Per Olav Solberg, redaktør i Bok & samfunn

Rett før sommerferien ble det klart at Bokavtalen videreføres også etter 2010, men med et svært viktig unntak. Fag- og lærebøker skal i likhet med skolebøker kunne selges til fri pris.

Denne meldingen fra kulturminister Anniken Huitfeldt kom svært overraskende på bokbransjen. Det er ikke rart når vi vet at tidligere Kulturminister Trond Giske i 2008 leverte en språkmelding hvor det står helt konkret at faste priser på fag- og lærebøker er et viktig virkemiddel for å ivareta et norsk fagspråk. Denne meldingen ble godkjent av et samlet storting i april 2009, og ca. et år etterpå ser Huitfeldt vekk fra dette politiske dokumentet og slipper prisen fri på bøker i gruppe to. Hva er det som har skjedd mellom april 2009 og juni 2010 som har fått Huitfeldt til å endre prispolitikk på fagbokfeltet?

Det som er helt sikkert er at det blir omkamp om denne saken i løpet av høsten, og mye tyder på at bokbransjen har svært mange aktører utenfor bransjen med seg i ønsket om å opprettholde fastprisen på fag.- og lærebøker. Spørsmålet er om kulturministeren lar seg rikke når hun først har bestemt seg.

Men hva er egentlig argumentene for å slippe prisene fri? Det eneste svaret som er sannsynlig, er trolig departementets tro på at frie priser vil føre til billigere pensum- og lærebøker for studentene. Og det er selvsagt positivt for studentene. Problemet er bare at frie priser ikke nødvendigvis fører til billigere bøker – i like stor grad kan det føre til at bøker blir dyrere. Den vanlige mekanismen i friprismarkeder er at bestselgere går ned i pris for på disse titlene er det stor konkurranse. Den store bredden får derimot økte priser, det er på disse titlene man må tjene penger siden marginene på bestselgerne blir så lave. Store pensumbøker blir billige – smal tilleggslitteratur blir dyrere.

Svært mye av det som selges av fag- og lærebøker i dag er til fri pris. Det kommer av at det er frie priser på utenlandsk litteratur, samtidig som mye av den norske litteraturen som selges er bøker hvor fastprisperioden er utløpt. Trolig er 80-90 prosent av bokomsetningen innen fag- og lærebøker til frie priser. Er det dette departementet har tenkt? Siden så mange bøker fra før er i det fri, hva gjør det om vi slipper prisene fri på resten også? Svein Skarheim i Universitetsforlaget har tidligere sagt at frie priser vil føre til et mentalitetsskifte i det norske fagbokmarkedet, og det har han trolig rett i. Priskonkurransen vil forsterkes ytterligere, og sårbare campusbokhandlene vil møte økt konkurranse fra både norske og utenlandske nettbokhandler.

I Sverige er det for eksempel nesten ikke campusbokhandlere igjen fordi en aktør som AdLibris har tatt en meget stor markedsandel på fag- og lærebøker ved å konkurrere ut fysisk bokhandel på pris. Om få år vil trolig svært mye av boksalget til studentene være e-bøker som lastes ned til leseplater. Et akademisk e-bok-marked i det fri, vil fort kunne forsterke tendensen til at svært få aktører får kontroll over et stort marked. Faste priser vil i større grad kunne sikre et mangfold av salgskanaler, også i en digital verden.

Per Olav Solberg, redaktør i Bok & samfunn.

Det er ikke noe nytt at norske forfattere klager over norsk bokhandel. Sist ved en kronikk i Aftenposten, skrevet av debutant og skuespiller Anders T. Andersen, aktuell med romanen “Thomas Olsens første verdenskrig”. Med jevne mellomrom dukker denne debatten opp, og innholdet er temmelig likt hver gang: Bokhandlene satser på det trygge og velkjente til fordel for det ukjente og mindre salgbare. Mindre kjente titler, som har fått lite oppmerksomhet i media og offentligheten forøvrig, gjemmes vekk, om da bokhandelen har tatt boken inn i det hele tatt.

