Amerikanske bokhandler selger stadig færre bildebøker.

I Children’s Bookshop i Brookline, Massachusetts blir mange av bildebøkene stående urørt i hylla, for deretter å sendes i retur til forlagene.

– Svært mange av bildebøkene dør en trist liten død, og vi ser dem aldri igjen, sier eier Terri Schmitz til avisen New York Times.

Det samme gjelder for mange andre bokhandler over hele USA, noe forlagene har tatt konsekvensen av ved å gi ut færre titler.

Finanskrisen får mye av skylda, men det fins også en annen årsak. Foreldre har nemlig begynt å presse barnehager og førskoler til å gå bort fra bildebøker og heller satse på mer teksttunge bøker. Det hjelper lite at ekspertene fremhever bildebøkene som viktige for å utvikle barns kritiske tenkning.

– Det er et stort press fra foreldre og skoler for å få barn til å lese tyngre bøker på et tidligere tidspunkt, sier Justin Chanda i forlaget Simon & Schuster til avisen.

Av alle barnebøker som blir gitt ut av Simon & Schuster, er ca. 20 prosent bildebøker. For få år siden var tallet 35 prosent.

En del bokhandler har valgt å kutte ned på plassen de har stilt til rådighet for bildebøkene. I stedet gir de mer plass til en voksende bokgruppe: ungdomsbøker innen sjangere som dystopi, tegneserieromaner og «paranormal romance».

På nettstedet urbanbaby.com, en nettside for foreldre, ba en av deltakerne om å få tips til hva som kunne egne seg å lese for en 5-åring. Blant anbefalingene var «Phantom Tollbooth» av Norton Juster og «The Wonderful Wizard of Oz» av L. Frank Baum – bøker som er beregnet for barn mellom 9 og 11 år.

I «Vaffelhjarte» følgjer vi to svært oppfinnsame niåringar gjennom liv og vaffelrøre eit heilt år. Ofte går det litt over styr i den vesle vika deira. Og innimellom alt leven og latter fortel Trille lågmælt om alvor og sorg i eit ni år gammalt liv, og om redsla for å miste dei han er glad i.

«Vaffelhjarte» vart nominert til Brageprisen i 2005.

Parrs andre bok, «Tonje Glimmerdal» (2009), har også vore ein stor suksess for Samlaget. Boka, som har eit opplag på 12 000, vann Brageprisen og vart nominert til Bokhandlarprisen. I tillegg er boka førebels selt til fem land.

Maria Parr (f. 1981) er frå Fiskå i Vanylven. Ho studerer for tida ved Høgskulen i Volda.

Den siste tiden har forlaget solgt «Den danske dikteren» av Torill Kove, «Garmanns gate» av Stian Hole, Johan Harstads «Darlah» og høstens kritikerroste bok av Simon Stranger, «Barsakh», til Danmark. «Barsakh» er også solgt til Sverige og Palestina.

Øyvind Torseters nyeste bok «Gravenstein» er solgt til Frankrike. Dessuten skal Ove Røsbaks bok «Nissen på Haugen» utgis på nytt i Russland.

Tre bøker om Karsten og Petra av Tor Åge Bringsværd og Anne G. Holt kom ut i Danmark i september, og i desember utgir forleggeren fire bøker til om de to gode vennene.

Gode anmeldelser, flere priser, og ikke minst to BolognaRagazzi Awards de senere år har ifølge forlaget bidratt til interessen og til det gode salget. Stian Hole vant BolognaRagazzi Award i 2007 for «Garmanns sommer», og Øyvind Torseter fikk prisen året etter for «Avstikkere».

Eriksens forrige bok, «En terrorist i senga», er solgt til det arabiske forlaget Merit Publishing. Forfatteren fikk for øvrig Arks barnebokpris 2008 for denne boka.

Endre Lund Eriksen er ikke minst kjent for sine prisbelønte bøker om Pitbull-Terje og er nå aktuell med ungdomsromanen «Super».

