– Jeg ville skrive den historien som manglet, sier Susan Abulhawa om sin roman «Morgen i Jenin».

«Morgen i Jenin» handler om familien Abulheja som blir fordrevet fra eiendommen sitt i landsbyen Ein Hod i 1948 og sendt til flyktningeleiren i Jenin. Amal forteller historien om brødrene sine. Den ene blir borte i kaoset som oppsto da de måtte flykte, og ender som israelsk soldat, mens den andre velger å ofre alt for Palestina. Amals egen historie er også dramatisk, og den fører henne etter hvert til USA.

Også Susan Abulhawa endte opp i USA, dit hun kom som 13-åring. Foreldrene måtte flykte etter seksdagerskrigen i 1967, og familien ble splittet. Karakterene i «Morgen i Jenin» er fiktive, men historien som danner bakteppet er sann.

Mens det fins en rekke sakprosabøker som tar opp situasjonen i Palestina, er det ikke mange som har skrevet romaner om palestinernes dagligliv. Ifølge Susan Abulhawa har en roman langt større nedslagsfelt.

– I sakprosaen blir historien redusert til tall og politikk, og det menneskelige aspektet blir borte. En roman treffer et annet publikum, og i fiksjonen er det også lettere å vise hva folk har felles, ikke bare hva som skiller dem. Jeg er overbevist om at skjønnlitteraturen kan bidra til større forståelse mellom mennesker.

Lang vei
Susan Abulhawa er utdannet biolog, og hadde i utgangspunktet ingen planer om å bli forfatter. Hun hadde imidlertid markert seg gjennom å skrive avisartikler om Palestina, og der lå nok også spiren til «The Scar of David», som «Morgen i Jenin» het første gang den ble utgitt. Hun begynte å skrive på romanen på et tidspunkt der hun hadde mistet jobben sin og det meste så svart ut.

– Jeg hadde ikke noe synopsis eller noen plan, jeg bare skrev. Førsteutkastet var helt elendig, det var fyrstikkfigurer som snakket med min stemme. Etter hvert som karakterene begynte å leve sitt eget liv, gikk det imidlertid lettere, forteller Susan Abulhawa, som brukte fire år på skrivingen. Men det var ikke gjort med det, for da begynte den kronglete veien mot å finne et forlag som var villig til å gi ut boken.

– Jeg ble veldig glad da et lite forlag sa ja til å gi den ut, men like etterpå gikk forlaget konkurs og dermed var boken død nesten før den ble utgitt. Det var et nederlag for meg, for jeg hadde virkelig lagt sjela mi i fortellingen. Imidlertid hadde boken rukket å bli solgt til et fransk forlag, og via dette forlaget ble den fanget opp av en litterær agent som blåste nytt liv i den, sier Susan Abulhawa.

Slik gikk det til at «The Scar of David» ble solgt til den britiske avdelingen av storforlaget Bloomsbury, der den fikk tittelen «Mornings in Jenin». Forfatteren måtte også gjøre noen endringer i selve teksten. Via britiske Bloomsbury har den også kommet ut på amerikanske Bloomsbury. Amerikanerne er imidlertid generelt mistroiske til arabere, mener Susan Abulhawa.

– Alt som bidrar til å menneskeliggjøre araberne er en varm potet i USA, også i mediene. Arabere blir først og fremst sett på som terrorister, og palestinere blir alltid møtt med mistro. Derfor håper jeg boken min kan bidra til større forståelse, sier hun.

«Morgen i Jenin» har blitt kritisert for ikke å være balansert, en kritikk forfatteren stiller seg uforstående til.

– En sørafrikaner ville aldri blitt kritisert for å være kritisk til apartheid, og ingen ville heller stille seg tvilende til en jøde som skrev negativt om nazismen. Mange tror det jeg skriver er propaganda, men de er velkommen til å gå gjennom de kildene jeg har brukt. Det ville glede meg hvis noen gjorde nettopp det.

Håper og tror
Susan Abulhawa hadde arabisk som sitt første språk da hun kom til USA som 13-åring, men nå er det engelsk som er blitt hovedspråket hennes.

– Min arabisk er i dag ikke så avansert at jeg kan skrive en roman på dette språket, men engelsken er helt klart influert av at jeg i mine tidligste år snakket arabisk. Det gjenspeiler seg i skrivestilen, som er mer «blomstrende» enn det som er vanlig i amerikansk tradisjon. Den arabiske litterære tradisjonen er først og fremst knyttet til poesi, romaner er en vestlig trend, sier Susan Abulhawa.

Det kan kanskje også forklare hvorfor det fins så få romaner fra Palestina.

– Jeg tror imidlertid det vil komme flere romaner etter hvert. Nye generasjoner palestinere vokser opp i eksil i Vesten, og jeg håper også at min bok kan være med og inspirere og oppmuntre dem til å skrive, sier hun.

«Morgen i Jenin» har blitt omtalt som «den palestinske Drageløperen», en sammenligning forfatteren ikke umiddelbart er enig i.

– Det er nok mer et markedsføringstiltak for å introdusere boken for vestlige lesere, og jeg ser at det kan ha en hensikt for å nå ut til et publikum som ikke kjenner Midtøsten så godt, sier Susan Abulhawa.

Romanen er under oversettelse til en rekke språk, noe som gleder forfatteren svært. To språk skiller seg likevel ut som ekstra viktige, arabisk og hebraisk. Neste år kommer romanen ut på arabisk, men det gjenstår ennå å se om det fins et israelsk forlag som vil gi den ut.

Å leve et tilsynelatende bekymringsløst liv i USA kan til tider være vanskelig når man har en ballast som består av tap og tragedier.

– Det kan innimellom kjennes absurd når ubetydelige ting blir trukket fram som et problem, og det har vært tider der jeg har følt at jeg ikke hører til. Iblant får jeg også skyldfølelse, men jeg håper at jeg i alle fall kan gjøre noe gjennom å skrive. Mitt bidrag er å gi en stemme til de stemmeløse, sier Susan Abulhawa, som besøker Palestina én gang i året. Hun har også grunnlagt organisasjonen Playgrounds for Palestine, som bygger lekeplasser for barn i okkuperte områder.

Susan Abulhawa tror på en lykkelig slutt, før eller senere.

– Det palestinske folket bevarer håpet om frihet, og jeg tror de til slutt vil lykkes i sin kamp. Stadig flere ser hva som skjer og tar avstand fra okkupasjonen, og det gir håp. Jeg tror imidlertid verken på politiske ledere eller internasjonale organisasjoner. Til syvende og sist er det enkeltmennesker vi må sette vår lit til, sier Susan Abulhawa.

Kamila Shamsie fikk sitt internasjonale gjennombrudd med sin femte roman, som kom på norsk i vår. (Foto: Gyldendal)

«Brente skygger» er en bredt anlagt roman som spenner fra atombomben over Nagasaki i 1945 og til angrepene på World Trade Center i 2001, og vi følger to familier gjennom tre generasjoner.

