Bjarte Klakegg Daviknes har allereie «åtvara» forlaget om at det kanskje kjem ei kortprosasamling til. (Foto: Bernt Renè Synnevåg)

– Historiene dine går føre seg på mange ulike stader, som Bergen, Nuuk på Grønland, Edinburgh osv. Kva ligg bak valet av dei ulike stadane – og har du sjølv besøkt dei fleste av dei?

– Nokre av historiene er sterkt knytte til sine geografiske plasseringar og kunne ikkje skjedd andre stader. Andre historier kunne ha skjedd kvar som helst. Etter å ha skrive ei historie som finn stad i Den internasjonale romstasjonen, arbeidde eg etterkvart ut i frå ein tanke om å starte ute i verdsrommet, slik som amerikanske filmar på 80- og 90-talet ofte gjorde, for så å zoome meg inn på eit kontinent, eit land, ein by, og til slutt eit enkeltmenneske. For å så skifte fokus, hoppe ut og inn ein annan stad på jorda, til eit anna menneske. Dette er ein tanke som ikkje er skrive ut i boka, men som var ein grei måte å jobbe på. Vidare har eg prøvd, men ikkje heilt klart, å halde meg unna hovudstadar og konsentrert meg om «andre-» og «tredjebyar», dvs. større byar som ikkje er hovudstader. Med den geografiske spreiinga håpar eg å fram det universelle ved problema som personane i boka sliter med.

– Av dei 18 stadane som er nemnd i boka bur eg i den eine, og har besøkt seks av dei øvrige, ingen av dei i samband med dette prosjektet.

– Kva var den største utfordringa under skrivinga?

– Der var to utfordringar. Det eine var å finne tid og overskot til å skrive ved sidan av ein krevjande fulltidsjobb. Det andre var å få historiene til å bli gode nok. Manuskriptet som vart antatt bestod stort sett av «snapshot»-historier, korte glimt av hendingar i ulike liv. Undervegs fekk eg tydelege signal frå forlaget om at dei ønskte at det skulle skje noko meir i historiene, anten i form av ytre hendingar, eller at lesaren fekk større innblikk i personane sine indre – at det skjedde ei utvikling. Med ferdig bok i handa er eg glad for at eg vart pressa på dette punktet.

– Kritikaren i Studvest skriv: «Som vellykket forfatter av korte historier, overbeviser Daviknes Klakegg om at han kan lykkes med større prosjekter». Har du eit større prosjekt på gang?

– Eg har eit nytt prosjekt på gang, men om det blir eit «større prosjekt» er eg ikkje så sikker på. Eg har ikkje kome skikkeleg i gang med skrivinga endå, eg driv framleis og samlar idear. Eg har åtvara forlaget om at det kanskje kjem ei kortprosasamling til. Eg har til no ikkje klart å styre prosessen så sterkt. Når eg skriv kjem historiene av seg sjølve, og dei blir som regel nokså korte. Eg vil nok prøve å skrive lengre denne gongen, men om eg klarer å strekke meg til ei novellesamling, eller endå lengre, til ein roman, det veit eg ikkje endå. Men ein ting er sikkert: det blir ikkje eit monster av ein roman, til det er skrivestilen min for knapp.

– Trur du det at du ikkje har skrive ein tradisjonell roman gjer at boka di blir mindre synleg i media og i bokhandelen?

– Eg trudde det på førehand. Nynorsk kortprosa er vel ikkje det som vekker størst oppsikt, korkje hos media eller hos lesarane. Sjølv visste eg ikkje heilt kva eg skulle grue meg mest til: eventuell kritikarslakt, eller at boka mi skulle forsvinne inn i forgløyminga. No kan eg puste ut og slå fast at ingen av desse har slått til, endå. Eg har til mi overrasking fått ganske mykje merksemd, både bokmeldingar og intervju, sjølv om det for det meste er snakk om lokal- og regionsmedia. Kortprosa blir ofte rekna som første prøvesteinen, noko innhaldet i bokmeldingane hittil også viser, med eit pliktløp som går til romanen via novellesamlinga. Ut i frå den ståstaden kan det vere naturleg å tenke at media avventar til eg har modna som forfattar og fått «skrive meg opp» til romanformatet. Eg ville tru at media og bokhandelen til ein viss grad går hand i hand her. Utan bokmelding i dei større avisene, vil det vere vanskeleg for ein ukjend forfattar å få særleg merksemd i bokhandelen.

– Korleis gjekk det til at du blei forfattar?

– Eg har hatt god tid på meg. Eg byrja med å skrive små, aforismeaktige dikt i 18-årsalderen. I 20-årsalderen vart eg overtalt av ein kamerat til å sende inn ein bunke av desse. Eg vart sjølvsagt refusert. Men eg fortsette å skrive. Oktober 2000 vart eg til mi store overrasking kåra til «Månedens Poetikon» på Dagbladets Poetikonsider, etter å ha sendt inn eit dikt. Premien var ei valfri bok, men viktigare for meg var juryen si grunngjeving, der det mellom anna stod at det låg ei særeiga stemme i diktet. Dette var bensinen min skrivemotor trengde. Eg glei etterkvart over til kortprosa-formatet, og sende inn eit nytt manuskript til tre forlag eit par år seinare. Det vart refusert av samtlige. Men avslaget frå Samlaget skilde seg ut, med si grundige utgreiing om kva som var bra og kva som var dårleg med manuskriptet. Der og då bestemte eg meg for å rette all mi merksemd mot å få antatt eit manuskript hos Samlaget. Januar 2008 sende eg inn eit heilt nytt manuskript til dei, vart innkalla til manuskriptseminar, og eit par dagar og ein kort telefonsamtale seinare var eg antatt.

– Og korleis kjennes det å vere forfattar?

– Eg skal ikkje gå inn i diskusjonen om kor mange bøker ein må ha skrive for å kunne kalle seg forfattar. Eg føler meg meir som ein heldig person, som har fått det til å klaffe: å få gitt ut ei bok ved sidan av eit yrkesliv. Uansett er det prosessen fram til ferdig manuskript som har vore det finaste for meg. Alt som har skjedd etterpå har eg hatt eit litt distansert forhold til. Å få førsteutgåva i handa, å stå i bokhandelen og sjå boka mi i bokhylla for første gong, stunder som eg hadde sett fram til med stor glede, det kjendes skuffande lite spektakulært. Boka mi var ei bok blant alle dei andre bøkene, det kunne vere kven som helst som hadde skrive ho. Eg skjønar kva forfattarar meiner med at bøkene lever sine eigne liv når dei er ferdigskrivne. Eg måtte konsentrere meg for å hente boka inn igjen, eg skulle trass alt lese frå ho i forskjellige tilstellingar. Det er mitt neste prosjekt som er interessant for meg no. Det er det eg ønskar å fylle hovudet mitt med, sjølv om «Heliumhjarte» skuggar litt, sjølv om det akkurat no kan vere litt vanskeleg å få satt seg ned og jobba ut dei forhåpentligvis gode ideane.