Dagbladet klarte for øvrig å løfte dette siste poenget – at en bokhandel ikke har en bok inne – til nye høyder i en artikkel på avisens nettutgave tirsdag denne uken. Avisen tok med seg forfatter Anders T. Andersen til en bokhandel i Oslo sentrum. For å være sikre på å finne en bokhandel som ikke hadde Andersens innbundne debutbok i reolene, valgte de en Ark Pocket-butikk. Ark Pocket er en nisjebokhandel i Ark-kjeden som kun selger pocketbøker og et svært lite utvalg innbundne bøker. At denne butikken ikke hadde Andersens bok inne, er omtrent like oppsiktsvekkende som at en RIMI-butikk ikke har en velassortert ferskvareavdeling på linje med Ultra eller Meny.

Men la nå det poenget ligge. Det underligste med måten forfattere klager over norske bokhandler på, er den manglende viljen eller evnen til å erkjenne at norske bokhandler lever av å ha høyere inntekter enn kostnader. De er avhengige av å gå i pluss for å kunne opprettholde virksomheten. Skulle forfatterne fått bestemme hvordan en bokhandel skulle innredes og vektes, la oss si med ukjente debutanter fremst i butikken – og Jo Nesbø og Unni Lindell nederst/innerst (a lá melka i dagligvaren), så hadde virksomheten garantert gått i minus og vi hadde fått langt færre bokhandler over det ganske land enn det vi har i dag.

Melkepoenget som ofte trekkes fram, er for øvrig svært billig. Melk er et nødvendighetsprodukt som alle som går i dagligvarebutikken skal ha. En bok, uansett hvor populær eller kommersiell en forfatter er, er dessverre ikke noe alle må ha. For bokhandlerne er det en daglig kamp å få kunder inn i butikkene, i konkurranse med andre butikker som tilbyr kultur og underholdning. Da bruker man naturlig nok de mest kommersielle forfatterne som lokkemat. Hadde det gitt mer penger i kassen å ha Nesbøs bøker bakerst i butikken og ukjente debutanter fremst, hadde bokhandlene selvsagt gjort det.

Når forfattere klager over forholdene i norsk bokhandel, får jeg litt den samme følelsen som når jeg ser på samfunnsvitere som blir intervjuet i Harald Eias «Hjernevask». På samme måte som samfunnsviterne kan ha vanskeligheter med å erkjenne at biologi spiller inn når man ser på ulikheter mellom for eksempel menns og kvinners interesser, vil ikke forfatterne erkjenne at bokhandlernes økonomiske hverdag er avgjørende for utvalget i butikken og hvilke bøker som profileres. Det jeg savner fra forfatterhold, er en mer konstruktiv tilnærming til problemet. Spørsmålet som bør stilles er: Hva slags type bokhandel er mulig å få til, gitt de begrensningene som ligger i de økonomiske realitetene norsk bokhandel lever under. I 2008 var det faktisk negativ lønnsomhet i norsk bokhandel, noe som heldigvis bedret seg i 2009. Det er ikke slik at norske bokhandler og bokhandelkjeder gasser seg i voldsomme overskudd og utbyttefester, tvert imot. Lønnsomheten bør bli bedre, slik at bokhandlene får bedre råd til å ha en solid bredde i butikkene.

Når det er sagt, har forfatterne likevel et poeng. Bøker har momsfritak og faste priser, kulturpolitiske virkemidler som nettopp skal sikre en god bredde i butikkene og som skal gi større risikovilje hos den enkelte bokhandler til å trekke fram og prioritere det som ikke er det mest åpenlyst salgbare. Bokhandler skal ikke jobbe for å maksimere lønnsomheten alene, for da mister man noe viktig på veien: Formidlingen av bredden. Her er det uten tvil en jobb å gjøre i norsk bokhandel – og det bør være i kjedenes interesse å gjøre det. Som bokkunde opplever jeg at kjedenes butikker har blitt svært like. Det er ofte de samme titlene som profileres, og det er vanskelig å få øye på hva som skiller butikkene fra hverandre. Her er det mulig å gjøre kreative framstøt som både litteraturen og den enkelte kjede vil tjene på og som kan skape mer lojale kunder og mer spennende bokhandler. Det innebærer risiko ja, men den risikoen er det bokhandlenes plikt å ta. Å gi medarbeiderne i kjedebokhandlene større mulighet til å prege  egen butikk, vil kunne gi økt eierskap til egen jobb og større incitament til å profilere nye, mer ukjente forfatterskap.

Per Olav Solberg, redaktør i Bok & samfunn

Den største kampen i dagens bokmarked handler om å være synlig i markedet og å være til stede i de salgskanalene hvor det største volumet av boksalg foregår. Bokhandler, bokklubber, nettbokhandler og kiosker/dagligvare er de mest sentrale kanalene i så måte.