Kamila Shamsie hadde lenge hatt et ønske om å skrive en roman med utgangspunkt i bombingen av Nagasaki, men det var ikke før hun kom over et avsnitt i en bok om Hiroshima at det løsnet. Der sto det at på enkelte av de nakne kvinnekroppene hadde brennmerkene tatt form av blomstene på kimonoen de hadde hatt på seg, fordi varmen fra bomben ble avvist av den hvite fargen mens de mørke klærne absorberte varmen.

Dette avsnittet etset seg fast i hukommelsen til Kamila Shamsie, og en av hovedpersonene i romanen, Hiroko, ha tre svarte svaner brent inn i huden.

– Det er helt utrolig å tenke på hvordan noen kunne rettferdiggjøre bombingen av Nagasaki når man tre dager tidligere hadde sett resultatet av atombomben over Hiroshima. Nagasaki er et sterkt symbol på alt det grusomme som krig leder oss inn i. Man slutter å tenke moralsk, krigen skal vinnes uansett metode, sier Kamila Shamsie.

Hun vokste opp i Karachi, Pakistans største by, men var allerede som barn mye på besøk i London, der hun nå bor. Hun har også bodd i USA. Kamila Shamsie kjenner ikke den samme hjemløsheten som karakterene hun skriver om i «Brente skygger».

– Hjemme trenger ikke å være bare ett sted, og man kan kjenne seg hjemme på ulike måter. Både Karachi og London er hjemme for meg, og jeg føler meg hjemme i USA også. Det er imidlertid noe helt annet når du må flytte til et annet land fordi du ikke har noe valg, slik karakterene i romanen, sier Kamila Shamsie.

Skape illusjoner
«Brente skygger» er en omfangsrik roman, og den er delt inn i fire deler som hver foregår i ulike deler av verden.

– Hvordan håndterer du et så stort materiale, hadde du laget en detaljert plan på forhånd?

– Jeg hadde en plan, men den viste seg å ikke ha noe som helst med denne romanen å gjøre, smiler Kamila Shamsie.

– Det at jeg skrev én og én del gjorde det lettere, selv om det ble en utfordring å sy alle de fire seksjonen sammen til slutt og lukke fortellingen på en vellykket måte, forklarer hun.
Research gjorde hun både i forkant og mens hun skrev.

– Jeg fant hele tiden ut nye, interessante ting som jeg gjerne ville ha med, særlig når det gjaldt Nagasaki. Jeg må se stedene klart for meg før jeg begynner å skrive, og jeg vil at det jeg skriver skal være riktig. Jeg vil skape en illusjon om at det virkelig var sånn det var, og hvis fakta blir feil, blir også illusjonen ødelagt. Jeg ville skildre Nagasaki så godt at en person som kjente stedet før bomben falt kunne lese boken uten å tenke at forfatteren aldri hadde vært der, sier hun.

Det første utkastet inneholdt imidlertid altfor mye fakta.

– Jeg ble nødt til å redigere en stor del av det. Men det gjorde ikke så mye, for jeg liker i grunnen redigeringen enda bedre enn skrivingen. Å skrive er som å dyrke fram ingrediensene, mens redigeringen er å blande dem sammen og skape nye smaker.

Boksluker
Kamila Shamsie kommer fra en skrivende familie; moren er litteraturkritiker og en tante er også forfatter. Noe skrivepress følte hun imidlertid ikke. Det kjentes bare helt naturlig å begynne å skrive som 9-åring. Da hun var 11 hadde hun allerede skrevet sin første bok. Kamila Shamsie ler.

– Jeg hadde akkurat mistet hunden min, og det samme hadde bestevenninnen min. Vi var fra oss av sorg, men så leste jeg i en bok at alle hunder kom til hundehimmelen, og da sa jeg til venninnen min at vi måtte skrive en bok med handling derfra. Jeg skrev gjennom hele skoletiden og siden har jeg bare fortsatt, sier hun.

Hun har også brukt mye tid på å lese.

– Som barn brukte jeg store deler av den våkne tiden til å lese. Mange av de bøkene jeg leste hadde handling fra England, så jeg ble kjent med landet også gjennom skjønnlitteraturen. Gjennom litteraturen reiste jeg til forskjellige land, og derfor blir jeg heller ikke så veldig overrasket når jeg kommer til nye steder.

Besettelse
Suksessen Kamila Shamsie nå opplever med «Brente skygger» har ført til at de tidligere bøkene hennes, som alle har handling fra Pakistan og tematiserer hvordan politikk og historie påvirker folks liv, blir gitt ut på nytt i England. Sannsynligvis blir noen av dem også oversatt til andre språk.

All reisevirksomheten det siste året har ført til at Kamila Shamsie har kommet på etterskudd med skrivingen.

– Jeg har skrevet tre sider på en ny roman, røper hun.

– Begynnelsen er alltid det vanskeligste, og det blir ikke lettere for hver bok. Men jeg vet at det samme gjentar seg hver gang, og at jeg bare må ha tro på prosessen. Jeg vet at besettelsen kommer etter hvert, og da er det sånn at jeg selv vil vite hva som skjer videre i historien. For å finne ut det, må jeg bare skrive videre.

– Tidvis er det frustrerende og jeg har dårlige dager der ingenting av det jeg skriver blir levende. Noen dager blir resultatet kanskje bare tre setninger, men jeg vet at det er sånn, og jeg vet at det kommer gode dager etterpå. Jeg våkner alltid opp til en ny dag og ser fram til å skrive. Det jeg savner nå som jeg reiser så mye og ennå ikke har kommet skikkelig i gang med en ny bok, er å ha et bestemt tema å fokusere på, sier Kamila Shamsie.

Den som leser «Brente skygger» vil i tillegg til å bli revet med av historien også legge merke til at Kamila Shamsis språk til tider er svært poetisk.

– Jeg er opptatt av lydene og klangen i språket. Ord skal ikke bare ta seg godt ut på papiret, de skal klinge godt også. Derfor leser jeg alltid teksten høyt for meg selv, forklarer hun.

Kamila Shamsie betegner seg selv som heldig. Det er ikke alle forfattere forunt å få så mye oppmerksomhet.

– Det er en krise i det engelske forleggeriet nå. Det er veldig mange gode bøker som verken blir anmeldt eller er synlig i bokhandelen. Dermed får disse bøkene heller ikke muligheten til å møte leserne.

– Er løsningen å skrive mer kommersielle bøker?

– Nei, jeg kan aldri skrive den typen bøker. Jeg må bare stole på meg selv og håpe at jeg har en historie folk vil lese.

Tina Åmodt debuterer med tekster fra en byggeplass. (Foto: Sarah Kvist)

Akkurat nå kjennes det bra for Tina Åmodt å være debutant. Hun kan se tilbake på en vellykket lansering i Bergen, og ifølge Klassekampens anmelder har hun «skaffet seg fagbrevet med glans».

 – Flere som har lest boken har også gitt uttrykk for at de liker den, og jeg har også fått god respons fra folk som kan faget som sier det er bra og presist. Det gleder meg veldig. Jeg føler jo et press om at boken skal forsvare den ene centimeteren den forhåpentligvis får på biblioteket, sier Tina Åmodt, som selv har testet livet som bygningsarbeider.