– Nemn ei bok som har betydd spesielt mykje for deg

– Det må bli Naja Marie Aidt si novellesamling «Bavian». Eg las ho i påska i år, på oppløpssida av mitt eige manuskript, og ho tok nesten pusten i frå meg. Så mørk og klaustrofobisk, og samstundes så vakker. Eg las, la den i frå meg, og måtte plukke den opp igjen fleire gonger. Særleg novella «Store trærs grønne mørke» måtte eg berre lese om og om igjen. Boka fekk meg til å innsjå at eg måtte strekke meg lenger med mitt eige prosjekt. Ikkje at eg samanliknar meg med vinnaren av Nordisk Råds Litteraturpris i 2008, men språket og stemninga i boka gav meg noko å strekke meg etter.

Debutant Cesilie Holck

- Kan du fortelle hva «Norg» handler om?

- «Norg» handler om det fiktive landet Norgs forsøk på å ro seg vel i havn – noe som viser seg overraskende lett gjennomført for et fastgrodd land. Norg består blant annet av vedtatte sannheter, betroelser og rådende praksiser, og handler for eksempel om blottere, øyestikkerplagiat, roser som uttrykk for nynazisme, forskriftsmessig bruk av nips og straff som etterlivsfenomen.

- Når og hvorfor begynte du å skrive tekstene?

- Jeg har lusket mye rundt i samfunnet og egentlig ikke avsluttet så mye jeg har begynt på. I løpet av de ti siste årene har jeg sett innom mange ulike typer vesen: PU-boliger, lukket psykiatrisk, sosialkontor, fengselsvern, veivesen, palliativ avdeling osv. På bakgrunn av dette oppstod det etter hvert et ønske om å skrive frem et fiktivt land, bestående av små glimt inn i dets virkelighet. Manus ble påbegynt nøyaktig 5.oktober 2007.

- Hadde du en plan om at de skulle utgis samlet?

- Da prosjektets form først stod klart for meg, føltes det nesten innlysende at det var dette prosjektet jeg skulle debutere med. Norg skulle være en offentlighet, og alle tekstene som er med ble til for å kunne utfylle ulike roller og slik inngå i et representativt utvalg norgske tilstander.

- «Norg», som både er bokas tittel og et gjennomgangstema i boka, kan oppfattes både som et land, en tilstand og en supermakt. Hva er «Norg»?

- Norg representerer like mye tilstanden Norg og utviklingen Norg som territoriet Norg. Ulike språklige praksiser fra tekst til tekst hinter vel dessuten om at det underveis finnes et vell at ulike virkeligheter, verdisyn og oppfatninger også innad i Norg. Men disse smelter nok etter hvert sammen og blir til et statistisk «vi» som blant annet preges av enighet i politiske spørsmål og av smittende moralsk selvtillit.

- I teksten «Norg1» skriver du om oppskytingen av et Norg i miniatyr, der målestokken av landet er identisk, men hvor fjordene er asurblå, breene har 1800-tallsstørrelsen, alle riksveier er nyasfalterte osv. Alle jubler imens «Norg1» blir skutt opp, og man smiler og lurer på hvem som kommer til å befolke denne utopien av et land. Det er vanskelig å ikke tolke en Norges-kritikk inn i teksten?

- Det kan være. Personlig føler jeg at det er andre tekster som er enda mer Norgesfiendtlige enn akkurat denne. Men i samme slengen vil jeg neven at det i «Norg» også finnes svært Norgesvennlige tekster. Så det er litt både-og.

- Som forlaget påpeker i omtalen av boka, veksler du mellom å skrive absurd, poetisk, makabert, usaklig og kjølig refererende. Hvordan vil du at boka skal tolkes?

- Det har vært viktig for meg å la ulike stemmer komme til orde. Noen av stemmene har kanskje mer fornuftige ting på hjertet enn andre. Og noen stemmer snakker på vegne av andre. Også i faktiske land er man jo tvunget til å forholde seg til omverdenen på den måten at man selv blir nødt til å tolke, til å avgjøre hva man ønsker å tro på og le av, og i hvilken grad man lar seg overtale mht. andres verdisyn og holdninger.

- Humoren er et fremtredende virkemiddel i boka. Synes du det er vanskelig å skrive morsomme tekster?

- I utgangspunktet har jeg ikke tenkt at «nå skal jeg skrive morsomme tekster». Jeg tror egentlig det er et dårlig utgangspunkt å ha. Men jeg syntes for eksempel det var spennende og utfordrende å utforske ulike innfallsvinkler mht. banalisering av noe grusomt eller bestialsk. Arbeidet med «Norg» har forøvrig vært veldig lystbetont. Samtidig var jeg midt i en tung sorgprosess da boken ble til. Man ler kanskje aldri så mye som når det egentlig gjør litt vondt? Sånn sett var det lett å skrive tekstene. Og sånn sett var de også forferdelig vanskelig.

- Du er masterstudent i filosofi. Hvordan har det virket inn på innholdet i boka?

- Alle som lusker rundt i samfunnet over tid vet at det i siste instans nødvendigvis må ende med filosofistudier. Men jeg blir veldig inspirert av filosofi og det er egentlig mye av grunnen til at jeg studerer det.

- Hva har vært det vanskeligste i skrivingen av denne boka?

- De utallige krisene som oppstår underveis og i absolutt alle ledd fra idé til ferdig tekst, og som man liksom må igjennom, er grusomme. Da føler jeg at dette! Dette kommer jeg aldri til å klare å løse. Det var også vanskelig å på en måte skulle være i verden, og fungere i den, under arbeidet med «Norg». Veldig forvirrende, egentlig. Sånn sett kom det godt med at jeg ofte skriver om natten.

- Og hva har vært det morsomste?

- Generelt må jeg si at jeg elsker å skrive. Idéfasen, selve det å skrive ut idéer, å redigere, å arbeide med språk, med form, med dramaturgi… Alt dette er – innimellom – vanvittig gøy! En god arbeidsdag veier opp for ti dårlige. Som debutant kan jeg vel legge til at det var nytt for meg å diskutere tekster med en redaktør. Utrolig inspirerende!

- Skriver du på noe nytt? Kan du i så fall fortelle litt om det?

- Ja. Jeg skriver på noe nytt, men kan dessverre ikke fortelle litt om det. Ikke en gang samboeren min vet hva jeg sysler med. Han fikk ikke lese «Norg» før boken var utgitt. Jeg liker å holde på med noe som ingen, ikke en gang jeg selv, helt vet hva er.

- Fortell om en bok som har gjort inntrykk på deg.

- Jeg leser ganske mye, og alltid ti bøker samtidig. Noen bøker som jeg akkurat nå synes alle har noe knallgodt ved seg: «Doktor Glas» (om en lege som dreper) av Hjalmar Söderberg, «På kjøkkenet» av Arve Kleiva (om en belest kassadame), «Western attibutes toward death» (om død) av Philippe Ariés og «Brummstein» (om en forsker som finner en stein som brummer) av Peter Adolphsen. Jeg vil dessuten nevne en bok som har gjort inntrykk på meg, og som jeg overhodet ikke vil anbefale, men som dessverre er uhyre god: «Historien om øyet» av Georges Bataille. Et anarki av en bok som har gjort at jeg er sjelsmessig ødelagt på femte uken nå, noe som er litt slitsomt.

Debutant Kjersti Vik er allerede i gang med nye skriveprosjekter.