De har alle gått på forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt, og har alle gitt ut sin første bok. Fra venstre, Constance Ørbeck-Nilssen, Bo Gaustad, Eivor Vindenes og Mahmona Khan. Eivor Vindenes´ bok var ikke ferdig trykket da bildet ble tatt. (Foto: Thomas Berman)

Fra 2006-2009 har Norsk barnebokinstitutt fått støtte fra Norsk Kulturråd, Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere og Fritt Ord til et prøveprosjekt med forfatterutdanning i barne- og ungdomslitteratur. Instituttet har gjennomført både en ettårig og en toårig prøveordning, men kommet frem til at to år er nødvendig lengde på utdanningen. Prosjektet har gått over all forventning, og
gjennom statsbudsjettet for 2009 er utdanningen blitt en fast del av NBIs virksomhet. I september i år startet 12 nye studenter. De skal gjennomføre en toårig utdannelse før en ny gruppe begynner i september 2011. Opptaket til utdanningen skjer på bakgrunn av innsendte tekster. Instituttet legger vekt på å få frem nye stemmer, og to plasser på utdanningen er satt av til kvalifiserte søkere med bakgrunn fra Asia, Afrika, Midt-Østen og Latin-Amerika.

Av i alt 29 studenter på utdanningen, har mer enn 40 prosent fått antatt manus til bok eller scenetekst til fremføring. Bo Gaustad var en av studentene i den første gruppa på utdanningen, fra 2006-2007. I 2008 ga hun ut bildeboken Haren Henriette og andre vers, som hun både skrev og illustrerte, på Cappelen. Bok og Samfunn har møtte Gaustad og tre studenter fra den andre gruppen på utdanningen (2007-2009) som alle debuterer i år. Magikon gir ut Constance Ørbeck-Nilssens bildebok Ikke helt alene, illustrert av Akin Duzakin. Eivor Vindenes gir ut barneboken Alt kan reparerast på Samlaget, mens Mahmona Khan har skrevet fagboken Tilbakeblikk – Da pakistanerne kom til Norge, som primært er rettet mot voksne og utgis på Pax.

Hvorfor søkte dere på Barnebokinstituttets forfatterutdanning?

Constance: Jeg hadde aldri tenkt å skrive for barn, men ble nysgjerrig da jeg så en annonse for utdannelsen i avisen. Jeg pleier å melde meg på kurs hver vår. Jeg ble kjempeglad for å komme inn, og ble raskt imponert over hvor ordnet og seriøst systemet var. Da utdanningen begynte, var det som om noen dører åpnet seg; jeg hørte barnestemmer og fikk masse inspirasjon.

Eivor: Jeg har alltid lest mye barnelitteratur for min egen del. Bra litteratur er bra uansett hvilken aldersgruppe den er tenkt for. Jeg var den eneste uten barn i følge som var på teateroppsetningen av Dustefjerten. Nå har jeg fått barn selv, så nå har jeg alibi.

Mahmona: Jeg har skrevet i mange år, gjennom jobben som journalist i LO-Aktuelt og Dagbladet. Jeg har alltid hatt lyst til å bli forfatter, men aldri tort å tenke det. Opptakskravet til utdanning var å skrive 20 sider, og jeg tenkte at det går aldri. Men jeg sendte inn et manus som jeg hadde liggende, og var veldig heldig som kom inn.

Hva fikk dere ut av utdannelsen?

Mahmona: Jeg hadde veldig dårlig selvtillit når det gjaldt språket mitt. Selv om jeg er født og oppvokst i Norge, har jeg alltid følt at jeg ikke var like god skriftlig som de andre. Jeg var opptatt av å skrive grammatisk korrekt og skjematisk følge skriveregler. På NBI fikk jeg beskjed om:”Dette går ikke.” Jeg var så stiv i språket. Jeg var så opptatt av at alt skulle være riktig, det ble ikke noe kreativt ut av det. Jeg hadde en del handicap da jeg skrev, torde ikke slappe av. På utdannelsen fikk jeg styrket selvtilliten min til å skrive.

Eivor: Mange av studentene på utdanningen har skrevet i mange år. Språket mitt er ikke veldig endret, men jeg er blitt mer bevisst på hvordan man kan jobbe frem en tekst og en historie.