Derfor var det så viktig for Aschehoug og Gyldendal å komme inn på eiersiden i Bladcentralen. Nærmest over natten får disse to forlagene tilgang til flere tusen dagligvarebutikker som tidligere kun har solgt lesestoff i bokform fra Cappelen Damm, Schibsted Forlag og Aller Forlag.

Men hva skjer nå med Reitan-eide Interpress? Dette er den andre distributøren som distribuerer bøker til massemarkedet og hvor Narvesen er og har vært den viktigste kanalen. Gyldendal og Aschehoug har brukt denne kanalen fordi det har vært en av deres eneste muligheter i massemarkedet.
Men nå er spørsmålet hvor interessant Interpress er som kanal for Gyldendal og Aschehoug, når de nå har kommet på eiersiden i Bladcentralen.

Nylig ble det kjent at en ny aktør på distribusjon i massemarkedet nå forsøker seg i Norge. De heter Bookstop, og er et søsterselskap til svenske Pocketstället som er den største distributøren på pocket i det svenske massemarkedet. Bookstop vil være en nøytral kanal som ønsker tilgang til alle forlags bøker, og er en klar utfordrer til Bladcentralen. Inntil nå.

Bladcentralen har neppe hatt noe sterkt ønske om mer konkurranse på distribusjon av innhold til massemarkedet. Med fallet i magasinopplagene de siste årene, blir bokdistribusjon et stadig viktigere ben å stå på for Bladcentralen. Og hva er en bedre måte å hindre konkurranse på fra andre distributører enn å ønske Aschehoug og Gyldendal velkommen inn i varmen? Gyldendals og Ascehhougs motivasjon for å distribuere gjennom Bookstop og Interpress må ha falt dramatisk i løpet av det siste døgnet. I verste fall kan man få en situasjon på distribusjon i massemarkedet hvor Bladcentralen er eneste aktør.

For forlag som ikke er inne på eiersiden i Bladcentralen må situasjonen fortone seg som svært uviss. Interpress står igjen som eneste mulighet, men den økonomiske utviklingen i dette selskapet er ikke god med fallende omsetning og resultat. Hva Reitangruppen tenker om framtiden for dette selskapet og hvordan de nå skal møte konkurransen fra Bladcentralen skal bli interessant å følge med på.

For bokbransjen som helhet betyr dette at de tre store aktørene, Cappelen Damm, Aschehoug og Gyldendal, ytterligere fester grepet og befester sin posisjon i det norske bokmarkedet. De mindre, uavhengige forlagene kan får det langt tøffere i massemarkedet. Dette er faktorer Konkurransetilsynet bør ta med når de vurderer om de skal akseptere Gyldendals og Aschehougs oppkjøp av Aller Forlag.

Per Olav Solberg, redaktør i Bok & samfunn.

For to uker siden kjøpte jeg nye langrennsski til min kone. XXL hadde en stor annonse i en dagsavis for en skipakke til 1999 kroner, og jeg tenkte å slå til. Helt til jeg kom inn i butikken i Storgata i Oslo en onsdag formiddag. Én ansatt betjente hele skiavdelingen og det var ti kunder foran meg i kølappsystemet. Jeg måtte trolig ha ventet 1,5 time for å få hjelp, og det var selvsagt uaktuelt. Istedet gikk jeg til Sportshuset et lite stykke unna. Her var det 4-5 folk på jobb i skiavdelingen, færre kunder og jeg fikk kjøpt en skipakke i løpet av 10 minutter, under svært god og hyggelig veiledning. XXL bruker svært mye penger på voldsom markedsføring for å få kunder inn i butikken, men når man kommer dit er det ingen til å hjelpe deg. Fenomenet er velkjent i dagens varehandel – man lokker med lave priser, men tilbyr et servicenivå som fort jager kundene ut igjen.

Situasjonen ser ikke lys ut for norsk bokhandel heller når man ser på utviklingen av antall årsverk i butikk. 20 prosent nedgang på fem år er mye. Bortfall av skoleboksalg og mindre butikkarealer forklarer ikke alene utviklingen, og i løpet av den samme perioden har andelen senterbutikker økt fra 47 til 57 prosent. Dette er butikker med lengre åpningstider enn gateplan-butikker, og krever fort flere årsverk å bemanne. I sum betyr dette at færre ansatte skal betjene flere bokhandelkunder nå enn for fem år siden, og man kan spørre om servicenivået er godt nok. Behovet for å redusere kostnadene for å øke lønnsomheten er en viktig årsak til nedbemanningen, og lønn er en av få kostnader kjedene selv har kontroll over. Det er fristende å kutte – men er det fornuftig?