– Jeg har bygningsfolk i familien, og var bare 13 år første gang jeg fikk prøve meg på byggeplassen. For tre år siden begynte jeg å skrive på noen korte tekster fra dette miljøet, og siden jobbet jeg en sommer på en byggeplass for å prøve å lære meg så mye om arbeidet som mulig, forklarer hun.

– Hvordan er det å jobbe på en byggeplass?

– Det er slitsomt arbeid, og jeg kunne aldri vært bygningsarbeider på heltid. Det er imidlertid fantastisk å komme hjem etter å ha jobbet fysisk en hel dag. Iblant opplevde jeg også arbeidsgleden, men det meste var likevel tungt for meg.

– Det har vært viktig for meg at boken ikke skulle ironisere. Den er tvert imot ment som en slags hyllest, selv om den ikke bare inneholder positive skildringer av arbeiderne. Jeg håper jeg har greid å få til et nyansert bilde.

– Litt av poenget har vært å få fram det konkrete språket og terminologien som er så sterk i seg selv. Det er hele tiden håndverket som er i fokus, sier Tina Åmodt, som har blant andre Bjørn Aamodt og franske Leslie Kaplan som sine litterære forbilder.

– Er byggeplassen et poetisk univers?

– Man syns stort sett ikke det når man er der, men det kan også være utrolig vakkert. For eksempel en knallgul støpetobb mot en blå himmel, mens det renner betong nedover. Men mest av alt er det vel skittent og mørkt, sier Tina Åmodt.

Det er forfatteren selv som har tatt bildet av støpetobben som pryder omslaget til boken. For øvrig er omslaget det hun er aller mest fornøyd med med hele boken.

– Det er utrolig vakkert, og kler bokens innholdt veldig godt, synes jeg.

Studerer skrivekunst
Tina Åmodt har gått på Skrivekunstakademiet i Bergen, og går nå andre året på skriveutdanningen ved Göteborgs universitet. «Anleggsprosa» har hun jobbet med i tre år.

– Det er det første store prosjektet mitt, og jeg prøvde ut mange ulike tilnærminger underveis. Jeg har tidvis vært forvirret, selv om jeg hele tiden visste at materialet var godt nok. Alt handler om hvordan man velger å skrive det, og til slutt landet det i riktig form.

– I og med at jeg går på en skriveutdanning, har jeg hele tiden hatt muligheten til å bearbeide tekstene, og det har vært en stor ressurs. Jeg har vokst med teksten og lært utrolig mye. Å skrive er noe av det vanskeligste jeg vet, men en vellykket tekst er også noe av det fineste jeg vet om, sier Tina Åmodt, som foreløpig ikke vil røpe så mye om videre planer.

– Jeg skriver hele tiden, men jeg forhaster meg ikke.

Karin Brunk Holmqvist treffer leserne hjemme med sine skildringer av gamle mennesker på den svenske landsbygda. (Foto: Peter Carlsson)

Karin Brunk Holmqvist (f. 1944) ga ut «Potensgiverne» på svensk i 1998, og foreløpig har boken solgt 200.000 eksemplarer i hjemlandet. Den selger jevnt og trutt og har vunnet seg et stort publikum gjennom at lesere har anbefalt den for hverandre.

Nå er boken oversatt til norsk, på «kvinneforlaget» Silke. Forfatteren – som i tillegg til å skrive bøker også holder foredrag og tryller – var i Norge før jul for å skape blest om boken.

«Potensgiverne» handler om to samboende eldre søstre som bor i et gammelt hus på landet. Det er når behovet for vannklosett melder seg, og pensjonen ikke strekker til, at de to frøknene kommer på ideen om å tilvirke og selge potensmiddel.

Med denne debutromanen fant også Karin Brunk Holmqvist sin nisje. Alle hennes til sammen ni romaner har gamle mennesker i hovedrollen og handlingen foregår på landsbygda. Konflikten i bøkene oppstår der det tradisjonelle møter det moderne. Dessuten skriver forfatteren alltid med glimt i øyet.

– Når jeg er rundt og holder foredrag, får jeg ofte høre at mange savner mer humor i litteraturen. Mine bøker er enkle, lettleste og humoristiske, derfor tror jeg de når ut til så mange. Kanskje er enkelheten storheten.

Identitet
Karin Brunk Holmqvist jobbet som sosionom før hun ble forfatter på heltid.

– Jeg har jobbet mye i felten, og den bakgrunnen har også vært til inspirasjon i skrivingen. Jeg har truffet mennesketyper jeg har ønsket å trekke fram, for å vise at de har krefter og evner. Jeg har ønsket å skrive om hverdagshendelser.

– Dessuten ønsker jeg å løfte fram eldre mennesker og vise at de har et stort potensial – og at det aldri er for sent å forandre sitt liv. Eldre lesere har ikke så mange litterære skikkelser å identifisere seg med, hevder Karin Brunk Holmqvist.

Det hører imidlertid med til historien at det ikke er bare eldre lesere som har glede av Karin Brunk Holmqvists bøker. Også ungdommen finner veien til fortellingene hennes.

Karin Brunk Holmqvist skrev først parallelt med at hun jobbet som sosionom, men etter hvert tok hun sjansen på å skrive på fulltid. Nå er hun for øvrig nylig blitt pensjonist.

I høst kom Karin Brunk Holmqvist med sin niende roman, «Rosa elefanter». Alle bøkene er kommet på Göteborgs-forlaget Kabusa Böcker.

Hun er alltid nøye med å finne en tittel som fenger og vekker oppmerksomhet. Noen ganger finner hun til og med opp nye ord, som for eksempel i tittelen «Sirila gentlemän sökes», som handler om to eldre damer som søker selskap gjennom en kontaktannonse og som snubler litt i fremmedordene.

Oppmuntring
Karin Brunk Holmqvist er overveldet over responsen hun får fra leserne.

– Jeg syns det er helt fantastisk at folk tar seg tid til å sende håndskrevne brev, sier hun oppriktig.

– Det var en anmelder som mente at sånne mennesker som de jeg skriver om ikke finnes i virkeligheten, men vedkommende kunne ikke ha vært på landet! ler Karin Brunk Holmqvist, som presiserer at hun ikke har store, litterære ambisjoner.

– Man må ikke sammenligne mine fortellinger med de høylitterære bøkene. Dette er enkle hverdagsbeskrivelser, skrevet i langsomt tempo der leseren i stedet for action får anledning til å fordype seg i karakterene og få et forhold til dem, forklarer Karin Brunk Holmqvist, som opplever at mange kjøper bøkene hennes i presang til syke, for at de skal få en oppmuntring.

– Bøkene mine handler om gode og snille mennesker, og er helt «ufarlige». Dermed er de også trygge å gi i presang, mener forfatteren.

Også i Norge ser «Potensgiverne» ut til å bli en suksess. Ifølge Silke Forlag har responsen vært god, og opplaget er på 9000. Nå er den også inne på bestselgerlisten.