Constance: Jeg har fått en total makeover disse to årene. Jeg har fått en identitet og en tilknytning til et litterært område. Den faglige ballasten er kjempeviktig når det gjelder bevisstgjøring om hva som funker og hva som ikke funker. Det lærte vi gjennom faglitteraturen, men også gjennom all barne- og ungdomslitteraturen som vi leste. Der lå mye av hemmeligheten. For meg var det nyttigste å lære seg å bruke ulike synsvinkler. Vi ble pushet på: Hvem er det som forteller? Ved å være bevisst på synsvinkel, lærte jeg å skrive bedre og lettere.

Hvordan er utdanningen lagt opp?

Bo: Utdanningen varte i ett år da jeg gikk der. Det ble veldig mye på ett år. Studiet er bygget opp rundt helgesamlinger, og vi skulle lese vanvittig mye til hver samling – av både fag- og skjønnlitteratur.

Constance: NBI visste at vi alle hadde en slags prestasjonsangst. Alt på studiet var lagt opp slik at vi skulle få i gang prosesser, og bygge opp selvtilliten.

Eivor: Da det var samling, møttes skrivegruppene på torsdager for å diskutere hverandres tekster. Vi var 4 stykker pluss veileder i hver gruppe. På fredager hadde vi forfattermøter og diskuterte pensum, mens lørdager var det skriveverksted.

Det er svært mange av studentene som har debutert. Har utdanningen gjort det lettere for dere å bli lagt merke til av forlag?

Bo: Forlagene er nok litt nysgjerrige. Tenk så mange forfattere som sender inn til forlag hvert år; de rekker vel knapt å lese alt. Utdannelsen har åpnet dørene inn til forlagene. De vet at vi har gått et sted som tar barnebøker alvorlig.

Mahmona: Vi er blitt finpusset på skolen. Vi har hatt så gode veiledere, erfarne forfattere som har sett på det vi har skrevet. Vi er blitt forberedt på å klekke; komme ut med bøker.

Hva skiller deres bøker fra den barne- og ungdomslitteraturen som ble skrevet før i tiden?

Bo: Jeg håper inderlig at mine bøker ikke er så oppdragende. Det er ingen av oss som har ambisjoner om å skrive en pedagogisk riktig, oppdragende barnebok.

Hva er de store utfordringene for barnelitteraturen i dag?

Constance: Det som mangler er linken mellom det vi forfattere har av kunnskap og inspirasjon og det leseren vet om hva som skjer på barnebokfeltet. De som kjøper bøker for barn, er foreldre og besteforeldre. Og foreldre og besteforeldre kjøper bøker de selv husker fra sin barndom. Nye og nyskapende bøker blir stående i hylla.

Bo: Det er synd at bokhandlere klassifiserer barnebøker etter alder. Jeg synes det er helt håpløst når det står at denne boken passer for barn mellom 4-7 år. Unger er så forskjellige. Bibliotekarer har et stort ansvar. Men da jeg reiste landet rundt for å presentere årets bildebøker, oppdaget jeg at mange skolebibliotekarer mener enkelte bildebøker er for sterke for barna. For eksempel bøkene til Gro Dahle. Det er jeg uenig i. Vi må ikke være redde for å ta opp slike tema.

Eivor: Når voksne konsumerer barnekultur, må de huske at barna leser ut fra sin erfaringsverden. De leser bøker på en annen måte, og det må vi voksne la dem få lov til. Jeg syntes behandlingen av Rune Belsvik i fjor var sjokkerende. Han er en av de forfatterne som tar barn mest på alvor, og som tør ta opp viktige tema. At det ble kastet tabloide merkelapper etter ham, synes jeg er hårreisende på 2000-tallet. Vi tar fra barna mulighetene til å lese bøker fra sin erfaringsverden.

Mahmona: Universet og samfunnet har endret seg, og det bør speiles i litteraturen som barn og unge leser. Moderne teknologi er en viktig del av ungdommens hverdag – men er det synlig i bøkene? I dag finnes norske barn med veldig forskjellig bakgrunn, men blir det reflektert i litteraturen? Som barnebokforfattere har vi et ansvar for å speile den tiden vi lever i.