Slik beskriver Kjersti Vik Mandø:

– Mandø er en liten tidevannsøy på sørvestkysten av Jylland, i det området som kalles Vadehavet. Øya er landfast ved lavvann; da går det an å kjøre utover på en grusvei. Ellers er stedet isolert, og det er ikke mange fastboende igjen der. Vadehavet representerer et spennende landskap, preget av vekslinger mellom flo og fjære, tørt og vått. Det er åpent og flatt og mektig, og samtidig, alt etter øyet som ser, veldig stygt. Ved lavvann blottlegger havbunnen seg, og den er dekket av strandormer og muslinger. Det er et yndet sted for trekkfugler, men ikke fullt så yndet for mennesker. Tidevannet, de sterke tidevannsstrømmene, de plutselige væromslagene, tåke og konstant vind gjør stedet ugjestmildt, uforutsigbart og litt skremmende.

– Hvorfor har du lagt handlingen til akkurat dette stedet?

– Jeg havnet på Mandø selv, litt uforvarende, en sommer for noen år siden. Jeg ville egentlig bare på en helt vanlig, tradisjonell sommerferie til Danmark, som alle andre småbarnsfamilier, men endte altså opp på denne pussige øya. Ifølge annonsen på internett skulle huset vi leide ligge et par hundre meter fra havet. Men da vi kom ned til stranden, viste det seg jo at det havet hadde forsvunnet for øyeblikket og bare hadde etterlatt seg et endeløst teppe av gjørme og strandormbæsj. Det var en ganske mislykket ferie, men jeg opplevde landskapet som inspirerende og poetisk. I en av turistbrosjyrene vi fant, kunne vi lese en advarsel mot å gå ut på «vaden» som det het, altså havbunnen ved lavvann, for ikke å bli tatt av tidevannet. Jeg visste med en gang at noen i boka mi bare måtte bryte det forbudet.

– Har du gjort noen form for research?

– Foruten allerede nevnte ferie, der jeg (i mangel på andre ting å gjøre) fikk rikelig anledning til å studere landskapet, har jeg hentet mesteparten av informasjonen jeg trengte på nett, både om Vadehavet, fugler og tidevann. Jeg har også vært i kontakt med ornitologisk forening, siden en av hovedkarakterene i boka er hobbyornitolog, og med dansk meteorologisk institutt, for å få greie på hvordan f.eks. tåke oppstår på disse trakter om høsten.

– I fjor sommer deltok jeg også på et kitekurs på Jærstrendene, riktig nok ikke bare i research-øyemed, men også fordi det ser gøy ut. Dessverre var det århundrets vindstilleste helg på Jæren akkurat den helgen kurset gikk. Kanskje årtusenets. Det var nesten ikke antydning til vind! Men jeg klarte da likevel å få med meg en del ting som gjorde at jeg måtte gå tilbake til kitescenene i boka mi og redigere litt.

– Har prosjektet endret seg underveis i skriveprosessen, eller hadde
du en plan du har holdt fast ved?

– Det jeg ser på som hovedplottet i romanen, møtet mellom den tilreisende Maja og den fastboende Claus, har vært omtrent likt gjennom hele prosessen. Landskapet var også gitt. Det som har endret seg og blitt mye mer levende i løpet av skrivingen, er karakterene, og da særlig bikarakterene, vennene til Maja. I første utkast er de bare en «vennegjeng». Etter hvert vokste de frem som individer med egne prosjekter og egne stemmer. Jeg er veldig fornøyd med karakterene mine. De fremstår som hele, integrerte mennesker for meg, morsomme, egoistiske og spenningssøkende. Moderne individualister, men likevel underlagt gruppens mekanismer. De er alle unge, uferdige mennesker som leter etter mening og tilhørighet.

– Du har selv vært litteraturanmelder – hvordan blir det å selv bli
«utsatt» for anmelderne?

– Jeg er såpass nøktern på dette punktet, at jeg ikke en gang tar det som en selvfølge å bli anmeldt. Jeg håper jo på litt blest, helst skryt, men vet at avisene ikke har plass til alle. Foreløpig har jeg lest to anmeldelser av «Mandø»: én i Bergens Tidende, der jeg selv har anmeldt, og én i Vårt land. Begge var veldig fine og positive. Anmelderen i BT mente det var en stor, men prunkløs roman. Prunkløs? Det var et ord jeg ikke ante hva betydde. Jeg visste ikke om det var positivt ladet en gang. Jeg slo opp i ordboka og fant ut at prunkløs betydde «uten prunk», og da var jeg jo like langt. Prunk! For et ord! Men det betyr visst tom prakt, tilgjort, kunstlet. Jeg antar det er positivt når noe er uten prunk. Vårt land på sin side mente dette måtte være en av årets beste debutromaner, og sånt er jo gøy å lese.

– Jeg vet ikke hvordan jeg eventuelt vil takle dårlig kritikk. Det er sjelden debutanter får slakt, men om jeg likevel skulle få det…? Jeg blir nok kjempesur og skuffet og kommer til å snakke hull i hodet på venner og familie om hvor urettferdig det føles. Likevel vet jeg innerst inne at litteraturanmeldere bare er mennesker og kan mene noe som andre kan mene annet om.

– Hva har vært det mest spennende i tiden etter at romanen kom ut?

– Det har ikke vært så veldig spennende i grunnen. Jeg var på en stor pressekonferanse på Aschehoug i Oslo. Det var litt for nervepirrende, men kjekt i etterkant. Da følte jeg liksom at det var store ting på gang. Det var også uventet hyggelig med lanseringsfesten som jeg hadde på Tou Scene i Stavanger. Det kom massevis av folk, noe som først gjorde meg nervøs, men så ble jeg overstrømmet av en følelse av at alle som var der ønsket meg godt. Alle heiet på meg. Det var bare herlig! Ellers går hverdagen sin vante gang, med jobb, familie og venner.

– Hva tenkte du da siste punktum var satt?

– Å skrive «Mandø» har vært en prosess. Flere ganger har jeg tenkt at “Nå er den fullendt!” men så har jeg fått ny konsulentuttalelse fra forlaget med oppfordring til videre bearbeidelse av manuset. Jeg har ikke nå noen erindring av det øyeblikket da siste punktum var satt, og det faktisk stemte.


– Er du i gang med en ny bok – og kan du i så fall si litt om den?

– Jeg har flere prosjekter på gang. Jeg har flere ganger fått høre at jeg skriver visuelt og levende, at det er lett å se for seg det jeg beskriver. Jeg har konstant en liten film som snurrer og går i skallen min når jeg skriver. Derfor har jeg tenkt at overgangen til å skrive for film ikke er så stor for meg og holder på å kladde på et filmmanus. Tematisk grenser det opp mot «Mandø», nærmere bestemt det som berører den “sekulære meningsløshet”, som anmelderen i Vårt land uttrykte det så flott; lengselen etter noe sakralt og stort og sant og mektig i en tilværelse uten en gud. Jeg ser imidlertid for meg en mye lystigere film enn det «Mandø» er, en feelgood.

– Jeg har også intensjoner om å finne frem en roman jeg skrev på før jeg begynte med «Mandø». Den handler om en broket forsamling semikunstnere som bor i en okkupert bygård i Paris. De er opptatt av frihet og av å “være seg selv”, altså sanne og autentiske mennesker, i motsetning til borgerskapet og alle verdens kjedelige, vanlige mennesker. Men når alt kommer til alt er de verken bedre eller verre enn andre folk. De har sine hemmeligheter og sine livsløgner, de også.