– I og med at vi har priset boken til 199 kroner, er det mange som kjøper den som en ekstrabok. Vi tror Karin Brunk Holmqvist har potensial til å selge enda mer i Norge, og vi satser langsiktig og vil bygge opp forfatterskapet. Det kommer en ny bok på norsk til høsten, sier Christine Leborg og Wenche Haugland i Silke Forlag.

– Leseren ikke skal trenge å vite noe som helst om middelalderen på forhånd for å ha utbytte av boken, sier Tore Skeie.

Boken hans handler om den norske middelalderen, og den røde tråden heter Alv Erlingsson. Han var overhodet i adelshuset Tornberg, den mektigste familien i Norge etter kongefamilien. Men gradvis vikles han inn i en ødeleggende maktkamp, og i 1290 blir han henrettet offentlig i en liten havneby på kysten av Skåne.

Tore Skeie oppdaget Alv da han tok historie grunnfag.

– Alv Erlingsson er en figur som er kjent fra norgeshistorien, men han er en bifigur. Jeg ble fascinert av måten han er omtalt på. Han er blitt en eventyrfigur også i seriøs historieskrivning. En irrasjonell villmann som handler uten mål og mening. Men hvordan kunne han da oppnå så stor suksess? Jeg tenkte at det måtte være noe ved hans historie vi ikke forstår. Derfor valgte jeg å skrive masteroppgave om Alv, sier Tore Skeie.

Vinnermanus
Det er imidlertid ikke masteroppgaven som nå er kommet ut i bokform.

– Den var mer en tørr analyse av det politiske spillet, men jeg hadde lyst til å se stoffet i en større sammenheng og vise fram Alvs verden. I forskningen var det ikke plass til begeistringen, derfor bestemte jeg meg for å forsøke å skrive en bok. Det var før Spartacus utlyste sin konkurranse, der de etterlyste akkurat det jeg prøvde å gjøre, sier Tore Skeie.

Manuset om Alv Erlingsson, som ble til boken «Alv Erlingsson. Fortellingen om en adelsmanns undergang», vant Spartcus forlags historie-konkurranse i fjor. Dag Solstad var medlem av juryen, og uttalte: «Manuset viser frem en lysende skrivekunst og er en fortellemessig prestasjon».

– Det at Solstad har lest manuset har vært en motivasjon i seg selv. Han er en svært kvalifisert leser, sier Skeie.

Tore Skeie har vært opptatt av ikke å finne på noe.

– Om jeg hadde begynt å finne på ting, ville det jo ha blitt en fiksjonsbok. Alt som står i boken er bygget på kilder fra middelalderen, og jeg har vært veldig streng på at jeg ikke skulle gå utenfor rammene. Når jeg spekulerer, gjør jeg det klart at det er akkurat det jeg gjør. I og med at det er så mye vi ikke vet, kan det nesten stå et spørsmålstegn bak hver setning, eller settes inn et «muligens». Min egen undring kommer også til syne i teksten, forklarer Tore Skeie.

– Det er lite vi vet om Alv Erlingsson, derfor har det blitt mer et portrett av hele samfunnet og de mekanismene som rådet. Jeg har ikke skrevet en bok om en fyr som levde for lenge siden og som ingen har hørt om. Hovedpersonen er middelalderen, Alv Erlingsson er bare en måte å strukturere framstillingen på, sier Tore Skeie.

– Hadde du et bilde i hodet av personene mens du skrev?

– Nei, personene er ganske fjerne. Jeg syns det faktum at vi ikke vet så mye, er fascinerende i seg selv. Det er fint at det er sånn, for jeg vil ikke komme for nært. Jeg er ikke så glad i historiske romaner der personene blir moderne mennesker i gamle klær. Jeg liker avstanden, det gir respekt for materialet, sier Tore Skeie.

Tilgjengelig
Selv om det langt fra er noen roman Tore Skeie har skrevet, har han tatt i bruk litterære virkemidler. Det gjør at boken hans nesten blir som en spennende roman å lese. En stor inspirasjonskilde og et stilistisk forbilde er svenske Peter Englund.

– Å ta tak i en person er en effektiv måte å fortelle på. Det gjør det lettere å skrive og morsommere å lese. Men det er en uvanlig måte å skrive historiebok på, og jeg var redd for reaksjonene fra fagmiljøet. Heldigvis har de vært positive, sier Skeie.

Da den anerkjente historikeren Kåre Lunden anmeldte boken i Klassekampen og blant annet uttalte at «dette er ei av dei beste bøkene om middelalderen sidan Heimskringla», kunne forfatteren puste lettet ut.

– Det gjør meg trygg, sier han.

Å se på Alv Erlingsson med et moderne blikk, er ifølge Tore Skeie vanskelig, i og med at tiden var så annerledes.

– Han var et maktmenneske, selvsikker og handlekraftig og vant til å ha ansvar. Han var født til makt, og da blir man arrogant og bevisst sin suverene posisjon. Det politiske systemet på den tiden kan nesten sammenlignes med mafia-tilstander. Krig var heller ikke noe man forsøkte å unngå, det var noe man dyrket. Samtidig levde folk fredelig på bygdene. Det var en liten herskerklasse på toppen som spilte mot hverandre på tvers av landegrenser og representerte en voldsom uro, forklarer historikeren.

Mens den tidlige middelalderen, med vikingtiden, er forholdsvis godt kjent, er perioden Skeie skildrer i sin bok ukjent for mange. Det er flere temaer Skeie kan tenke seg å skrive om, blant annet fenomenet enkedronninger. Dette var kvinner som «ble menn», og overtok kongens posisjon da han døde.

– Perioden er lite belyst, men den representerer et fantastisk univers fullt av folk og historier det er verdt å løfte fram, avslutter Tore Skeie.

Les også Ukens utvalgte.

Azar Nafisi syns det er synd at Iran blir så ensidig fremstilt i Vesten. – Hvis man så Iran gjennom historiens og kulturens blikk, ville man se hvor mye som var felles, mener hun.

– Det høres ut som en klisjé, men det var boken som valgte meg, og ikke omvendt. Etter at min mor døde i 2003, og faren min året etter, hadde jeg bare minnene tilbake om dem og om Iran. Den verste stillheten er den som følger etter at noen er død, og det har vært en smertefull bok å skrive. Jeg har hele tiden sagt at jeg ikke ville skrive noe personlig, men til slutt ble jeg altså offer for min egen ironi, smiler Azar Nafisi, som var på snarvisitt i Oslo i forbindelse med at boken hennes lanseres i Europa.

Hun har ingen formening om hvorvidt denne boken kan bli en like stor suksess som «Å lese Lolita i Teheran».

– Det er med bøker som med barn, du slipper dem ut i verden og vet ikke hva de kan finne på. Verken jeg eller forlaget hadde trodd at «Å lese Lolita i Teheran» skulle bli noen stor suksess, men min redaktør trodde veldig på boken. Jeg har imidlertid sagt klart fra at dette ikke er noen oppfølger. Det er heller ikke noen skandaløs memoarbok eller en selvhjelpsbok for døtre. Det vil jeg at leserne skal være klar over.