Hva synes dere om kritikken som rettes mot forfatterutdanninger om at alle forfatterne blir like?

Bo: Se på bøkene våre; de er helt forskjellige! Vi ble aldri presentert for en fasit, fikk aldri beskjed om hvordan ting skulle gjøres. Vi har alle skrevet på vår måte. Vi var ulike og forble ulike.

Mahmona: Gjennom utdannelsen ble vi bevisst på vår egen stemme.

Constance: Hvis du hadde lest tekstene som vi skrev helt på begynnelsen, og det vi skrev på slutten, ville du bare tenkt: Går det an å være så forskjellige forfattere?

Eivor: Når vi diskuterte bøker, så var det veldig stor uenighet om hva som var god og dårlig litteratur. Vi er uenige og ulike.

Er dere nå rendyrkede barnebokforfattere, eller er utdanningen så generell at dere også kan skrive romaner for voksne?

Mahmona: Jeg har skrevet en fagbok, som jeg begynte på midt i utdanningen. Det er et personlig prosjekt for meg. Jeg har brukt veldig mye av det jeg har lært på utdanningen i boken; særlig å skildre og beskrive mennesker. Boken handler om da pakistanerne kom til Norge, og det var mye research involvert. Historiedelen var vanskeligst og kjedeligst å skrive. Her brukte jeg mye jeg hadde lært på NBI for å gjøre historiedelen lett å lese. Hele poenget med boka var å gjøre det tilgjengelig for alle; det skulle ikke være noen aldersgrense. Nå gleder jeg meg veldig til å sette i gang med mitt neste prosjekt; en ungdomsbok for jenter. Jeg skal gjøre ferdig manus til jul.

Constance: Nå skriver jeg på en bok om ungdom, for ungdom, og jeg bruker kunnskap jeg fikk på NBI daglig.

Bokhandelen satser for lite på den nye samtidslitteraturen for barn, mener Sverre Henmo.

Det var ikke noe nytt tema lederen i Norske barne- og ungdomsbokforfattere (NBU), Sverre Henmo, brakte på banen i en kronikk i Aftenposten nylig. Her går han til kraftig angrep på hvordan norske bokhandler behandler nye, norske barnebøker. Kritikken går på at norske bokhandler gjør det lett for seg selv ved å eksponere barnebøker de vet markedet vil ha, og at de i liten grad gjør en innsats for ukjente barnebokforfattere som er ute med nye barnebøker.

- Jeg får inntrykk av at bokhandlene prioriterer det som selger mest, med minst mulig egeninnsats. Så lenge de gode gamle barneboknavnene selger, er det sikkert fristende å eksponere disse best og vie dem mest plass. Men den nye barneboklitteraturen taper på dette, sier Henmo.

Han etterlyser flere bokhandlere som holder seg oppdatert på den nye barneboklitteraturen og gjør en innsats for disse i butikken.

- Det finnes helt klart noen bokhandler som er flinke med nye, norske barnebøker, men dette er dessverre unntak. Hovedinntrykket er at de nye barnebøkene får en stemoderlig behandling i bokhandelen, sier Henmo.

- Hvilken empiri baserer du denne kritikken på?

- Først og fremst gjennom mange besøk i bokhandler over flere år. Jeg har reist mye rundt på skolebesøk i forbindelse med den kulturelle skolesekken, og jeg besøker alltid den lokale bokhandelen når jeg reiser til ulike steder. Det har gitt meg et godt inntrykk av situasjonen, sier han.

- Mange mindre distriktsbokhandler har det tøft for å overleve. Er det ikke forståelig at man fokuserer på titler man har størst mulighet for å selge i disse små markedene?

- Jeg har ikke noe problem med å forstå hvordan man tenker, men jeg tror det er et savn i befolkningen å få mer informasjon og kunnskap om de nye barnebøkene. Hadde bokhandlerne hatt mer kunnskap om de nye barnebøkene, villet det vært lettere å veilede kundene. Jeg mener selvsagt ikke at man ikke skal selge barnebokklassikere, men jeg savner en balanse i formidlingen mellom de gode gamle bøkene og det nye, sier Henmo.