– Nevn en bok som har betydd spesielt mye for deg.

– Jeg tror jeg må trekke frem en litt sær og smal sak fra videregående skole. Der leste vi den greske tragedien «Agamemnon», første del av trilogien «Orestien» av Aiskylos. Det er den første boken jeg virkelig gikk i dybden i. Analyserte symbolbruken, husker jeg, da særlig bruken av garn og nett på mange nivå i teksten, et helt nettverk av symboler som pekte frem mot det dramatiske klimaks i stykket, der den tragiske helten Agamemnon blir fanget i badekaret og knivdrept av sin egen kone.

– Det er ikke en bok jeg vil anbefale, strengt tatt, men den har betydd utrolig mye for meg. For det første var det mitt første møte med klassisk kultur – historien, mytologien og litteraturen. Jeg ble svært fengslet av dette, og den klassiske mytologien er fremdeles en av mine store lidenskaper. Jeg skrev bl.a. hovedoppgave på litteraturvitenskap om bruk av klassisk mytologi i moderne litteratur. For det andre syntes jeg det var fantastisk gøy å gå slik i dybden av en bok. Jeg er ganske sikker på at arbeidet med denne boka var utslagsgivende for at jeg senere begynte å studere litteraturvitenskap. Jeg har aldri vært en veldig god “hverdagsleser”, for jeg leser ganske sent og litt ukonsentrert, men jeg elsker å dykke ned i enkelte verk. 



Kjersti Annesdatter Skomsvold

- Hvorfor har du skrevet akkurat denne historien? 

- Da jeg begynte på boka visste jeg ikke at historien skulle bli som den ble, og det er jeg glad for. Dermed ble det jo mye morsommere å skrive. Det skremmende var at jo nærmere jeg la historien mine egne erfaringer, noe som skjedde ganske ubevisst, desto bedre ble den. 
 

- Du er selv 29 år. Hva fikk deg til å velge en eldre dame som hovedperson i debutboka di? 

- I tjueårene er det lett å  late som det er lenge til man skal dø, det er det ikke som gammel. Jeg tenkte på det å være nære døden, som en nær-døden-opplevelse, noe som kunne få Mathea til å tenke annerledes om sitt eget liv. Dessuten har jeg selv ofte følt meg veldig gammel, jeg har både hatt hjemmehjelp og elektrisk, hev-og-senkbar seng. 
 

- Hvordan vil du beskrive Mathea? 

- Mathea er rar, klok og patetisk, og jeg elsker henne. 
 

- Alderdom, ensomhet og død er gjennomgangstema i boka. Er dette tema det er vanskelig å skrive om? 

- Ja. Jeg ser ikke poenget i å velge temaer det er lett å skrive om, det ville vært meningsløst. At noe er vanskelig, er en grunn i seg selv til å gjøre det. Å skrive om ensomhet er vanskelig, å være ensom er enda vanskeligere. Flere burde prøve det. 

- Hvor lenge har du jobbet med boka? 

- Jeg har skrevet i omtrent fire år, og grublet enda lenger. Å skrive en roman er en utholdenhetsprøve. 

- I «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg»  balanserer du hele tiden mellom dysterhet og komikk. Hva tenker du selv om å bruke humor i en bok som ellers kretser rundt alvorlige temaer? 

- «Nothing is funnier than unhappiness», sa Samuel Beckett, og det er jeg helt enig i. Mathea hadde ikke holdt ut sin miserable tilværelse uten humor, og jeg hadde ikke holdt ut å skrive boka hvis jeg ikke kunne le av henne. Jeg synes i utgangspunktet at man kan le av alt, og særlig av det tragiske. 

- Hva liker du selv best med boka?

- De absurde tankesprangene til Mathea, om alt fra store spørsmål om døden, til pyjamasvitser. Jeg synes den indre monologen hennes er veldig fin. 

- Hvordan har du researchet? 

- Planløst og tilfeldig. Jeg har lest «Den trøstende Schopenhauer» og googlet «bananblomster», men jeg tenkte ikke på det som research, det var noe jeg gjorde fordi jeg syntes det var interessant og morsomt. 

- Det er flere debutanter dette året som har gått på Skrivekunstakademiet, og du er en av dem. Hva er det viktigste du lærte der? 

- Å bli en bedre leser. Og at jeg må bli enda bedre.  

- Hva har vært det vanskeligste i skrivingen av denne boka? 

- Å lære meg å skrive. Jeg har ikke som mange andre forfattere «skrevet hele livet», jeg begynte rett på denne boka, og har måttet utvikle et språk underveis i arbeidet. Etter hvert ble utfordringen å senke skuldrene, og stole på at jeg hadde fått et godt språk. 

- Er du i gang med et nytt bokprosjekt? Kan du i så fall fortelle om det? 

- Jeg tror at jeg er i gang med noe nytt, men det er mulig jeg er helt på viddene. Jeg ser ingen grunn til å skrive den samme boka to ganger, så det er mye jeg vil forsøke å gjøre annerledes enn i «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg».

Blant annet vil jeg nå se mer til annen litteratur, og i større grad la meg påvirke av andre forfattere. Jeg synes også det vil være en utfordring å forsøke å  legge hovedpersonen så nært opptil meg selv som mulig. Det selvbiografiske fascinerer meg, fordi all skjønnlitteratur på en eller annen måte peker tilbake på forfatteren. 

- Nevn en bok som har betydd spesielt mye for deg. 

- «Kjersti» av Babbis Friis Baastad.

Boka handler om lille Kjersti som nesten dør i en trafikkulykke, og da hun kommer tilbake på skolen blir hun mobbet fordi hun må gå med en stor bandasje rundt hodet.

Da jeg leste den bestemte jeg meg for å skrive min egen bok med mitt navn på. Og nå er den endelig her, med det lange, kronglete navnet mitt i store, tjukke, rosa bokstaver. 


Margaret Skjelbred

- Jeg visste at mor hadde skrevet en roman. Jeg hadde aldri turt å lese den. Men på ettårsdagen for mors død begynte jeg å lese. Det ble veldig rart, veldig rørende og veldig sterkt.

Det sier Margaret Skjelbred. Denne høsten kommer hun ut med «Mors bok», med undertittelen «Sort er hun, dog yndig». Undertittelen er navnet moren gav historien hun selv hadde skrevet, som hun aldri gav ut. Den handler om en jente som heter Signe, som får et kall og blir omvendt.

- Den handler om mor, mener Skjelbred.

- Hun og far var haugianere. Han var lekpredikant i Vestfold, legger hun til.

Mellom lykke og frykt

Miljøet Skjelbred vokste opp i var strengt: Det var ikke lov å gå på kino, ikke lov å høre på musikk, ikke lov å gå med langbukser. I «Mors bok» tar hun både oppgjør med barndommen og med mangelen på tro hun har som voksen. «Det er historien om en spesiell barndom – på godt og vondt – og om forfatterens inderlige ønske om å slippe å tro på Gud», skriver forlaget i høstkatalogen.

