Bok og samfunn

Etter å ha lest store, episke fortellinger oppstår det alltid et behov for det lille formatet. Den korte, konsentrerte, gjerne litt underfundige romanen. Helst av den sorten man ikke umiddelbart blir helt klok på. En sånn roman er «Agnes»

«Betagende» er kanskje et gammeldags ord, men det er nettopp det denne romanen gjør: Den betar meg.

Solveig Moen Rusten viste seg som en god stilist både i «Lyden av de andre som bor her» og «Bløffmakeren», og med «Se min kjole» har hun potensial til å bygge seg opp en større leserskare. Det skulle ikke forbause meg om denne tredje boken blir hennes gjennombrudd.

For en roman «Gifttreet» er! Jeg ble trollbundet av atmosfæren og språket, og av forfatterens evne til å formidle.

Bokvåren kan fortone seg som et eneste stort gullrush, og blant gullfunnene denne våren er «Norsk familieleksikon» av Hilde Sophie Plau.

Forfatteren – og oversetter Linn Øverås – har et språk som smyger seg på leseren, og her er noen setninger som virkelig er til å samle på.

Denne boken kan trygt anbefales som førstehjelp for russlandsfarere.

Allerede i løpet av det første avsnittet greide forfatteren å fange meg. Ikke fordi teksten lå an til å bli neglebitende spennende, men fordi en helt spesiell stemning kom krypende innover meg og nektet å slippe taket.

Å få en så fin bok som Marie-Sabine Rogers «Å telle duer» mellom hendene kjennes som å vinne i leselotteriet.

Det er like tilfredsstillende hver gang det skjer: At det nærmest fra intet dukker opp en bok som viser seg å bli en storartet leseopplevelse. Slik hadde jeg det med «The Painter of Shanghai» av Jennifer Cody Epstein.

Du skal ha et hjerte av stein hvis du ikke blir berørt av Tatiana de Rosnays roman «Saras nøkkel».

Når Janet Frames «Mot en ny sommer» ble en så stor leseopplevelse, skyldes det ikke minst den sterke fortvilelsen som gjennomsyrer hele romanen, og som smitter over på leseren.

Styrken ved Paolo Giordanos debutroman «Primtallenes ensomhet» er først og fremst forfatterens evne til å skildre hovedpersonenes iboende ensomhet.

Debutant Petina Gappah har skrevet noen fine, flerstemte fortellinger fra Zimbabwe.

«Legenden om Sally Jones» er en fin bok å gripe til når man er i det melankolske hjørnet.

Ikke visste jeg at jeg var spesielt interessert i norsk middelalder. Ikke før jeg leste Tore Skeies bok om Alv Erlingsson.

Å lese er også en måte å reise på. Takket være Herta Müllers «Mennesket er en stor fasan i verden» kom jeg meg til Romania.

Jeg måtte la «Tålmodighetens stein» av Atiq Rahimi romstere i meg en stund før jeg kunne formulere noe om den. Etter å ha lest de siste sidene, satt jeg igjen med en tomhet ingen ord umiddelbart kunne fylle.