prosent av den iranske befolkningen er under 30 år, og de vil ha noe nytt, de vil bli forent med resten av verden. Kvinner i Iran har makt. Når de provoserer bare i kraft av hvordan de ser ut, da viser det at regimet er sårbart. Da er du farlig ved din blotte eksistens, sier Azar Nafisi.
Stikkord: forfatterintervju