- Boka handler veldig om min egen barndom. Jeg satt på bedehusbenken og hørte på budskap fremført med sterke følelser. Jeg vokste opp med en streng og nidkjær Gud. Jeg har hatt stor gudsfrykt og helvetesangst. Men samtidig handler boka om en lykkelig barndom. Der ligger det en dobbelthet: Å gi barn så mye vanskelig ballast, og samtidig så mye kjærlighet, sier Skjelbred.

- Boka har blitt en kjærlighetserklæring til mine foreldre, men samtidig et angrep på den gammeldagse bibeltroen.

Forsoning

Selv om boka tar utgangspunkt i Skjelbreds egen historie, presenterer forlaget den som skjønnlitteratur. Selv mener forfatteren at den ligger et sted mellom en roman og en selvbiografi, eller en barndomserindring med fortellergrep fra romanen. Skjelbred blar i boka og viser frem bilder fra barndommen, og av et stramt antrukket par på en vei: foreldrene hennes. Morens roman er gjengitt i kursiv gjennom hele boka, og Skjelbred bruker den som innfallsvinkel til sin egen fortelling.

- Var dette en historie du måtte skrive?

- Ja, det var det. I «Gulldronning, perledronning» bruker jeg far som modell  for bestefaren: Kjærlig, samtidig som han er en mørkemann. Og i «Andrea D» skrev jeg om en datters kjærlighet til mor. Begge bøkene handler om forsoning, og har vært nødvendige for å kunne skrive denne boka.

Religiøs trend

Under presentasjonen av høstens bøker tidligere i dag, pekte forlagssjef Richard Aarø på at både familiære bånd og det religiøse går igjen Tidens høstkatalog. Også Villy Solheim tar tak i oppvekst, bedehus og tro/tvil i sin debutbok «Alle dine brenninger». Dessuten kommer forlaget med den norske utgaven av Jonas Gardell sin bok «Om Jesus».

- Er det en spesiell grunn til at det kommer så mange forfattere med bøker om religion nå?

- Ja, det tror jeg. Sekulariseringen av samfunnet tas opp og diskuteres i litteraturen. Vi får andre religioner så tett innpå oss, vi ser virkningen av religionene så sterkt, og vi må forholde oss til de på en annen måte, mener Skjelbred.

- Se bare på konflikten i Midtøsten, som vi hele tiden kretser rundt og kommer tilbake til. Den er dypt forankret i Det Gamle Testamentet. Jeg leste hele Bibelen i arbeidet med denne boka, og ble dypt rystet over det som står der.

Fem debutanter

Foruten bøkene om religon og familiebånd, har Tiden blant annet hele fem debutanter denne høsten, noe som ifølge Richard Aarø er det høyeste tallet siden midten av 90-tallet. Dessuten kommer blant annet Vidar Sundstøl med bok nummer to i krimtriologien om norskamerikanerne i Minnesota. Den har fått tittelen «De døde», og lanseres i midten av september. Hele høstlista kan du se her. 

Sosiolog og forfatter Preben Z. Møller

- Du har markert deg som en ivrig og uredd samfunnsdebattant, og har tidligere gitt en sakprosabok. Hvorfor ville du skrive en skjønnlitterær bok?

- For meg var det helt naturlig å skrive skjønnlitterært i neste prosjekt. Min første roman skrev jeg faktisk under studietiden for flere år siden, på et klaustrofobisk rom på Kringsjå studentby. Da jeg var ferdig, føyk jeg ned til Aschehoug og leverte fra meg manuset, som heldigvis ble refusert. Sakprosaen ble jeg bedt om å skrive, og det er vel hva folk har forbundet meg med, frem til nå. Selv trodde jeg min første bok skulle bli en roman.

- Hovedpersonen i «Deflora» er 52 år, intellektuell, men trøtt av livet i Oslo, av damene som vil ha ham og av damene han ikke kan få. Derfor reiser han til Thailand, hvor det ikke tar lang tid før han ender opp som en vaskeekte sex-turist. Hva vil du fortelle gjennom denne boka?

- Mennesket er en situasjon. Vi inngår en kontrakt med våre omgivelser som er betinget. Jeg prøver å anvende dette perspektivet på aldring, altså aldring som eksistensiell situasjon, ikke som biologisk faktum. Aldring endrer betingelsene, og krever derfor reforhandlinger med omverden. Det er her vi møter hovedpersonen. Når kontrakten med verden skal reforhandles, og «alle normer, kanselleres», for å sitere meg selv. Med andre ord, at dette kunne vært deg. Sexturismen passet fint synes jeg, både som ramme til en kjærlighetsroman, men også som et redskap til å gå løs på kjærligheten, seksualiteten, osv. Jeg kunne fortsatt her…   

­- Hvorfor har du valgt å gi hovedpersonen ditt eget navn?

- Fordi dette også kunne vært meg. Vi har en tendens til å gi personforklaringer når andre mennesker feiler moralsk, og situasjonsforklaringer når vi selv feiler. Og selvfølgelig, vi foretrekker personforklaringer når vi lykkes. Jeg har ikke lyst å tenke på denne måten. Jeg prøver, men det er vanskelig å holde egoet i sjakk. Jeg ga ham mitt navn for å ikke kunne distansere meg.

- I tidligere intervjuer har du sagt at du ikke er ute etter å forsvare sexturismen, men at du er ute etter å forstå den. Hvordan gikk du fram for å researche til boka?

- Vel, jeg bodde en stund i Pattaya, i horestrøket, hvor mye av handlingen utspiller seg. Der bedrev jeg det sexurister vanligvis gjorde, bortsett fra å kjøpe sex. Jeg ble kjent med mange mennesker, mange skjebner, med sine mange nyanser, og prøvde å komme forbi kategoriene vi vanligvis anvender oss av, på godt og vondt. Jeg opplevde nok ting som ikke nødvendigvis er så sunt, men jeg vil ikke være en lenestolsforfatter. Jeg prøver å gi leseren mer enn bare tekst. Boken kunne aldri blitt skrevet hadde jeg sittet hjemme i Norge.

- Er det mulig å forstå sexturismen, synes du?

- Det er ikke det det handler om, men om å tørre å forstå, eller ville forstå; sexturismen og mange andre ting vi foretrekker å dehumanisere og distansere oss fra. Jeg har frem til nå skrevet bøker som utfordrer selvforståelsen, men få mennesker liker å bli truet på denne måten. Det er min erfaring. Vi foretrekker bekreftelse og muligheten til litt moralsk ekshibisjonisme på egne vegne. Jeg håper jeg klarer å hjelpe leseren på veien, og noen må sikkert også klare å velge bort behovet for at dette skal være en drittbok.

- Noen anmeldere har gitt «Deflora» temmelig hard medfart. Hvordan forholder du deg til kritikker?