Dagens kjedebokhandler er mer rasjonelt bygd opp enn før, i kraft av god merking og belysning, oversiktlig inndeling av sjangre og flere andre momenter som gjør det enklere for kundene å finne fram og som gjør at man er mindre avhengig av ansatte som veiledere. Sentralt i oppbygningen av butikkene står også bestselgertorgene med bøker i stabler. Men med færre til å veilede kundene kan det også bli tyngre å få solgt de bøkene man ikke ser ved første øyekast. Uten hjelp ender man fort med en Jo Nesbø- eller Dan Brown-bok under armen, mens det kanskje var noe helt annet man virkelig ville satt pris på. Og det er nettopp her faghandelen bør vise sin styrke.

Dagens forbrukere forventer mindre enn før. Jeg blir svært forundret de få gangene jeg opplever å få god og personlig service i en butikk, om det nå er en bokhandel, en sportsbutikk eller elektroforretning. Desto bedre når det skjer. Man føler seg sett og verdsatt, og forlater butikken oppstemt og fornøyd, og mye mer fattig på penger enn det man hadde tenkt før man gikk inn i butikken. For dette er magien i godt salg: Å virkelig løfte kunden, og få han eller henne til å elske å bruke penger på noe man bare må ha og ikke hadde i tankene da man gikk inn i butikken. Hvor mange selgere i norsk bokhandel har denne kvaliteten i dag? Færre og færre er inntrykket, selv om de absolutt finnes. Et spørsmål er om dagens kjedestruktur, hvor mer og mer bestemmes sentralt, er en organisasjonsform som appellerer til den kreative selgeren som ønsker stort handlingsrom og medbestemmelse. Jeg tror ikke det.

Per Olav Solberg

Prosjektet E-lån har som visjon å gjøre det svært enkelt for boklånerne å få tilgang til e-bøker på biblioteket. Kort fortalt ønsker prosjektet at all tilgjengelig litteratur skal kunne lånes ut som e-bøker, til alle som ønsker det, i helt ubegrenset omfang. Prosjektet stiller seg på brukernes side, og mener man må utnytte potensialet som ligger i den digitale verden. Man må ikke binde seg opp til tenkemåten i en analog verden, hvor det alltid vil være et begrenset antall eksemplarer av hver tittel for utlån.

Det er ikke vanskelig å forstå visjonen. Dette må på mange måter være mange bibliotekarers våte drøm. At all litteratur alltid er tilgjengelig, uten at det skal koste brukerne en eneste krone. Problemet er bare at det finnes ingen gratis lunsj i en digital verden heller. Noen må ta regningen. Og den kan bli svært høy i en utlånsverden slik prosjektet E-lån har tenkt seg den.

Det er ABM-utvikling, statens senter for arkiv, bibliotek og museum, som har finansiert E-lån i 2008 med 350.000 kroner. For neste år har E-lån søkt om over dobbelt så mye fra ABM for å videreutvikle prosjektet og lage en nasjoanl utlånsløsning. Det er spesielt at en statlig institsujon, finansiert over statsbudsjettet, bruker penger på et prosjekt som har som formål å gjøre e-bøker så tilgjengelig på biblioteket at resten av bokmarkedet risikerer å bryte helt sammen. For det er nettopp det som kan komme til å skje.

Blir det like lett å få tak i Dan Browns e-bøker i et digitalt bibliotek (gratis) som i en nettbokhandel, er det veldig lite sannsynlig at denne boken blir solgt i det private markedet i særlig utstrekning. E-lån ser for seg at bibliotekene betaler et vederlag til rettighetshaverne hver gang en e-bok lånes ut. På den måten skal forlag og forfattere få det de har krav på. I praksis betyr dette at hovedregningen for litteraturkonsum i Norge går fra det private markedet til det offentlige. Til syvende og sist blir det staten og kommunene som må ta regningen for at vi skal få ubegrenset tilgang til gratis e-litteratur ved bibliotekene. Når man vet at det norske bokmarkedet er i størrelsesorden 5-6 milliarder kroner per år, begynner man å få en ide om hvilke summer staten må ut med for å tilfredsstille E-låns visjon. Og da forstår man også at visjonen er helt urealistisk. Heldigvis.

