De siste årene har de største oversatte bestselgerne som ikke er krim kommet fra mindre forlag. Hva er det de store forlagene gjør feil?
Cecilia Samartin var nylig i Norge i forbindelse med lanseringen av «Salvadorena».
Cecilia Samartin er det mest opplagte eksemplet for tiden, men hun føyer seg bare fint inn i en rekke av suksesser fra de mindre forlagene. Schibsted har hatt stor suksess, først med Khaled Hosseini, siden med Victoria Hislop («Øya» og «Hjemkomsten») og senest med Kate Morton («Tilbake til Riverton» og «Den glemte hagen»). Bazar har hatt flere bestselgere, og Vigmostad & Bjørke har markert seg sterkt med Linda Olssons «La meg synge deg stille sanger». Det Norske Samlaget opplevde en fantastisk suksess med Anna Gavaldas «Saman er ein mindre aleine». Og kanskje har Vega forlag truffet det samme markedet med den nylig utgitte «Glassblåseren fra Murano» av Marina Fiorato.
Der de andre ikke er
Amerikansk-cubanske Cecilia Samartin er blitt et fenomen i Norge. Da hennes tredje roman, «Salvadorena», nylig kom ut, føk den rett inn på bestselgerlisten. Der ligger også de to andre romanene hennes, «Drømmehjerte» og «Senor Peregrino». Totalt har bøkene hennes solgt i 250.000 eksemplarer her i landet, og Juritzen forlag markedsfører henne som «bokhandlernes favoritt». Nå skal svenskene og danskene forsøke å kopiere suksessen.
Hva er hemmeligheten til Juritzen forlag?
– Jeg leter etter bøker helt andre steder enn der de store forlagene leter. Jeg har aldri vært på en bokmesse, sier Arve Juritzen.
– Så hvor leter du?
– Nei, det vil jeg ikke røpe, sier Juritzen, som nettopp har gjennomført en stor norgesturné med Cecilia Samartin.
Juritzen har også en annen forklaring på hvorfor de små forlagene lykkes så godt akkurat innenfor dette segmentet.
– Vi har ikke en stab av norske bestselgere, i og med at stort sett alle norske forfattere av en eller annen grunn velger å gå til de tre største forlagene. Det gjør at vi blir avhengige av å få suksess med oversatt litteratur, sier han.
Juritzen forlag har vært aktive overfor bokhandlerne, og det har betalt seg.
– Jeg sendte ut svært mange leseeksemplarer av Samartins første roman på norsk, «Senor Peregrino», i og med at jeg skjønte at dette var en bok som ville treffe norske lesere. Den ene bokhandleren etter den andre satte den fram og anbefalte den, og den solgte godt lenge for kjedene våknet. Det viser hvilken styrke som ligger i de lokale bokhandlene, sier Arve Juritzen.
Juritzen har gjort noen endringer i forhold til de originale engelske utgavene av Samartin, og det ser ut til at forlaget har truffet godt med «innpakningen».
– Vi har endret titlene og laget helt andre omslag, slik at bøkene er bedre tilpasset det norske markedet, forklarer Juritzen, og trekker fram et annet avgjørende punkt.
– I og med at vi ikke er medlem av Forleggerforeningen, trenger vi ikke å forholde oss til faste bokpriser, og pris har vært helt avgjørende for suksessen med Samartin. Det viser at pris er et vellykket konkurranseelement, sier Arve Juritzen, som har en ny potensiell bokhandlerfavoritt på lur.
– I november gir vi ut «Søstrene Gabaldon» av Lorraine Lopez. Dette er en søramerikansk forfatter som har skrevet en stor og artig historie. Det er en fortelling med vinger, lover Arve Juritzen.
Forlaget Press har hatt suksess med titler som «Vinter i Madrid» av C.J. Sansom, «Shantaram» av Gregory David Roberts og «Vi, de druknede» av Carsten Jensen.
Håkon Harket, daglig leder i Forlaget Press, tror det er flere årsaker til at små forlag lykkes.
– Det handler både om å finne de riktige titlene og å jobbe veldig dedikert med disse titlene i alle ledd. Kanskje legger små forlag ned enda mer entusiasme og kraft i markedsføringen av bøkene, og akkurat den biten er veldig viktig for å lykkes, sier Håkon Harket.