- Men er det bokhandlene som har hovedansvaret for å formidle og gi kunnskap om nye barnebøker? Hva med forlag og media?

- Det er selvsagt et samspill mellom mange aktører for å gjøre den nye barnelitteraturen kjent, ikke minst har mediene et ansvar for å formidle den nye litteraturen. Her står fortsatt mye ugjort. Men bokhandlene har også et ansvar, sier han.

For lite kunnskap?
Men noe skjer. NBU og Den norske Bokhandlerforening har hatt samtaler hvor tema har vært formidling av nye barnebøker.

- NBU har et litterært råd med store kunnskaper om den nye barnelitteraturen. Dette er ressurspersoner som har kapasitet og mulighet til å dra ut og kurse både bibliotekarer og bokhandlere om den nye barnelitteraturen. Vi har ikke vært flinke nok til å ta i bruk kompetansen vi har i vårt eget hus, og får vi dette til, kan det bidra til å øke kunnskapen om de nye, norske barnebøkene der ute. Og det kan igjen bidra til økt satsing og engasjement for de nye barnebøkene ute i bokhandlene, mener Henmo.

Står ikke på viljen
Siri Strømmevold er leder i Den norske Bokhandlerforening og driver bokhandel på Tynset i Hedmark fylke. Hun kjenner sitt lokale marked svært godt, og har forsøkt ulike tiltak med barnebøkene.

- Vi har en stor bredde av barnebøker i reolene og ni hyller fra gulv til tak som er smekkfulle av barnebøker. Jeg opplever at vi tar et stort ansvar når det gjelder å ha både nye og eldre barnebøker tilgjengelig i butikken, sier hun.

Men når det kommer til hvilke barnebøker som eksponeres mest i bokhandelen, er Tynset bokhandel tradisjonell. Billige barnebøker fra forlaget Spektrum, bøker av Anne Cath. Vestly og Astrid Lindgren, Kaptein Sabeltann og Gubben og Katten er noe av det man finner i stabelsalg i butikken. Men det er gode grunner til at det er slik.

- Barnebøkene som ligger i stabel og som vi selger mye av, får vi gode returavtaler med forlagene på. Kjøper vi inn 20-30 eksemplarer av en mer ukjent barnebok av en ukjent forfatter, får vi ikke gode returavtaler. Og da blir det for risikabelt å ta inn mye av disse bøkene, sier Strømmevold.

I tillegg er det svært vanskelig å selge mye av ny, norsk barnelitteratur, selv om man gjør en ekstra jobb for disse bøkene.

- Jeg har vært med på Bla-kampanjen til Bokhandlerforeningen som har som formål å formidle nye, norske barnebøker. Vi eksponerte titlene godt, og la bøkene i stabler. I tillegg satte vi oss godt inn i bøkene og fikk et ordentlig forhold til dem. Men selv da var det svært tungt å selge disse bøkene i et lokalt marked som vårt. Nye norske barnebøker har en langt høyere pris enn mye av de andre barnebøkene vi selger, og det gjør det også ekstra krevende i forhold
til kundene, sier Strømmevold.

- Hva hadde skjedd dersom du omprioriterte helt i butikken din – hvis du gjemte unna Spektrum-bøkene og kun eksponerte ny, ukjent barnelitteratur?

- Det er vel ingen tvil om at salget av barnebøker hadde gått ned, og at forlagene hadde fått mer barnebøker i retur. Vi har et sterkt ønske om og vilje til å selge den mer ukjente barnelitteraturen, men markedet vårt setter uansett klare begrensninger, sier hun.

Markedstilpasning
Morten Aas, kjededirektør i Libris som har 123 butikker over hele landet, mener bokhandelen i stor grad må forholde seg til hva bokkjøperne vil ha.

- Vi er både opptatt av bredden og det som selger mye. Det er en kjensgjerning at tilbudsbøker for barn er attraktivt og selger mye, og mange kunder opplever at nye barnebøker er dyrt. Derfor må vi ha et bra tilbud av billige barnebøker hele tiden, og noe av dette er backlisttitler fra kjente barnebokforfattere. På kampanjesiden, hvor vi både jobber med nyheter og backlist, står barnebøker for en veldig stor andel av våre innkjøp, sier Aas.