Per Olav Solberg

Det mest imponerende med lesebrettet Kindle er ikke leseopplevelsen eller grensesnittet. Heller ikke utvalget av e-bøker, som fortsatt er relativt dårlig for europeiske Kindle-brukere. Det som imponerer er tilgjengeligheten og måten handelsløsningen er utformet på. Man søker opp bøker på lesebrettet over 3G-nettet, og handler bøkene med ett tastetrykk, for så å få boken på lesebrettet under ett minutt etterpå.

Denne enkle måten å handle på har ført til at jeg har kjøpt langt flere bøker på engelsk de siste to ukene enn jeg har gjort totalt i løpet av de fem siste årene. Noe av dette har med teknologifascinasjon og utprøvingslyst å gjøre, på sikt vil nedlastingshyppigheten avta. Men likevel, hvis jeg sitter på toget og leser en e-bok, og får lyst på en annen bok om det samme emnet jeg leser, så er avstanden mellom tanke og handling svært kort. Jeg kan få øyeblikkelig behovstilfredsstillelse, og i dette ligger det store muligheter for hele bokbransjen til å utvide bokmarkedet.

Flere aktører i bransjen mener at e-bok-markedet ikke utvider markedet, men erstatter salg av fysiske bøker. Jeg tror dette er en for enkel analyse. Selv om jeg har lite empiri for påstanden, kan jeg ut fra egen erfaring si at min vilje til å handle kulturprodukter digitalt, om det nå er musikk eller bøker, blir langt større når produktene er tilgjengelige uansett hvor jeg er, til enhver tid. Jeg kjøper rett og slett mer og bruker mindre penger på andre ting.

Leseopplevelsen på Kindle er upåklagelig, og jeg tenker lite på at det er en elektronisk dubeditt jeg holder i hendene mens jeg leser. Jeg liker at jeg ikke trenger å forholde meg til fysiske boksider, det er lettvint å ikke måtte bla om fra side til side. I tillegg vet Kindle hvor langt jeg har kommet i de e-bøkene jeg leser, jeg trenger ikke være redd for å miste bokmerket mitt.

Jeg har nå kjøpt og lastet ned rundt 20 e-bøker til lesebrettet, og en konsekvens av å ha mange tekster tilgjengelig ett sted, er at jeg leser flere tekster på en gang. Jeg hopper mellom tekster. Lesebrettet gjør meg til en mer rastløs leser enn når jeg leser en fysisk bok. Om dette vil endre seg etter hvert, eller om man faktisk leser mer rastløst av å ha mange tekster tilgjengelig ett sted, skal være usagt. Men at dette påvirker måten jeg leser og tilegner meg tekster på, virker åpenbart.

I internasjonale forlagskretser snakker man ikke lenger så mye om at “content is king”, at det er selve innholdet som er det viktigste parameteret for å få solgt bøker. Nå snakker man om at “convenience is king”. At hvor lettvint og komfortabelt det er å få tilgang til innholdet, er det mest avgjørende for å få solgt en bok. Min erfaring med Kindle de siste to ukene bekrefter langt på vei at dette er tilfelle.

For Amazon og Kindle er “convenience” svært lett å få til. Så lenge et lesebrett er knyttet opp mot bare én leverandør, er det lett å lage skreddersydde løsninger som er meget brukervennlige for bokkjøperne. Baksiden av medaljen er at man da også er bundet opp av denne ene leverandøren, til deres innhold og deres priser. Jeg kan ikke gå til en annen nettbokhandel og laste ned bøker direkte til lesebrettet. Dette er det mest kritikkverdige med Amazon og Kindle-løsningen.

Nå tyder mye på at Amazon og Kindle på sikt vil og må åpne opp slusene, ikke minst fordi lukkede løsninger strider mot ulike lands konkurranse- og forbrukerlovgivning. Apple og iTunes måtte til slutte bøye av og tilby musikkfiler som var tilgjengelig på andre plattformer enn deres egen, ikke minst etter påtrykk fra norske forbrukermyndigheter. Amazon vil nok måtte gå samme vei i nær framtid.

