Kritikerne har kappes om å rose Johan Mjønes for debutromanen «Terminalhastighet». «Et fortellertalent av de sjeldne» og «en fantastisk evne til å formulere det som ikke kan formuleres», heter det blant annet.
Johan Mjønes har lykkes godt med sin debutroman, ifølge kritikerne.
- Hva er terminalhastighet?
- Terminalhastighet er maksimumshastighet for et objekt i fritt fall. Objektets masse og form, luftmotstand, og gravitasjon er elementene som avgjør hvor høy denne hastigheten kan bli. For et menneske med normal kroppsbygning regner man med en terminalhastighet rundt 180-200 km/t.
- Hva var den største utfordringen ved å skrive om et alvorlig tema som selvmord?
- Den største utfordringen ved å skrive om selvmord har nok vært å møte temaet med det alvoret jeg føler det fortjener. Selvmord angår alle. Det er en menneskelig erfaring å reflektere over eget liv, og muligheten til å avslutte dette. Når så mange faktisk velger å handle på den tanken, er det viktig å ta dette på alvor. Og det er viktig å behandle temaet på en respektfull måte, siden dette også angår alle som er etterlatte etter selvmord, og det er disse som må leve videre med sorgen og fortvilelsen.
Å forsøke å si noe viktig om et såpass tungt tema, har vært skremmende og i overkant utfordrende, men det har vært viktig for meg å si noe om temaet. Snakke om det. Mitt ønske er at man skal snakke om selvmord, enten man sliter selv, eller sliter med tanker og følelser knyttet til noen andres selvmord eller selvmordsforsøk. Rett og slett å bidra til større åpenhet rundt selvmord og selvmordsproblematikk.
- Du har fått flere svært gode anmeldelser. Hva betyr en god anmeldelse for deg – blir du inspirert til å skrive videre eller får du prestasjonsangst?
- Jeg vet ikke hvordan det er for etablerte forfattere, men jeg var veldig spent og nervøs før de første anmeldelsene kom. Tross alt er det en trykt bedømming av verket, og jeg tror nok ingen kan være fullstendig uberørt. Nå har det gått veldig bra med boka mi, og det gjør meg først og fremst svært glad. I forhold til skrivingen tror jeg kanskje ikke det har så stor betydning, annet enn at jeg vet at det i alle fall er enkelte aviskritikere som ønsker at jeg skal skrive flere bøker, og det er da noe!
- Filmen «Cinema Paradiso» spiller en rolle i romanen. Hvilket forhold har du selv til filmen, og i hvilken grad har filmen påvirket romanen din?
- Det er en film jeg setter stor pris på, til tross for at den kan være litt vel pompøs og sentimental. Den har påvirket romanen i den grad at scenen hvor hovedpersonen ser filmen og reflekterer over kjærligheten, på film og i det virkelige livet, til dels er selvopplevd. Jeg så filmen ved en tilfeldighet, snublet over den mens jeg bladde gjennom kanalene. Jeg hadde sett den før, og derfor ble jeg sittende og reflektere over hvilket bilde, hvilket glansbilde av den stormende forelskelsen filmen viser. Jeg tenkte da at om man sliter, kanskje med sitt eget kjærlighetsliv, og plutselig får det for seg at det er slik det skal være, sånn, akkurat som de elskende i filmen, ja da har man et problem. For virkeligheten kommer ikke med strykere, dus lyssetting og mykt filter. Hovedpersonen i min roman er derimot i en tilstand hvor han plutselig får det for seg at det er slik kjærligheten er, og siden han aldri har hatt slike følelser som de på filmen, må det være fordi han selv er følelsesmessig avstumpet. Sånn kan man si at hovedpersonen våkner opp av filmen, og går inn i en tilstand som ender på toppen av Empire State Building.
- Da jeg så filmen igjen mot slutten av arbeidet med manuset, skjønte jeg at også strukturen i filmen har likheter med mitt manus, og at eventyret som Alfredo forteller til Toto, er beslektet med tematikken jeg skrev om, så at den har påvirket arbeidet er det ingen tvil om.
- Hvor var du da romanen din ble antatt, og hva var det første du tenkte?
- Jeg var hjemme, og jeg husker at jeg tenkte; endelig! Jeg fikk en e-post av min redaktør før jul i 2006, hvor han forklarte at Aschehoug var interessert i manuset, men at det ennå ikke var klart. Vi snakket sammen på telefon, og ble enige om å møtes, så gikk det to år med nye manusrunder før forlaget ga klarsignal til utgivelse. Det var en svært lærerik, men også til tider slitsom prosess. Så da det endelig var klart, var det bare en stor lettelse, og så kunne jeg begynne på et nytt prosjekt.
- Hva er det beste ved å skrive? Og det verste?
- Friheten. Det å kunne skape noe helt eget. Selv om det selvsagt er mange rundt en som former en, som er deltagere i prosessen og som hjelper til, så er det like fullt et arbeid som må gjøres alene, og det gjør at det blir veldig fritt, og veldig mitt eget.
- Det verste befinner seg i motsatt ende av det beste, og er usikkerheten. Usikkerhet om evner og kvalitet, usikkerhet knyttet til økonomi. Når frihetsgleden gir seg, eller forsvinner av og til, kommer usikkerheten krypende, og sånn veksler det, mellom frihet og usikkerhet.
- Er du i gang med en ny bok?
- Jeg er i gang med ny bok. Da jeg var ferdig med siste korrekturrunde åpnet jeg et nytt dokument og begynte med en gang. Det var befriende å begynne på noe nytt. Jeg tror ikke jeg vil si så mye ennå, men det er tenkt som en kort roman, med en form for episodisk struktur her også, og nok en gang dyster eller alvorlig tematikk om man vil. Så får vi se om det kanskje kommer noe lysere ved en senere anledning.
- Nevn en bok som har betydd spesielt mye for deg.
- Vanskelig å nevne én bok, men Georges Perecs bok «Livet bruksanvisning» var en stor opplevelse. Og i forhold til boka mi, og det å sy sammen episodisk materiale, har denne boka vært til stor inspirasjon og hjelp. Et fantastisk rikt verk, som jeg anbefaler til alle jeg treffer.
Stikkord: debutanter, forfatterintervju