- Man skal være takknemlig for at en anmelder velger å lese akkurat din bok. Det er tross alt en investering fra kritikeren, og det er mange bøker å velge mellom. De fleste kritikere er dessuten dyktige, og kan gi interessante tilbakespill som kan brukes i utviklingen av eget forfatterskap. Siden dette var en roman, antok jeg at mine tidligere motstandere ikke i like stor grad ville være i stand til å kontrollere resepsjonen denne gangen. I Bergen gikk en profilert feminist løs på boken, i Stavanger fikk jeg også en «takk for sist» av kollegaen til en feminist jeg irettesatte på trykk ved forrige publisering. Anmelderen i Klassekampen gjorde også som forventet. Til gjengjeld var jeg godt fornøyd med anmeldelsene fra Aftenposten, DN, Adresseavisen, HA, til og med Cathrine Krøgers i Dagbladet. Jeg er takknemlig. Det er nok skadelig å bli utsatt for angrep, tror jeg, for de får uforholdsmessig mye plass i folks bevissthet, også blant dem som sitter på makt til å gi stipender. Og så finnes det andre mekanismer; andre i kulturfeltet som innser sine fellesinteresser med konkurrentens motstandere. Generelt så synes jeg det er interessant når en forfatter splitter kritikerne, men i likhet med Kjartan Fløgstad i dagens avis, synes jeg det er det ergerlig når «enkelte kritikere bruker en estetisk argumentasjon som dekke over et angrep som handler om politisk uenighet». Romanforfatteren kan ikke bare skrive en tilbakevisende kronikk, dagen etter. 

- Hva er det fineste noen har sagt om boka?

- Noen har fortalt at de gråt på slutten. Da føler jeg har fått til noe av det jeg ville. Nemlig å skrive inderlig og sårt. Det har også vært hyggelig når folk kommenterer språket, at det skaper stemningen jeg prøver å få til. Og så var det hyggelig å høre fra Martine Aurdal at hun hadde lest boka to ganger.

- Er du i gang med å gi ut en ny bok? Kan du i så fall fortelle litt om den?

- Jeg holder på med et dokumentarprosjekt jeg er veldig ivrig etter å komme i gang med, men det krever finansiering. Jeg prøver å skrive en bra søknad, og håper NFF vil hjelpe meg, men kan dessverre ikke si hva dette går ut på. Et  skjønnlitterært prosjekt som har veldig lyst å komme ut av hodet og ned på papiret, handler om en person som setter seg ned, og blir sittende. Det er aldri mangel på virketrang, men penger som kjøper skrivetid. Vulgært, ikke sant?

- Nevn en bok som har betydd spesielt mye for deg?

- «Utvidelse av kampsonen» av Michel Houellebecq. Mer språket enn  polemikken, som prioriterer seksualiteten i for stor grad, synes jeg. Det er blikket han har, i kombinasjon med pennen som er helt fantastisk. Men dette her med betydning… For eksempel har essayet «Deltagar og tilskodar» av Hans Skjervheim betydd mer enn noen skjønnlitterær tekst. Estetikk har sine begrensninger. Selv om mange littvitere  sikkert vil være uenige, har de udødelige forfatterne ofte vært kjent for å ha et velutviklet sosiologisk blikk.

Mina Bai har skrevet en sterk roman med handling fra Iran. (Foto: Finn Ståle Felberg)

– Sendte du inn manus til flere ulike forlag eller fant du fram til Oktober med en gang?

– Jeg sendte manuset inn til flere forlag, og fikk avslag gang på gang. Noen avslagsbrev var hyggeligere enn andre. I ett av brevene fikk jeg til og med kjeft, for forlaget måtte holde et visst nivå innen skjønnlitteratur! Men jeg skrev jo bra… Det var en lang kamp og jeg hadde nesten gitt opp da jeg fikk et varmt antagelsesbrev fra Oktober.

– Du har fått noen veldig gode anmeldelser, blant annet hevder Dagsavisens anmelder at «Djeveljente» er langt bedre enn «Tusen strålende soler». Hva betyr det for deg?

– Det betyr utrolig mye. Noen ganger må jeg klype meg i armen. Spesielt som debutant er man veldig spent på å se om boka blir mottatt bra eller ikke. Det er en ære å få god kritikk.

– Hvordan vil du beskrive ditt forhold til Iran?

– Jeg er glad i Iran. Iran rommer så mye godt som det internasjonale samfunnet ikke vet om: mat, litteratur, gjestfrihet.

– Tror du skjønnlitteratur kan spille en rolle når det gjelder å fremme forståelse mellom folk og kulturer?

– Ja, det kan den absolutt. Men man må huske at skjønnlitteratur ikke er dokumentar. Fakta blir ikke alltid sjekket og fantasien får større rom. Dermed avhenger ting veldig mye av forfatterens standpunkt; om han er nøytral eller har en spesiell vinkling.

– Har du drevet research i forbindelse med skrivingen av «Djeveljente»?

– Jeg gjorde research spesielt angående historiske ting, og da brukte jeg selvfølgelig internett for å sjekke fakta. Jeg har brukt Wikipedia og en del andre sider som er pålitelige.

– Det at du ikke har norsk som morsmål, har det påvirket det litterære språket ditt?

– Det har det. På persisk (mitt morsmål) bruker vi mye dikt og referanser til store diktere og gamle historier selv i «slangen». Ferdosi, Hafiz, Khayam og mange andre. Det har i stor grad preget språket i boka.

– Hva har det å få utgitt «Djeveljente» betydd for deg personlig?

– Det at jeg må stå for det som er skrevet i boka og ta et standpunkt.

– Nevn en bok som har betydd spesielt mye for deg.

– «Papillon», Henri Charrières selvbiografiske bok. Jeg leste den da jeg var 17. Det er om å overleve og kjempe for livet. Den er min absolutte favoritt. Filmen er også utrolig bra.

Barnebokdebutant Julia Kahrs er allerede i gang med et nytt skriveprosjekt.

– Jeg føler meg kjempeheldig! Jeg har skrevet fortellinger siden jeg var liten, med økende dårlig samvittighet proporsjonalt med at jeg ble eldre. Derfor er det beste med å få gitt ut bok at jeg endelig kan sette meg ned ved skrivebordet og fantasere uten å tenke at jeg burde gjort noe annet fornuftig i stedet.

– Hvordan fikk du ideen til «Sølvrevene»?

– Mange ideer oppstår på hytta, når jeg ligger på hemsen og hører på regnet, når jeg går turer i fjellet eller står i elven og fisker midt på natten i tåken mens flaggermusene flyr over hodet mitt. Eller når jeg tar oppvasken. Denne ideen har nok også blitt til et sted på hytta, her har jeg gode arbeidsforhold for fantasien.

– Har du selv et favoritteventyr?

– «Askeladden som kappåt med trollet» må være favoritteventyret. Jeg kan like mange eventyr og fortellinger, men er det et snev av noe skummelt i historien, havner den fort på en favorittliste. Jeg elsker å bli skremt og har fremdeles ikke sett scenen der Askeladden stikker kniven i magen i Ivo Caprinos fremstilling av eventyret.

– Har du og hovedpersonen Sille noe felles?

– Vi har nok veldig lite til felles, og hvis det skulle være noe i det hele tatt må det være evnen til å gjenkjenne at det trengs forandring i livet, og at en ofte må stå for denne forandringen selv.

– Boka di er illustrert av Lisa Aisato. Hvordan har samarbeidet med illustratøren foregått?

– Vi har hatt et veldig godt samarbeid underveis. Lisa er så flink at hun fikk til alt mye bedre enn jeg kunne funnet på å foreslå, derfor har det vært et ukomplisert samarbeid som foregikk samtidig med min språkvask. Jeg hadde ikke noe å si på Lisas tegninger, annet enn skryt over hvor bra de var. Hun hevet historien, og det er jeg veldig stolt av.