For den norske bransjen tenker jeg en av hovedutfordringene nå er å skape e-bok-løsninger som gjør det så enkelt som mulig for bokkjøperne å få tilgang til innholdet. Jo flere tastetrykk og hindringer som ligger mellom tanken på å kjøpe en e-bok, og det å faktisk kjøpe den, jo større er sjansen for at kunden ikke kjøper noe i det hele tatt. Mye av dette har også med teknologiutvikling å gjøre. Skal man få til en Kindle-modell i et åpent e-bok-marked, betinger det at de åpne leseplatene har direkte nett-tilgang, og at man kan lage åpne handelsløsninger som kommuniserer direkte med leseplatene. Det vil ta noe tid å få slike standarder på plass, men det vil komme.

Selv er jeg mer opptatt av at ting skal være lettvint, enn at e-bøkene skal være veldig billige. De to siste ukene har jeg kjøpt flere e-bøker om evolusjonsteori, noen av dem billige, andre relativt dyre. Det er mine interesser og assosiasjoner som har styrt kjøpene mine, kombinert med god veiledning og anbefalinger på Amazons nettbutikk. Pris har ikke vært viktigst. Jeg forventer en lavere pris på e-bøker enn for fysiske bøker, ja, men den trenger ikke være svært mye lavere før jeg er villig til å handle. Så lenge det er lettvint nok. For det ligger en stor merverdi i at løsningene er så enkle som mulig, og det er jeg villig til å betale noe for.

Per Olav Solberg

Read Bookstore (les nyhetssak) er et kjedekonsept som ønsker å gi mer makt tilbake til forlagene. Her er det ikke innkjøpere som skal bestemme hvilke bøker som har livets rett i markedet – men i større grad forlagene selv, i samarbeid med Read Bookstore. Prisen de betaler for å kunne vise fram og eksponere de titlene de ønsker i egne arealer, er at de selv må stå for husleien. Til gjengjeld lover kjeden en bruttofortjeneste på 75 prosent per solgte eksemplar. For bokkundene vil denne butikken mer minne om en bokmesse enn en bokhandel. Her vil hvert forlag som har leid plass, ha egne «stands», med et utvalg av sine bøker. Her kan de velge å eksponere titler de selv mener er potensielle bestselgere – og som ikke kjedene har satset på i den grad de hadde håpet.

Slik kan dette konseptet bli en viktig testarena for litteratur som ellers ikke har fått en skikkelig sjanse i bokmarkedet, og oppleves som en totalt annerledes salgskanal enn det vi er vant med ellers i bokmarkedet.

Hvorvidt konseptet har livets rett, beror på to ting: Vil mange nok forlag bite på og kjøpe plass på «Norwegian outlet» i Vestby? Og viktigst: Vil bokhandelen tiltrekke seg nok kunder, og ikke minst, kunder i den riktige målgruppen? Svaret på det første spørsmålet er nok ja. At forlag nå er overmodne for å teste andre salgskanaler enn tradisjonell bokhandel, er hevet over tvil. Dermed vil de nok gi Read Bookstore en sjanse. Samtidig vil ikke forlag være veldig tålmodige dersom de ser at konseptet ikke genererer de inntektene de håper og forventer på kort sikt.

Svaret på det andre spørsmålet, om senteret vil tiltrekke seg de «riktige» bokkundene, og i store nok mengder, er mer usikkert. Noe av utfordringen med et bokutsalg i et outlet-varehus, er at kundene som oppsøker senteret kommer dit av én enkelt grunn: Man forventer å finne merkevarer innen mange ulike områder til svært lave priser. Hvis en kunde akkurat har kjøpt en ny Levis-bukse til 70 prosent rabatt, og etterpå går inn på Read Bookstore og finner Karl Ove Knausgårds siste roman til samme pris som i en bokhandel i Oslo sentrum, hvor stor er da sjansen for at boken blir kjøpt?

På den annen side kan dette være en god mulighet for forlag å vise fram backlisten sin som ikke er bundet av faste priser, og som man dermed kan selge til lav pris istedenfor at bøkene støver ned i distribusjonssentralene. Med en bruttofortjeneste på 75 prosent kan forlag prise backlisten sin relativt lavt, og likevel oppnå en god fortjeneste per solgte eksemplar. Men da står man også i fare for at Read Bookstore blir et backlistvarehus uten aktualitet, et slags Mammut-salg som aldri tar slutt. Og hvor den nye litteraturen, utenom kanskje et lite knippe bestselgere, verken blir prioritert eller har livets rett. Det er verken Read Bookstore eller bransjen som helhet tjent med.