- Bør dere ikke ta et større ansvar for å vise fram og formidle ny, norsk barnelitteratur?

- Vi tar et stort ansvar og er opptatt av bredde innen alle genre, vår satsing på litteraturabonnementene bekrefter det. Samtidig er verden en gang slik at vi må tilpasse oss markedet. Vi holder øyne og ører åpne for det som rører seg i markedet til enhver tid, og når vi merker interesse fra kundene, er vi raskt ute. Men jeg vil understreke at vi jobber aktivt med både nyheter og debutanter også på barneboksiden. De enkelte butikkene i kjeden er bevisste på å ta inn titler de mener vil fungere i sitt nærmarked. Dette gjelder også for barnebøkene, og her vil vi se ulik satsing i ulike butikker, sier Aas.

- Hvor mye har bokhandelansattes kunnskap og interesse for barnebøker å si for hvordan sjangeren behandles og prioriteres?

- Det er vel alltid slik at man gjør en ekstra innsats for det man selv synes er spennende å jobbe med. Sånn er det i bokhandelen også, sier Aas.

Den australske firebarnsmoren Rebecca James har skrevet en psykologisk thriller som er i ferd med å bli oversatt til en lang rekke språk. (Foto: Steve and Julie Campbell Photographers)

Etter å ha lest de første 30 sidene av «Beautiful Malice», var imidlertid agenten hektet på historien.

– Dette er en pageturner med et mesterlig plott, sier Jo Unwin til The Wall Street Journal.

Dermed ble den 39 år gamle firebarnsmoren til slutt oppdaget, og «Beautiful Malice» blir publisert til våren. Romanen blir beskrevet som en psykologisk thriller.

Under bokmessen i Frankfurt var det stor interesse for romanen, noe som førte til budrunder blant forlagene som ville sikre seg rettighetene. Bantam i USA bød 600.000 dollar for «Beautiful Malice» og oppfølgeren «Cooper Bartholomew Is Dead«. Tyske Rowohlt Verlag kjøpte rettighetene for 252 000 euro. Foreløpig er det klart at romanen kommer ut på minst 30 språk.

Handlingen i «Beautiful Malice» er lagt til Sydney, og romanen forteller om vennskapet mellom den ensomme Katherine, hvis søster er blitt myrdet, og partyjenta Alice. Det utvikler seg til et komplisert forhold der den sjarmerende Alice etter hvert viser sine mindre sympatiske sider. Dette er en bok man regner med vil appellere både til ungdom og voksne.

Rebecca James begynte å skrive for ni år siden, etter å ha fått sitt første barn. Hun hadde ikke noen barndomsdrøm om å bli forfatter, men hun har alltid likt å lese. Blant favorittene er Charlotte Brontës roman «Vilette».

Rebecca James vokste opp i Sydney, og har prøvd seg på ulike studier som hun ikke har fullført. Hun underviste i engelsk i Indonesia og Japan, før hun flyttet tilbake til Australia og startet sitt eget firma der hun jobbet med å designe kjøkken. Bare et par uker før «Beautiful Malice» ble oppdaget, så hun seg nødt til å legge ned firmaet sitt fordi det gikk så dårlig. Dermed blir hennes skjebne sammenlignet med J.K. Rowlings: Fra å ha ingenting er hun plutselig blitt millionær.

Enid Blyton gleder nye generasjoner av lesere.

I fjor kom «The Famous Five’s Survival Guide», der leseren i tillegg til selve historien også får ulike tips. Nylig kom «Adventures with George and Timmy», som er en nyskrevet bok i serien «The Famous Five», eller «Fem»-serien som den heter på norsk.

Seks nye titler er lansert i serien «Malory Towers», og like mange titler er kommet i serien «Wishing Chair». I tillegg er det kommet en «spin-off» av Blytons serie «Faraway Tree», der det fokuseres på feen Silky. I denne serien, som har tittelen «The Enchanted World», har man gitt Blyton en mer moderne stemme, mens man i de andre bøkene har valgt å legge seg nær opp til Blytons egen stil.