Ikke gjennom sensuren
I 1981 ble Azar Nafisi utvist fra universitetet i Teheran, der hun underviste i litteratur, fordi hun nektet å gå med sjal. I 1997 forlot hun Iran og flyttet til USA med ektemann og to barn. I dag er hun professor og direktør for Dialogprosjektet ved John Hopkins universitet i Washington D.C., og hun har ikke vært tilbake i hjemlandet. Bøkene hennes er naturlig nok heller ikke offisielt å få tak i i Iran.

– De blir smuglet inn i landet og kopiert på kopimaskiner, sier Azar Nafisi og nevner flere eksempler på bøker som ikke har sluppet gjennom sensuren.

– Bøkene til Dan Brown er forbudt, og av en eller annen grunn har heller ikke en roman som Tracy Chevaliers «Pike med perleøredobb» sluppet gjennom sensuren. Det er umulig å forutse hva regimet vil slå ned på, og denne utforutsigbarheten gjør det ekstra vanskelig å forholde seg til. Iranere er imidlertid aktive på internett, og selv om regimet har forsøkt å blokkere det, finner unge mennesker stadig nye måter å skaffe seg tilgang på, sier Azar Nafisi.

Azar Nafisi kommer fra en lesende og skrivende familie, og litteraturen har vært hennes følgesvenn gjennom hele livet.

– Det er gjennom litteraturen jeg relaterer meg til verden. Den klassiske litteraturen har alltid vært en stor del av det å være iraner, og selv om et land blir invadert, vil poesien alltid bestå. Litteraturen kjenner ingen grenser og har ingen begrensninger. For meg er ikke litteraturen en flukt, den er en måte å være i verden på, sier hun.

Sterke kvinner
Azar Nafisi er stadig opptatt av de iranske kvinnenes rettigheter selv om hun har forlatt Iran.

– Er du optimistisk på vegne av kvinnene i Iran?

– Jeg vil heller si håpefull enn optimistisk. Iran har mange sterke kvinner, og moderne og tradisjonstro kvinner står sammen på tross av ulikheter. Det betyr mye. Også innenfor regimet fins det dem som baner vei. Det er en bevegelse på gang, slik vi så det i Øst-Europa. 70 prosent av den iranske befolkningen er under 30 år, og de vil ha noe nytt, de vil bli forent med resten av verden. Kvinner i Iran har makt. Når de provoserer bare i kraft av hvordan de ser ut, da viser det at regimet er sårbart. Da er du farlig ved din blotte eksistens, sier Azar Nafisi.

Simon Stranger serverer sterke historier i sin roman «Barsakh».

15 år gamle Emilie er på ferie på Gran Canaria med familien sin, og får livet snudd på hodet da hun plutselig må ta hånd om en gruppe afrikanske båtflyktninger. En av dem er Samuel, en 18 år gammel gutt fra Ghana.

Deler av innholdet i romanen er basert på samtaler med en venn av forfatteren som selv flyktet fra Afrika, og som nå bor i Norge. Det hele startet imidlertid med en avisnotis.

– Den handlet om to unge gutter som ble funnet ihjelfrosset i hjulkapselrommet på et fly som hadde kommet fra et afrikansk land til en stor europeisk flyplass. Denne enkelthistorien gjorde at jeg begynte å lese mer. Siden så jeg dokumentarer om båtflyktninger på nettet, og snakket med flere kompiser som har flyktet fra Afrika, forklarer Simon Stranger.

Romanen utspiller seg i 2006, et år da det kom nærmere 30.000 båtflyktninger til Kanariøyene. Røde Kors regner med at minst 3000 båtflyktninger mister livet hvert år, på vei til Europa.

– Jeg valgte å legge handlingen til Kanariøyene fordi det er så mange fra Vest-Europa som har vært der. Her vises virkelig kløften mellom de rike og de fattige. Mens vi ferierer og bygger sandslott, risikerer unge vestafrikanske menn livet for å leve som oss. Det er ekstremt sterke historier. Akkurat nå, mens vi sitter her og prater, sitter det folk i båter på vei til Vesten, sier Simon Stranger.

Romanen inneholder også en del bilder, blant annet fra et dataspill NRK har laget, der deltakerne skal ta seg fra Afrika til Europa, og fra en dokumentar om hvordan det skjer i virkeligheten.

– På denne måten har jeg ønsket å vise kontrasten mellom vår trygghet og andres virkelighet. Det fins en del nye, interaktive muligheter som kan være med og utvide boken, men jeg ønsker å forholde meg edruelig til det og ikke hoppe på alt som er nytt og flashy, sier Stranger.

Når ut
Ofte sliter ungdomsbøkene med å bli sett, de blir fort borte mellom barnebøkene og voksenbøkene. Derfor er Simon Stranger godt fornøyd med oppmerksomheten rundt «Barsakh». Gode anmeldelser i flere store aviser og nominasjon til Arks Barnebokpris er noe av det som er blitt forfatteren til del.

– Romanen har nå kommet i sitt tredje opplag. Det har gått mye bedre enn forventet, sier Simon Stranger, som tidligere har skrevet både for barn og voksne.

– Er det forskjell på å skrive for voksne og for barn og unge?

– Ja, jeg har noen «dogmer» som gjelder når jeg skriver for barn og unge. Det er ikke lov verken å ha for lange setninger eller for lange bøker. Det er heller ikke lov med for mange sidehistorier og for vanskelige ord.

– Kan det føles som en tvangstrøye?

– Tvert imot. Det gjør det lettere. Romanene mine for voksne er grenseløse, der er alt lov. Når du kan velge mellom alt, blir det også mye vanskeligere, hevder han.

Simon Stranger er allerede i gang med en ny roman der vi følger Emilies historie videre. Etter planen skal den komme ut neste høst.

Simon Stranger visste allerede som barn at han skulle bli forfatter, og han har alltid vært opptatt av bøker.

– Jeg har tidvis følt at virkeligheten i bøkene var mer virkelig enn virkeligheten utenfor. Det begynte med smugskriving. Jeg skrev, men jeg lot som jeg ikke gjorde det. Etter hvert skjønte kona mi det, og hun fikk meg til å søke på forfatterstudiet i Bø. Da var valget tatt, fra da av satset jeg på å være forfatter, sier Simon Stranger.

– Nå er det bare å fortsette å skrive så bra bøker som mulig, det er mitt fokus. Jeg prøver å gi tilbake mer enn det jeg krever. Siri Hustvedt har sagt at å skrive er å huske hendelse som aldri har funnet sted. Det er sånn jeg opplever det å skrive, avslutter Simon Stranger.