Jorid Mathiassen

Det er interessant å se hvordan de mindre forlagene har markert seg ved å få til bestselgere innenfor oversatt skjønnlitteratur som ikke er krim. For det første er det positivt med et alternativ til den allestedsnærværende kriminallitteraturen. For det andre er det godt å se at det går an å få suksess uten å ha et stort apparat i ryggen. Ja, kanskje er det bent fram sånn at det store apparatet blir en hemsko i en tid der det å ha evnen til å snu seg fort rundt blir stadig viktigere.

Man kan spekulere i hva det er som gjør at mindre forlag ser ut til å lykkes bedre enn storforlagene med å finne romaner som når ut til et stort publikum. Kanskje har de store forlagene romaner med tilsvarende salgspotensial på sine lister – uten at de er klar over det. Blant et stort antall titler er det noen få som blir fokustitler, og da er det samtidig en risiko for at man rett og slett satser på feil titler fra egen liste.

De mindre forlagene har den fordelen at de kan gi flere av titlene sine den nødvendige drahjelpen for at de skal få oppmerksomhet. De såkalte kulturforlagene har i tillegg en litterær arv de skal ta være på, mens de små kan tillate seg å være så kommersielle de bare vil. Kanskje er kulturstemplet i ferd med å bli en byrde for de største forlagene.

Etter hvert som et forlag oppnår suksess, vil det også lettere tiltrekke seg nye navn. På den måten blir de mindre forlagene «farlige» konkurrenter. Vi ser nå at flere av de mindre forlagene også satser på oversatt krim, et område der de største forlagene har lykkes godt (kanskje fordi denne sjangeren av en eller annen grunn er mer «stueren» enn annen underholdningslitteratur.)

Så langt, alt vel. Men det er også interessant å se på hvilke konsekvenser det store fokuset på dette toppsjiktet av bestselgere kan få. Selv setter jeg stor pris på gode underholdningsromaner, og håper at både de store og de små forlagene vil lykkes i å finne fram til nye suksesser. Men samtidig er det grunn til å være på vakt. For hva skjer når alle til slutt løper etter de samme titlene? For det første vil det føre til at forlagene blir nødt til å betale stadig høyere forskudd for de mest «hypede» manusene. Og dyre rettigheter kan fort bli til dyrekjøpte erfaringer. Det er ikke alltid de bøkene forlagene tror skal bli bestselgere som virkelig blir det. Fortsatt er det – heldigvis – et innslag av uforutsigbarhet innenfor forleggeriet.

Når store deler av et forlags budsjett går med til å finansiere noen få titler, sier det seg selv at det blir mindre igjen til resten. Min bekymring når det gjelder den oversatte litteraturen, er at det kommer til å gå ut over de bøkene som befinner seg i mellomsjiktet, mellom de utpregede bestselgerne og nobelpriskandidatene. Og det er nettopp i dette mellomsjiktet vi kanskje finner de aller beste leseopplevelsene. De bøkene som krever det ekstra puffet for å nå til topps. Men når verken forlaget selv, bokhandlerne eller media har vilje til å gi dem denne drahjelpen, da skal det godt gjøres at leserne klarer å finne fram til dem.

Noen av disse bøkene får et nytt liv i pocket, og når dermed høyere salgstall i andre omgang. Det gjelder for eksempel Pinnsvinets eleganse av Muriel Berbery (Arneberg forlag), Huset ved moskeen av Kader Abdolah (Gyldendal), Arvetanten av Simonetta Agnello Hornby (Pax) og Saras nøkkel av Tatiana de Rosnay (Bazar). Dette betinger imidlertid at forlagene våger å satse på dem i første omgang – før de vet at de har med en suksess å gjøre.

Et interessant aspekt er også at bokhandlerne uten tvil har fått større makt i de siste årene når det gjelder å definere hva slags bøker som skal bli bestselgere. Da har bokhandlerne samtidig et ansvar for å sørge for at kundene har mange gode leseopplevelser å velge blant. Når det står på plakaten i vinduet til Ark på Egertorget i Oslo at «Ark gir deg valget» – og valget står mellom Cecilia Samartin og Victoria Hislop – da har vi i realiteten ikke noe valg.

