Det gjør vondt i magen å lese Taran Bjørnstads ungdomsbok «DBY», og etter endt lesing sitter du med en stor klump i halsen. Romanen oppleves som sterk, ærlig og kompromissløs. Uten at den på noen måte kan kalles spekulativ.
Kalle, Petter, Marianne, Ragne, Mai, Reza og Anine. Sju ungdommer som møtes samme kveld, på samme fest. De debuterer på hver sin måte med ulike følger.
Livets realiteter – og en rekke uheldige omstendigheter – er ingredienser i de syv ulike personenes beretninger som på en fin måte veves sammen til en felles historie. Også en voksen leser har utbytte av denne romanen. Det er ikke vanskelig å kjenne igjen de sterke følelsene som kjennetegner ungdomstiden. Energien, viktigheten av å leve her og nå, følelsene som oppfører seg som en berg-og-dalbane. Taran Bjørnstad skildrer alt dette på en troverdig og engasjerende måte.
Personene, både de sympatiske og de mindre sjarmerende blant dem, angår leseren fordi forfatterens kjærlighet til dem ser ut til å være så sterk. Dermed blir det også umulig å stille seg likegyldig til det som skjer i denne romanen.
Det er en dreven forfatter og forteller vi har med å gjøre. Spenningen holdes oppe helt til siste slutt, og språket er både godt og «effektivt». Leseren blir hele tiden drevet videre, til tross for at man aner at noe fryktelig vil komme til å skje. Og nettopp denne underliggende uroen, og forutanelsen om «det forferdelige» er noe av styrken ved denne intense romanen.
Stikkord: bokanbefaling
Jeg syns DBY har fått alt for bra kritikk. Den blir omtalt som bra skildret og realistisk. Realistisk? Boken er jo ikke realistisk i det hele tatt! Petter som skal røyke hasj og havner på glattcella. Hun som bryter reglene for en gangs skyld og får hunden sin drept.Anine og Knut som kommer i dødsulykke. Det eneste jeg syns er et bra kapittel i denne boka er Kalle/Ragne. Denne delen er av den litt mer realistiske. Bortsett fra det syns ejg alle temaene er utrolig overdrevne. Hadde ET av disse temaene vært tema i en bok, ja. Men aldri hadde alt dette skjedd på en kveld. Jeg er selv ungdom og drar på fester hver kveld, og jeg fikk vondt av å lese denne boken. Forresten så er klisjeen om den “perfekte” jenta som ikke har det så bra oppbrukt. Må forfattere dra historiene sine så langt for å få litt spenning?
Og 40 åringer som prøver å leke tenåringer, slapp av litt mer, vi snakker faktisk som vanlige mennesker. Og de keegeste fyrene hører ikke på Guns n’ roses. Ungdomssbøker er best skrevet på egen erfaring, det er annderledes å være ungdom nå en før, men det er ikke et mord, politi, bilulykke og selvskading hver kveld vi er ute for å kose oss.
Litt enig med deg, Harald, jeg tror heller ikke alt dette kunne skje på kun en kveld…Det er ganske urealistisk, men likevel er det realistisk på en måte, for man skjønner fort at ungdommens verden er noenluned slik som det der. Fester går ofte utover det planlagte, det er ikke akkurat uvanlig, og gærne ting skjer jo en gang i blant. Selv er jeg ikke den mest ivrige festeren så kan ikke si jeg har så mange erfaringer å gå etter, dog jeg synes denne boka fortjener all den rosen den har fått! Den var åpen og ærlig, rett og slett en herlig og drivende bok!
jeg synest denne boken fortjener all den kritikken den har fått , dette er den beste romanen jeg har lest. dette var en bok som jeg kan vedde på at dei fleste foreldre hadde kjent seg igjenn i!, jeg trur også og håper at forfatteren skriver får og få frem eit poeng, og ikke bare en historie.