De har alle gått på forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt, og har alle gitt ut sin første bok. Fra venstre, Constance Ørbeck-Nilssen, Bo Gaustad, Eivor Vindenes og Mahmona Khan. Eivor Vindenes´ bok var ikke ferdig trykket da bildet ble tatt. (Foto: Thomas Berman)

Fra 2006-2009 har Norsk barnebokinstitutt fått støtte fra Norsk Kulturråd, Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere og Fritt Ord til et prøveprosjekt med forfatterutdanning i barne- og ungdomslitteratur. Instituttet har gjennomført både en ettårig og en toårig prøveordning, men kommet frem til at to år er nødvendig lengde på utdanningen. Prosjektet har gått over all forventning, og
gjennom statsbudsjettet for 2009 er utdanningen blitt en fast del av NBIs virksomhet. I september i år startet 12 nye studenter. De skal gjennomføre en toårig utdannelse før en ny gruppe begynner i september 2011. Opptaket til utdanningen skjer på bakgrunn av innsendte tekster. Instituttet legger vekt på å få frem nye stemmer, og to plasser på utdanningen er satt av til kvalifiserte søkere med bakgrunn fra Asia, Afrika, Midt-Østen og Latin-Amerika.

Av i alt 29 studenter på utdanningen, har mer enn 40 prosent fått antatt manus til bok eller scenetekst til fremføring. Bo Gaustad var en av studentene i den første gruppa på utdanningen, fra 2006-2007. I 2008 ga hun ut bildeboken Haren Henriette og andre vers, som hun både skrev og illustrerte, på Cappelen. Bok og Samfunn har møtte Gaustad og tre studenter fra den andre gruppen på utdanningen (2007-2009) som alle debuterer i år. Magikon gir ut Constance Ørbeck-Nilssens bildebok Ikke helt alene, illustrert av Akin Duzakin. Eivor Vindenes gir ut barneboken Alt kan reparerast på Samlaget, mens Mahmona Khan har skrevet fagboken Tilbakeblikk – Da pakistanerne kom til Norge, som primært er rettet mot voksne og utgis på Pax.

Hvorfor søkte dere på Barnebokinstituttets forfatterutdanning?

Constance: Jeg hadde aldri tenkt å skrive for barn, men ble nysgjerrig da jeg så en annonse for utdannelsen i avisen. Jeg pleier å melde meg på kurs hver vår. Jeg ble kjempeglad for å komme inn, og ble raskt imponert over hvor ordnet og seriøst systemet var. Da utdanningen begynte, var det som om noen dører åpnet seg; jeg hørte barnestemmer og fikk masse inspirasjon.

Eivor: Jeg har alltid lest mye barnelitteratur for min egen del. Bra litteratur er bra uansett hvilken aldersgruppe den er tenkt for. Jeg var den eneste uten barn i følge som var på teateroppsetningen av Dustefjerten. Nå har jeg fått barn selv, så nå har jeg alibi.

Mahmona: Jeg har skrevet i mange år, gjennom jobben som journalist i LO-Aktuelt og Dagbladet. Jeg har alltid hatt lyst til å bli forfatter, men aldri tort å tenke det. Opptakskravet til utdanning var å skrive 20 sider, og jeg tenkte at det går aldri. Men jeg sendte inn et manus som jeg hadde liggende, og var veldig heldig som kom inn.

Hva fikk dere ut av utdannelsen?

Mahmona: Jeg hadde veldig dårlig selvtillit når det gjaldt språket mitt. Selv om jeg er født og oppvokst i Norge, har jeg alltid følt at jeg ikke var like god skriftlig som de andre. Jeg var opptatt av å skrive grammatisk korrekt og skjematisk følge skriveregler. På NBI fikk jeg beskjed om:”Dette går ikke.” Jeg var så stiv i språket. Jeg var så opptatt av at alt skulle være riktig, det ble ikke noe kreativt ut av det. Jeg hadde en del handicap da jeg skrev, torde ikke slappe av. På utdannelsen fikk jeg styrket selvtilliten min til å skrive.

Eivor: Mange av studentene på utdanningen har skrevet i mange år. Språket mitt er ikke veldig endret, men jeg er blitt mer bevisst på hvordan man kan jobbe frem en tekst og en historie.

Constance: Jeg har fått en total makeover disse to årene. Jeg har fått en identitet og en tilknytning til et litterært område. Den faglige ballasten er kjempeviktig når det gjelder bevisstgjøring om hva som funker og hva som ikke funker. Det lærte vi gjennom faglitteraturen, men også gjennom all barne- og ungdomslitteraturen som vi leste. Der lå mye av hemmeligheten. For meg var det nyttigste å lære seg å bruke ulike synsvinkler. Vi ble pushet på: Hvem er det som forteller? Ved å være bevisst på synsvinkel, lærte jeg å skrive bedre og lettere.

Hvordan er utdanningen lagt opp?

Bo: Utdanningen varte i ett år da jeg gikk der. Det ble veldig mye på ett år. Studiet er bygget opp rundt helgesamlinger, og vi skulle lese vanvittig mye til hver samling – av både fag- og skjønnlitteratur.

Constance: NBI visste at vi alle hadde en slags prestasjonsangst. Alt på studiet var lagt opp slik at vi skulle få i gang prosesser, og bygge opp selvtilliten.

Eivor: Da det var samling, møttes skrivegruppene på torsdager for å diskutere hverandres tekster. Vi var 4 stykker pluss veileder i hver gruppe. På fredager hadde vi forfattermøter og diskuterte pensum, mens lørdager var det skriveverksted.

Det er svært mange av studentene som har debutert. Har utdanningen gjort det lettere for dere å bli lagt merke til av forlag?

Bo: Forlagene er nok litt nysgjerrige. Tenk så mange forfattere som sender inn til forlag hvert år; de rekker vel knapt å lese alt. Utdannelsen har åpnet dørene inn til forlagene. De vet at vi har gått et sted som tar barnebøker alvorlig.

Mahmona: Vi er blitt finpusset på skolen. Vi har hatt så gode veiledere, erfarne forfattere som har sett på det vi har skrevet. Vi er blitt forberedt på å klekke; komme ut med bøker.

Hva skiller deres bøker fra den barne- og ungdomslitteraturen som ble skrevet før i tiden?

Bo: Jeg håper inderlig at mine bøker ikke er så oppdragende. Det er ingen av oss som har ambisjoner om å skrive en pedagogisk riktig, oppdragende barnebok.

Hva er de store utfordringene for barnelitteraturen i dag?

Constance: Det som mangler er linken mellom det vi forfattere har av kunnskap og inspirasjon og det leseren vet om hva som skjer på barnebokfeltet. De som kjøper bøker for barn, er foreldre og besteforeldre. Og foreldre og besteforeldre kjøper bøker de selv husker fra sin barndom. Nye og nyskapende bøker blir stående i hylla.

Bo: Det er synd at bokhandlere klassifiserer barnebøker etter alder. Jeg synes det er helt håpløst når det står at denne boken passer for barn mellom 4-7 år. Unger er så forskjellige. Bibliotekarer har et stort ansvar. Men da jeg reiste landet rundt for å presentere årets bildebøker, oppdaget jeg at mange skolebibliotekarer mener enkelte bildebøker er for sterke for barna. For eksempel bøkene til Gro Dahle. Det er jeg uenig i. Vi må ikke være redde for å ta opp slike tema.