Færre mellomselgere
Kunne Gyldendal ha gitt ut Cecilia Samartin?
– Det er jeg litt usikker på, sier forlagsdirektør Einar Ibenholt.
Den siste virkelige storselgeren fra Gyldendal, når man ser bort fra krim, er «Vindens skygge» (2004).
Ibenholt tror det kan være flere årsaker til at de store forlagene ikke har markert seg like sterkt innenfor denne sjangeren.
– Dette er en ny kategori bestselgere som har kommet på 2000-tallet, og som representerer en litt lettere sjanger. Dette er en type bøker som de største forlagene ved første øyekast kanskje ikke ville ha antatt, tror Einar Ibenholt.
– For Gyldendals vedkommende kan det også ha sammenheng med at vi har lykkes så godt med vår satsing på oversatt krim at det har skygget for andre sjangere. Stieg Larsson og Camilla Läckberg tar mye plass, sier Ibenholt.
– Tror du den store interessen for denne typen underholdningslitteratur er et tegn på at den litterære smaken er i endring?
– Nei, det er en altfor dramatisk konklusjon å trekke. Folks smak endrer seg ikke i løpet av 6–7 år. Det er nok mer uttrykk for en endring i maktstrukturen i bransjen. Etter den nye bransjeavtalen mistet Bokklubben sitt hegemoni, og dermed også makten til å definere hvilke bøker som skulle bli bestselgere. Nå har denne makten til å bestemme hva som skal selge blitt desentralisert. Mange flere beslutningstakere bidrar, og det fører til økt kommersialisering og trykk på internasjonale bestselgere, tror Einar Ibenholt, og legger til:
– Det er også viktig å huske på at økt kommersialisering var en ønsket utvikling fra myndighetenes side da de endret bransjeavtalen.
– Når et fåtall oversatte titler får nesten all oppmerksomhet, gjør det at desto flere titler blir «usynlige». Vil det i neste omgang føre til at dere reduserer antall titler på oversattlisten?
– Vi kommer til å slanke listen noe, men det blir ikke snakk om noen voldsom reduksjon. De gode litterære bøkene har aldri solgt mye, men de er svært viktige for oss. Vi kommer ikke til å slutte å gi ut Günter Grass, for å si det sånn.
– Dermed går det kanskje ut over mellomsjiktet?
– Det er nok de bøkene som er mest utsatt. Det kan være snakk om forfattere vi har hatt ambisjoner for, også kommersielt sett, men som ikke har innfridd. Noen forfatterskap må avsluttes, det er den vonde siden ved å være forlegger, sier Einar Ibenholt.
Kunne Aschehoug ha gitt ut Cecilia Samartin?
– Ja, det kunne vi nok, sier sjefredaktør for oversatt litteratur, Gunn Reinertsen Næss.
Hun tror at de små forlagene har en fordel nettopp ved å være små.
– I og med at de har ganske få titler, kan de snu seg fort rundt og gi jernet når det trengs. Med en bred og omfattende liste må vi velge ut noen titler som vi spisser inn mot markedet. I tillegg skal vi forvalte den litterære arven vår, som er en viktig del av forlagets profil og identitet, forklarer Gunn Reinertsen Næss.
Hun tror at det å lykkes i dette markedet har mye med tydelighet å gjøre.
– Det er viktig med en tydelig forfatter som skriver historier som det er lett å snakke om og formidle. Når vi har lykkes med å nå ut med bøkene til finske Arto Paasilinna, er det et eksempel på nettopp dette med tydelighet, sier hun.
Gunn Reinertsen Næss tror ikke det er sånn at de mindre forlagene har overtatt dette markedet.
– Det er nok snakk om svingninger. Men vi merker oss at de små forlagene får det til, og det inspirerer oss til å lete enda bedre, sier hun.
Aschehoug har ingen planer om drastiske kutt i oversattporteføljen, men Gunn Reinertsen Næss uttrykker bekymring for mellomsjiktet.
– Det blir færre mellomselgere, og det er en utfordring. Det har skjedd en spissing i markedet. Da blir det bare plass til noen få, og det går ut over bredden, sier hun.
Les hele saken i Bok & samfunn nr. 15.