Enid Blyton har blitt sett på som litt politisk ukorrekt. Blant annet mener mange at det er rasistiske undertoner i noe av det hun skrev.

Både «Frøken Detektiv» og «Hardy-guttene» har blitt populære igjen lenge etter sin første ungdom. I tillegg til at gamle titler er utgitt på nytt, er det også kommet nyskrevne historier. Så langt er dette ikke skjedd med «Fem»-serien, som er Enid Blytons mest kjente serie på norsk.

Vigmostad & Bjørke opplever for tiden stor suksess med «Hardy-guttene». Forlaget gir ut både de gamle klassiske fortellingene og nyskrevne titler, der handlingen er lagt til vår egen tid.

– Vi selger godt av de klassiske historiene, men de nyskrevne bøkene ligger et hakk foran, sier informasjonsansvarlig Ingrid Krøvel-Velle i Vigmostad & Bjørke.

– Er Enid Blytons «Fem-serie» aktuell for dere å utgi?

– Jeg kommenterer av prinsipp ikke forlagets framtidige planer for utgivelser, sier Ingrid Krøvel-Velle.

Mange av Enid Blytons bøker er tidligere oversatt til norsk. Bibliotekleder Anne Kristin Lande ved Norsk barnebokinstitutt anslår tallet til rundt 120 titler.

– Bøkene til Enid Blyton oppleves nok som ganske gammeldagse i dag, men det er positivt at hun skrev bøker som passet både for gutter og jenter. «Fem»-serien var nok dessuten litt mer avansert enn for eksempel «Bobsey-barna». Og i motsetning til både «Frøken Detektiv» og «Hardy-guttene», der det var forskjellige forfattere som skrev under ett navn – såkalt syndikatlitteratur – har Enid Blyton skrevet alle bøkene sine selv, sier Anne Kristin Lande.

– Vil «Fem»-serien appellere til dagens barn?

– Jeg tror fortsatt bøkene vil appellere til barn fordi de inneholder spenning og krim. Likevel vil de nok ikke holde seg like lenge som de gjorde da de kom ut, i og med at dagens barn har mange – og bedre – bøker å velge blant. Dette er populærlitteratur, ikke kvalitetslitteratur, påpeker Anne Kristin Lande.

Dette er den første autoriserte oppfølgeren til bøkene om Ole Brumm på mer enn 80 år, og enkelte kritiske røster spør: “Hvorfor nå?” og “Hvorfor utgi oppfølgeren i det hele tatt?” Michael Brown, lederen i stiftelsen the Pooh Properties Trust, som er ansvarlig for oppfølgeren, sier til New York Times at den nye boken viderefører tonen og stemningen fra Milnes originalverk.

Boken utgis av Dutton Children Books, et imprint av Penguin Young Readers Group. Forlaget går offensivt ut, og førsteopplaget er 300.000 eksemplarer på 16 språk.

Det var barn fra Munkenga barnehage som fikk oppleve et «Menn i uniform leser» – stunt på Skanska sitt byggeområde i Bjørvika onsdag 30. september.

– Norske foreldre er i europatoppen når det kommer til å lese høyt for barna, men det er mamma som tar hovedansvaret, sier Ketil Kolstad i en pressemelding.

– I de kvalitative undersøkelsene etter PISA-testen forteller norsk ungdom at pappa er en viktigere rollemodell enn mor når det kommer til lesing. Vi håper at flere menn gjennom vårt prosjekt vil gjenoppdage gleden ved å lese, og at dette vil smitte over på barna, sier han.

Tekstantologien «Les for meg, pappa!» er en del av prosjektet ved samme navn, og blir delt ut gratis i et opplag på 60 000. Boka kan leses fra begge sider. Den ene siden inneholder utdrag fra nye norske billed- og høytlesningsbøker for barn, mens den andre presenterer utdrag fra ny norsk skjønnlitteratur for voksne (menn). I tillegg får leseren en rekke tips om andre aktuelle bøker.

Bøkene blir formidlet sammen med brosjyrer og plakater av såkalte «leseagenter» som holder foredrag for foreldre i barnehage og grunnskole landet rundt. I forbindelse med Leseåret 2010 skal bøkene også formidles på arbeidsplasser.