Eivor: Når voksne konsumerer barnekultur, må de huske at barna leser ut fra sin erfaringsverden. De leser bøker på en annen måte, og det må vi voksne la dem få lov til. Jeg syntes behandlingen av Rune Belsvik i fjor var sjokkerende. Han er en av de forfatterne som tar barn mest på alvor, og som tør ta opp viktige tema. At det ble kastet tabloide merkelapper etter ham, synes jeg er hårreisende på 2000-tallet. Vi tar fra barna mulighetene til å lese bøker fra sin erfaringsverden.

Mahmona: Universet og samfunnet har endret seg, og det bør speiles i litteraturen som barn og unge leser. Moderne teknologi er en viktig del av ungdommens hverdag – men er det synlig i bøkene? I dag finnes norske barn med veldig forskjellig bakgrunn, men blir det reflektert i litteraturen? Som barnebokforfattere har vi et ansvar for å speile den tiden vi lever i.

Hva synes dere om kritikken som rettes mot forfatterutdanninger om at alle forfatterne blir like?

Bo: Se på bøkene våre; de er helt forskjellige! Vi ble aldri presentert for en fasit, fikk aldri beskjed om hvordan ting skulle gjøres. Vi har alle skrevet på vår måte. Vi var ulike og forble ulike.

Mahmona: Gjennom utdannelsen ble vi bevisst på vår egen stemme.

Constance: Hvis du hadde lest tekstene som vi skrev helt på begynnelsen, og det vi skrev på slutten, ville du bare tenkt: Går det an å være så forskjellige forfattere?

Eivor: Når vi diskuterte bøker, så var det veldig stor uenighet om hva som var god og dårlig litteratur. Vi er uenige og ulike.

Er dere nå rendyrkede barnebokforfattere, eller er utdanningen så generell at dere også kan skrive romaner for voksne?

Mahmona: Jeg har skrevet en fagbok, som jeg begynte på midt i utdanningen. Det er et personlig prosjekt for meg. Jeg har brukt veldig mye av det jeg har lært på utdanningen i boken; særlig å skildre og beskrive mennesker. Boken handler om da pakistanerne kom til Norge, og det var mye research involvert. Historiedelen var vanskeligst og kjedeligst å skrive. Her brukte jeg mye jeg hadde lært på NBI for å gjøre historiedelen lett å lese. Hele poenget med boka var å gjøre det tilgjengelig for alle; det skulle ikke være noen aldersgrense. Nå gleder jeg meg veldig til å sette i gang med mitt neste prosjekt; en ungdomsbok for jenter. Jeg skal gjøre ferdig manus til jul.

Constance: Nå skriver jeg på en bok om ungdom, for ungdom, og jeg bruker kunnskap jeg fikk på NBI daglig.

Bjarte Klakegg Daviknes har allereie «åtvara» forlaget om at det kanskje kjem ei kortprosasamling til. (Foto: Bernt Renè Synnevåg)

– Historiene dine går føre seg på mange ulike stader, som Bergen, Nuuk på Grønland, Edinburgh osv. Kva ligg bak valet av dei ulike stadane – og har du sjølv besøkt dei fleste av dei?

– Nokre av historiene er sterkt knytte til sine geografiske plasseringar og kunne ikkje skjedd andre stader. Andre historier kunne ha skjedd kvar som helst. Etter å ha skrive ei historie som finn stad i Den internasjonale romstasjonen, arbeidde eg etterkvart ut i frå ein tanke om å starte ute i verdsrommet, slik som amerikanske filmar på 80- og 90-talet ofte gjorde, for så å zoome meg inn på eit kontinent, eit land, ein by, og til slutt eit enkeltmenneske. For å så skifte fokus, hoppe ut og inn ein annan stad på jorda, til eit anna menneske. Dette er ein tanke som ikkje er skrive ut i boka, men som var ein grei måte å jobbe på. Vidare har eg prøvd, men ikkje heilt klart, å halde meg unna hovudstadar og konsentrert meg om «andre-» og «tredjebyar», dvs. større byar som ikkje er hovudstader. Med den geografiske spreiinga håpar eg å fram det universelle ved problema som personane i boka sliter med.

– Av dei 18 stadane som er nemnd i boka bur eg i den eine, og har besøkt seks av dei øvrige, ingen av dei i samband med dette prosjektet.

– Kva var den største utfordringa under skrivinga?

– Der var to utfordringar. Det eine var å finne tid og overskot til å skrive ved sidan av ein krevjande fulltidsjobb. Det andre var å få historiene til å bli gode nok. Manuskriptet som vart antatt bestod stort sett av «snapshot»-historier, korte glimt av hendingar i ulike liv. Undervegs fekk eg tydelege signal frå forlaget om at dei ønskte at det skulle skje noko meir i historiene, anten i form av ytre hendingar, eller at lesaren fekk større innblikk i personane sine indre – at det skjedde ei utvikling. Med ferdig bok i handa er eg glad for at eg vart pressa på dette punktet.

– Kritikaren i Studvest skriv: «Som vellykket forfatter av korte historier, overbeviser Daviknes Klakegg om at han kan lykkes med større prosjekter». Har du eit større prosjekt på gang?

– Eg har eit nytt prosjekt på gang, men om det blir eit «større prosjekt» er eg ikkje så sikker på. Eg har ikkje kome skikkeleg i gang med skrivinga endå, eg driv framleis og samlar idear. Eg har åtvara forlaget om at det kanskje kjem ei kortprosasamling til. Eg har til no ikkje klart å styre prosessen så sterkt. Når eg skriv kjem historiene av seg sjølve, og dei blir som regel nokså korte. Eg vil nok prøve å skrive lengre denne gongen, men om eg klarer å strekke meg til ei novellesamling, eller endå lengre, til ein roman, det veit eg ikkje endå. Men ein ting er sikkert: det blir ikkje eit monster av ein roman, til det er skrivestilen min for knapp.

– Trur du det at du ikkje har skrive ein tradisjonell roman gjer at boka di blir mindre synleg i media og i bokhandelen?

– Eg trudde det på førehand. Nynorsk kortprosa er vel ikkje det som vekker størst oppsikt, korkje hos media eller hos lesarane. Sjølv visste eg ikkje heilt kva eg skulle grue meg mest til: eventuell kritikarslakt, eller at boka mi skulle forsvinne inn i forgløyminga. No kan eg puste ut og slå fast at ingen av desse har slått til, endå. Eg har til mi overrasking fått ganske mykje merksemd, både bokmeldingar og intervju, sjølv om det for det meste er snakk om lokal- og regionsmedia. Kortprosa blir ofte rekna som første prøvesteinen, noko innhaldet i bokmeldingane hittil også viser, med eit pliktløp som går til romanen via novellesamlinga. Ut i frå den ståstaden kan det vere naturleg å tenke at media avventar til eg har modna som forfattar og fått «skrive meg opp» til romanformatet. Eg ville tru at media og bokhandelen til ein viss grad går hand i hand her. Utan bokmelding i dei større avisene, vil det vere vanskeleg for ein ukjend forfattar å få særleg merksemd i bokhandelen.

– Korleis gjekk det til at du blei forfattar?