– Boka di lanseres som «høytlesningsbok». Hva er det beste argumentet for at foreldre skal lese høyt for barna sine?

– Det er en kjærlighetserklæring fra foreldre når de setter seg ned med barnet sitt og leser fra en bok. Litteratur gjør at en bruker hodet på en annen måte, og da jeg var liten pirret bøker nysgjerrigheten og fantasien min. Hadde ikke moren min lest Astrid Lindgren og Roald Dahl for meg, ville minnene fra barndommen min vært uten Madicken, Pippi og Eddap Liks – som i større eller mindre grad bestemte dagene mine og den jeg ble.

– Er du i gang med et nytt bokprosjekt?

– Jeg skriver og skriver, skrivelysten som jeg er. Derfor har jeg gitt meg i kast med en trilogi, hvis innhold er en yrkeshemmelighet til siste punktum er satt.

– Nevn en bok som har betydd spesielt mye for deg.

– «Heksene» av Roald Dahl må være den som har betydd aller mest for meg. For det første er det noe med disse bøkene en leser i barndommen, de sitter så godt i minnet. Så var «Heksene» også den første boken jeg leste på egenhånd. Jeg husker at jeg gikk på biblioteket på barneskolen og lånte en for meg dengang kjempetjukk, utslitt lefse av en bok som luktet gammelt og slitt og hadde flekker på sidene. Jeg husker at den var så spennende, så skummel, at jeg strevde meg gjennom alle bokstavene for å få greie på hva som skjedde videre. Den var nesten ulovlig skummel. Og jeg klarte det, og siden kjøpte jeg meg «Heksene» i bokhandelen og leste den igjen og igjen.

Guro Sibeko debuterer med «Vingespenn»

- Hvordan vil du selv beskrive debutromanen din?

- Som en bok om bedrag og selvbedrag, unnfallenhet og makt. Og som en actionfylt røverhistorie.

- På bokomslaget blir boka presentert som «action», og innholdsmessig går den også i retning av kriminalromanen. Hvilken sjanger har du selv tenkt at boka kan plasseres innen?

- Jeg aner ikke. Hvem er det egentlig som definerer hva som er en sjanger? Finnes det en sjangerbibel? Hvilken Gud har skrevet den? Og kan ikke eventuelt noen som har lest den ta på seg jobben med å båssette boka mi? Jeg ville være evig takknemlig.

- Gjennom «Vingespenn» utfordrer du grensene for hvordan man skriver om 14 år gamle jenter i norsk samtidslitteratur. Hovedpersonen din Silvia Vinge bruker sex som våpen, hun produserer og selger barneporno for å tjene penger, har lesbesex og driver kynisk pengeutpressing. Opplever du at ungdom blir skildret for snilt i norsk litteratur?

- De aller fleste ungdommer er snille. De aller færreste ungdommer har en bakgrunn som kan sammenlignes med Silvias. Jeg er veldig glad for at noen andre velger å skrive om de aller fleste ungdommene, så jeg kan leke meg med de mer ekstreme historiene med god samvittighet. Silvia har forresten også sine gode sider, selv om hun er en munnfull.

- En anmelder skriver: «Silvias utagerende seksualitet er uansett interessant – både hennes kyniske forhold til mennene og hennes utforsking med venninnen Minte. Sibeko tematiserer med dette hvordan seksualitet ikke er noe som leveres på døra, pent innpakket med sløyfe, den dagen poden blir 16/får kjæreste/gifter seg.» Du har selv markert deg som talsperson og aktivist for homobevegelsen. Hvor viktig har din egen bakgrunn vært for hvordan du skildrer Silvias seksualitet?

- På mange måter er Silvia den rake motsetningen av meg. Jeg er opptatt av at alle skal kunne elske hvem de vil, være åpne om det og bli møtt med respekt. For Silvia er sannheten verdiløs. For henne er seksualitet et av mange verktøy hun kan bruke for å få det som hun vil, og det er et verktøy som virker bedre jo mindre folk vet om det. Da jeg var fjorten, syns jeg nærmest det var en plikt å komme ut av skapet over en dobbeltside i Dagbladet. For Silvia er det å komme ut av skapet bare enda en ting det er logisk å gjøre hvis det gavner henne selv – uavhengig av om hun faktisk er lesbisk eller ikke. Silvia har nemlig et like kynisk forhold til kvinner som til menn, og hun utbytter både voksne og jevnaldrende.

- Flere anmeldere mener at handlingen er for ekstrem til å være realistisk. Er du enig i det?

- Overhodet ikke. Men jeg er datter av en Zulukriger, jeg er vokst opp et sted der man kunne risikere å bli angrepet med sabel eller ambrøst, jeg husker hvordan det hørtes ut når man ringte fra en avlyttet telefon på 80-tallet, du vet den gangen Berlinmuren aldri kom til å falle og Nelson Mandela så ut til å være dømt til å dø i fengsel og en ny istid var på vei og kanskje syreregnet kom til å ta oss først. Jeg har opplevd to husbranner der det var flaks at det ikke gikk liv, jeg kan lokke kyr og jeg jobber med seksåringer til hverdags. Jeg aksepterer at enkelte litteraturvitere fra Oslo 3 har et litt annet syn på hva som er realistisk enn meg.

- Boka handler om ungdom, men den er skrevet for et voksent publikum. Du har til og med frarådet de yngste tenåringene å lese boka. Hvorfor det?

- Jeg har ikke tatt noen hensyn når jeg skrev boka, og jeg syns sånn av prinsipp at man skal ta hensyn til barn. Fjortenåringer flest er snille og tror verden er et snilt sted, og det syns jeg de skal få fortsette med en stund til. For de andre fjortenåringene, derimot, tror jeg det «Vingespenn»  kan være en morsom opplevelse, men de finner helt sikkert frem til den selv uansett hva jeg sier.

- «Vingespenn» har blitt en av vårens mest omtalte debutromaner. Hvordan oppleves det med så mye oppmerksomhet?

- Oppmerksomhet er moro. Det gjør meg både veldig glad og takknemlig og litt forlegen, men jeg er heldigvis så mørk i huden at nesten ingen ser det når jeg rødmer.

- Hva betyr en god anmeldelse for deg?

- Hvis noen har satt seg ned og lest boka mi nøye, og så tatt seg tid til å formulere hva de syns og begrunne det godt, er det en god anmeldelse selv om anmelderen ikke liker boka. Jeg blir beæret hver gang noen gjør det, enten det er litteraturvitere med eksamener og spalteplass eller sekstenåringer som melder meg på facebook. Tusen takk til alle sammen!

- Du har tidligere jobbet som journalist. Når begynte du å skrive skjønnlitterært, og hvordan fikk du ideen om å skrive «Vingespenn»?

- Jeg har skrevet fortellinger bestandlig. Som barn hadde jeg som mål å skrive en helt fantastisk god bok før jeg gikk ut av ungdomsskolen, eller i alle fall før jeg ble atten. Men da jeg begynte å prøve på ordentlig oppdaget jeg i grunn at jeg ikke hadde noen historier å fortelle som jeg selv orket å leve med den tiden det tok å skrive en roman. Da var det sikkert like greit at andre slapp å lese den romanen også! Det endret seg med Silvia Vinge. Da jeg begynte å skrive om henne, forsto jeg ganske raskt at jeg kom til å fullføre, for Silvia kunne jeg leve med hvor lenge som helst.