Les også: Små forlag med store titler

Det er på mange måter synd at den tverrpolitiske enigheten rundt litteraturpolitikken er såvidt stor, og at det kun er Fremskrittspartiet som skiller seg ut. Synd fordi det gjør det vanskelig å debattere ordninger som man absolutt kan stille spørsmål ved. For det er ikke lett å kritisere ordninger som en samlet bokbransje stiller seg bak og vil utvide, når man i tillegg har de aller fleste kulturpolitikere fra omtrent samtlige partier med på laget. Begynner man å stille spørsmål ved for eksempel innkjøpsordningene, kan man fort bli beskyldt for å gå FrPs ærend. Mange som er kritisk til ordningene, holder klokelig munn for nettopp ikke å bli definert som «idioter» av kultureliten.

Men la meg forsøke likevel. Det er noe paradoksalt over at «alle» i bransjen er enige om at det gis ut altfor mange bøker i Norge hvert år, samtidig som man mener at innkjøpsordningene skal utvides. Nå er jo argumentet at bøkene på innkjøpsordningen representerer det ypperste av det som utgis, det er alt det andre det blir for mye av. Men likevel: Leser man anmeldelser av alle bøkene som er kjøpt inn på innkjøpsordningene for skjønnlitteratur, er inntrykket: Her er det mye middelmådig. Og det må være lov å spørre: Hvorfor skal staten støtte middelmådigheten og til og med utvide støtten til den? Hvorfor vil det være en skandale for litteraturnorge hvis innkjøpsordningene for skjønnlitteratur redusers noe? Vil det føre til en forringelse av kvaliteten i norsk litteratur? Disse spørsmålene diskuteres ikke i dagens litterære Norge. Men kanskje nettopp derfor er det nødvendig å stille spørsmålene.

Om 100 år er allting glemt, skriver Knut Hamsun i et dikt fra samlingen Det vilde kor. Han har i stor grad rett. Men det som står igjen på litteraturens område etter disse 100 årene, er klassikerne. Bøker som blir klassikere har blitt skrevet til alle tider og i alle typer samfunn, både her hjemme og i utlandet. Man trenger neppe en innkjøpsordning for at de skal bli skapt. For den kunstneriske kraften er ikke avhengig av statlige penger for å være virksom – heldigvis.

Når kulturen blir mer og mer digitalisert, vil naturlig nok en stadig større andel av verdiskapingen også skje digitalt. Om relativt få år vil all distribusjon av både musikk, bøker og film foregå gjennom digitale nettverk – og alt dette innholdet vil altså Venstre at man skal kunne dele fritt gjennom å endre på åndsverksloven. Samtidig er de enig i at rettighetshavere har krav på inntekter for det de skaper – og på et eller annet nivå skal staten kompensere for inntektstapet fildelingen medfører.

Dette er tåkefyrsteprat. La oss ta et eksempel: Linda Olsson har solgt 55.000 eksemplarer av boken «La meg synge deg stille sanger» i Norge. Rettighetshaverne har fått inntekter per solgte eksemplar av boken. Markedsføringen av boken har stort sett foregått ved at venner har anbefalt boken til hverandre – og så har de kjøpt boken i bokhandelen etterpå. I en fildelingsverden vil det være nok at én person kjøper boken, og så kan du anbefale boken ved å sende hele filen til en venn eller bekjent. Boken vil spre seg som ild i tørt gress. Antall solgte eksemplarer av denne boken ville bare blitt en promille i en slik verden fordi filen deles fritt.

Spørsmålet til Venstre blir da: Hvordan i all verden skal dette kompenseres? Mener man virkelig at staten skal dekke dette tapet? Hvor mange statlige midler må da ikke brukes på å kompensere for all fildeling som vil foregå både på musikkens, litteraturens og filmens område? Det er snakk om eventyrlige summer som staten må ta fra andre presserende oppgaver. Det må da være langt mer fornuftig å bruke politiske ressurser på å tenke ut strategier som gjør at det private markedet fungerer godt også i en digital kultur. Og som gjør det enklere å følge dagens åndsverkslov enn å bryte den.

Det er lett å se hva Venstre vil med sitt landsmøtevedtak om gratis fildeling. Man ønsker å appellere til unge velgere som deler filer ulovlig hver dag. Istedenfor å tilby anstendig politikk til lojale og trofaste velgere, hopper partiet på en enkeltsak som de mener vil gi dem mange nye førstegangsvelgere. Kanskje oppnår de flere velgere på kort sikt, men på lang sikt er denne typen politikk veien til et trygt liv godt under sperregrensen for Venstre.

Kommentaren er skrevet av Per Olav Solberg og ble trykket i Bok & samfunn nr. 13.