– Eg har hatt god tid på meg. Eg byrja med å skrive små, aforismeaktige dikt i 18-årsalderen. I 20-årsalderen vart eg overtalt av ein kamerat til å sende inn ein bunke av desse. Eg vart sjølvsagt refusert. Men eg fortsette å skrive. Oktober 2000 vart eg til mi store overrasking kåra til «Månedens Poetikon» på Dagbladets Poetikonsider, etter å ha sendt inn eit dikt. Premien var ei valfri bok, men viktigare for meg var juryen si grunngjeving, der det mellom anna stod at det låg ei særeiga stemme i diktet. Dette var bensinen min skrivemotor trengde. Eg glei etterkvart over til kortprosa-formatet, og sende inn eit nytt manuskript til tre forlag eit par år seinare. Det vart refusert av samtlige. Men avslaget frå Samlaget skilde seg ut, med si grundige utgreiing om kva som var bra og kva som var dårleg med manuskriptet. Der og då bestemte eg meg for å rette all mi merksemd mot å få antatt eit manuskript hos Samlaget. Januar 2008 sende eg inn eit heilt nytt manuskript til dei, vart innkalla til manuskriptseminar, og eit par dagar og ein kort telefonsamtale seinare var eg antatt.

– Og korleis kjennes det å vere forfattar?

– Eg skal ikkje gå inn i diskusjonen om kor mange bøker ein må ha skrive for å kunne kalle seg forfattar. Eg føler meg meir som ein heldig person, som har fått det til å klaffe: å få gitt ut ei bok ved sidan av eit yrkesliv. Uansett er det prosessen fram til ferdig manuskript som har vore det finaste for meg. Alt som har skjedd etterpå har eg hatt eit litt distansert forhold til. Å få førsteutgåva i handa, å stå i bokhandelen og sjå boka mi i bokhylla for første gong, stunder som eg hadde sett fram til med stor glede, det kjendes skuffande lite spektakulært. Boka mi var ei bok blant alle dei andre bøkene, det kunne vere kven som helst som hadde skrive ho. Eg skjønar kva forfattarar meiner med at bøkene lever sine eigne liv når dei er ferdigskrivne. Eg måtte konsentrere meg for å hente boka inn igjen, eg skulle trass alt lese frå ho i forskjellige tilstellingar. Det er mitt neste prosjekt som er interessant for meg no. Det er det eg ønskar å fylle hovudet mitt med, sjølv om «Heliumhjarte» skuggar litt, sjølv om det akkurat no kan vere litt vanskeleg å få satt seg ned og jobba ut dei forhåpentligvis gode ideane.

– Nemn ei bok som har betydd spesielt mykje for deg

– Det må bli Naja Marie Aidt si novellesamling «Bavian». Eg las ho i påska i år, på oppløpssida av mitt eige manuskript, og ho tok nesten pusten i frå meg. Så mørk og klaustrofobisk, og samstundes så vakker. Eg las, la den i frå meg, og måtte plukke den opp igjen fleire gonger. Særleg novella «Store trærs grønne mørke» måtte eg berre lese om og om igjen. Boka fekk meg til å innsjå at eg måtte strekke meg lenger med mitt eige prosjekt. Ikkje at eg samanliknar meg med vinnaren av Nordisk Råds Litteraturpris i 2008, men språket og stemninga i boka gav meg noko å strekke meg etter.

Lisa Genova ga opp sin akademiske karriere og satset på en usikker tilværelse som skjønnlitterær forfatter. (Foto: Christopher Seufert)

– Da hadde jeg valget: Enten putte manuskriptet i skuffen eller gi det ut selv.
Jeg valgte å gå til et print on demand-firma og bestilte den billigste løsningen. Da får man isbn-nummer, og boken blir tilgjengelig hos nettbokhandler som amazon.com og barnesandnobles.com. Ettersom ingen bøker blir trykt før noen bestiller dem, slipper man lagerhold. Disse firmaene tilbyr også hjelp til både redigering og markedsføring for de som ønsker det, forklarer Lisa Genova.

Mens det innenfor både film og musikk har vært vanlig å gi ut på egen hånd, har de etablerte forlagene vært enerådende på litteraturfeltet. Fram til nå.

– Nå er «self publishing» blitt mer og mer vanlig, og det er i ferd med å bli en akseptert vei inn i markedet, sier Lisa Genova.

Hun reiste selv rundt til uavhengige bokhandler i området der hun bor for å selge inn romanen. I tillegg brukte hun Facebook og My Space for alt hva det var verdt. Men det var ikke før romanen ble fanget opp av en journalist i Boston Globe og fikk en svært god anmeldelse der at ting tok fart.

– Da begynte folk å snakke om den, og det kom bestillinger, sier Lisa Genova.

Snart fikk også det litterære etablissementet øynene opp for romanen.

– I mai 2008 fikk jeg en agent, og tre ulike forlag bød på romanen. Etter hvert havnet «Alltid Alice» på New York Times’ bestselgerliste. Det hele var en surrealistisk opplevelse, sier Lisa Genova.

Beveger mange
Det skulle altså vise seg at agenten tok feil. Det var et marked for en roman om det vanskelige temaet Alzheimer.

Alice, som er professor ved Harvard, får sykdommen i en alder av 50 år. Gjennom romanen følger vi utviklingen av sykdommen, og ser hvordan den påvirker både Alice og hennes nærmeste familie og kollegaer.

– Hvorfor ville du skrive en roman om Alzheimer?

– Det skjedde i forbindelse med at bestemoren fikk denne diagnosen da hun var 85 år gammel. Som nevrolog fascinerte sykdommen meg, samtidig skremte den meg fordi jeg så hvordan sykdommen gradvis tok bestemoren min fra meg. Jeg ønsket å skrive en roman om hvordan det var å ha sykdommen fra et tidlig stadium, og jeg ville skrive fra den sykes perspektiv, sier Lisa Genova.

– Jeg leste alt jeg kom over om sykdommen, og i og med at jeg selv er forsker, var det lett for meg å ta kontakt med spesialister og få den kunnskapen jeg trengte fra dem. Samtidig oppdaget jeg at det ikke fantes noen bøker som beskrev sykdommen fra den sykes eget ståsted.

– I tillegg til å drive mer tradisjonell research, fikk jeg delta i et nettforum for folk med demens og Alzheimer. Jeg fikk lov til å «lytte» på dem og observere hva de strevde med i det daglige, og jeg kunne stille spørsmål. Fordi mange av de som er syke ikke selv er i stand til å gi sykdommen et ansikt eller en stemme, slapp de meg inn. Denne kontakten var svært viktig for at romanen skulle bli så troverdig som mulig, sier Lisa Genova.

Hun er overveldet over den gode responsen på «Alltid Alice».

– Interessen for romanen har nok sammenheng med at det er mange som er berørt av sykdommen. Samtidig viser den hvor viktig det er å leve i øyeblikket. Følelsene blir ikke borte selv om man glemmer. Hvis jeg hadde Alzheimer, ville jeg kanskje ikke ha husket denne samtalen ti minutter etter at du har gått. Det betyr likevel ikke at jeg ikke har utbytte av samtalen her og nå. Øyeblikket i seg selv er verdifullt.