- Er du i gang med noen ny bok? Og kan du i så fall si noe om den?

- Ja, jeg jobber med en ny roman. Den handler litt om arvesynd – eller arvedygd, om du vil, litt om å drikke seg full på middelklassefest, litt om diamanter og litt om menneskenes mulige undergang. Og ganske mye om å leve i eksil og å navigere mellom ulike virkeligheter. Jeg tror jeg kommer til å kalle det en actionroman denne gangen også. Jeg lurer på om den sjangeren er ledig og om jeg kan kapre den ved å definere den på Wikipedia, jeg?

- Nevn en bok som har betydd mye for deg.

- Akkurat nå «Menneskehavn» av John Ajvide Lindquist. Jeg leste den i forrige uke og nå går jeg rundt og er glad for at den mannen finns, og at han skriver bøker. Å være glad er en veldig viktig ting, syns jeg.

En slakt i Altaposten er det verste debutant Christian Valeur har opplevd som forfatter.

- I «Steffen tar sin del av ansvaret»møter vi Steffen Schøitz, jusstudent, drevet av kjærlighetskvaler, familieopprør og et brennende engasjement for miljøet. Hvordan ble Steffen til?

- Steffen var i utgangspunktet en litt småtykk mann som jobbet i oppvasken på en restaurant og spiste matrester fra asjettene for å ikke få dårlig samvittighet av å kaste mat. Etter hvert vokste han sammen med en mann som reiser ut i naturen for å leve miljøvennlig, men som må gjøre det på familiens velutstyrte hytte.

- Hvorfor har du valgt akkurat engasjementet for miljøvern som et bærende tema i boka?

- Miljøvernspørsmålene er vår generasjons største utfordring og er noe som har preget unge mennesker de siste årene. Steffen er en av mange unge nordmenn som etter en behagelig oppvokst i hverdagsluksus nå blir bedt om å ta ansvar for hele kloden ved å slutte å kjøpe elektriske pepperkverner. Miljøvern i det små åpner for komikk, og jeg ønsket i bunn og grunn å skrive en humoristisk bok om et dagsaktuelt tema.

- Romanen er skrevet nesten som et formeksperiment, hvor du veksler mellom naive blyanttegninger, hytteboknedtegnelser, chattespråk og samtaler som nærmest er skrevet som logger. Hvorfor har du skrevet boken på denne måten?

- Jeg prøvde å gjøre boken så effektiv som mulig. Å bruke MSN-samtaler, facebookstatuser og dokumenter som hytteboktekster forteller ofte mer om karakterer og situasjoner enn den tradisjonelle fortellingen. Disse formene skaper også gjenkjennelse hos unge lesere som lever i en verden med flerfoldige ganger mer MSN-språk enn vakre, snirklete formuleringer om for eksempel sjelen og sorgens irrganger.

- Som 23-åring er du en svært ung debutant. Tror du det er en fordel å debutere så ung?

- Du kan sammenligne meg med de yngste deltagerne i Norske Talenter. Akkurat som tryllende 5-åringer kan jeg sanke støtteerklæringer utelukkende basert på at jeg er så ung. Fordelen ligger til en viss grad i større oppmerksomhet rundt prosjektet, men det jeg syns er morsomst er at jeg er en såpass ung romanforfatter. Debutanter på min egen alder har en tendens til å havne i et introvert novelle- eller diktunivers, mens jeg har skrevet en samfunnsengasjert satire om og for folk i alderen 16-25, lesere som for øvrig er sulteforet på humoristisk litteratur på deres premisser.

- Hvordan har du opplevd tiden etter at boka kom ut; lansering, intervju, kritikk?

- Det har gjennomgående vært morsomt og hyggelig. Den verste opplevelsen var å bli til dels slaktet i Altaposten, så da kan man vel ikke klage. Jeg angrer litt på at jeg ikke har vært klarere på hvem som er bokens målgruppe i de intervjuene jeg har vært med i, fokuset har ligget mest på miljøavernspektene ved boken.

- Du har tidligere gått på både Skrivekunstakademiet i Hordaland og på forfatterlinja ved Danvik Folkehøgskole. Hva var det viktigste du lærte der?

- Det viktigste med den typen utdanning er at man får tid til å produsere mye tekst og både får og gir mange tilbakemeldinger. Man blir en mye bedre skriver av å bli en god leser. Det er også positivt å være i et miljø med andre som skriver. De klassekameratene jeg har lært mest av er de som holder på med helt andre typer skriveprosjekter enn meg.

- I et intervju sier du at du har visst helt siden ungdomsskolen at du ville skrive. Hva er det som er så bra med å skrive? Og hva er det som ikke er så bra med skriving?

- Det beste med å skrive er at jeg bestemmer helt selv over det meste av prosessen. Jeg setter mine egne deadliner, jobber når jeg vil og har full kontroll over et univers jeg selv har skapt. Det som er mest frustrerende med å skrive er hvordan stemningen svinger. Når jeg leser det jeg nylig har skrevet er det en genistrek den ene dagen og bare dritt den neste.

- Hva har vært det vanskeligste med skriveprosessen til denne boka?

- Jeg minnes ikke noe av prosessen som direkte vanskelig, men det var mye fram og tilbake mellom meg, forlaget og trykkeriet på grunn av det uvanlige dialogoppsettet i boken. Det var noen korrekturrunder som fikk meg til å tenke at boken aldri kom til å bli slik jeg ville at den skulle bli. Men vi kom heldigvis i mål til slutt.

- Flere anmeldere har pekt på at både motiver, tematikk og litterær tone fører tankene til Erlend Loes forfatterskap. Er det referanser du har brukt bevisst i skrivingen?

- Erlend Loe nevnes i en samtale i boken mellom Steffen og bestevennen Markus, som anbefaler Steffen å lese «Doppler» før han drar på hyttetur selv. Den referansen er med mest fordi jeg ser at deler av boken ligger tett opptil Loe, noe som ikke er et bevisst ønske, men mer et resultat av inspirasjon og at jeg kjenner meg igjen i den naive og ironiske tonen hans.

- Er du i gang med å skrive noe nytt? Og kan du i så fall fortelle litt om det?

- Jeg jobber med en roman som tar i bruk mange av de samme formgrepene som debutboken, men den kommer nok til å dreie seg om mer alvorlige temaer enn de overfladiske miljøvernutfordringene til Steffen. Det betyr derimot ikke at jeg legger humoren til side, den skal forhåpentlig være en stor del av neste bok også. Og bare for å ha det sagt: Målgruppen blir 16-25.

- Nevn en bok som har vært viktig for deg.

- Vanskelig å nevne én, så jeg slår til med fire. Jeg setter veldig pris på bøker som har klart definerte konsepter, så «Ventemesteren» og «Skambæreren» av Øystein Stene, «Innsirkling» av Carl Frode Tiller og «Gjøre godt» av Trude Marstein ligger høyt på listen min over viktige leseopplevelser.