Det er lett å se hva Venstre vil med sitt landsmøtevedtak om gratis fildeling. Man ønsker å appellere til unge velgere som deler filer ulovlig hver dag.
Jeg er en potensiell venstrevelger, og jeg har stemt dette partiet flere ganger før. Jeg opplever at partiet er opptatt av områder som utdanning og miljø, som jeg anser som viktige. I tillegg er det et liberalistisk parti, men som likevel ser markedets begrensninger og behovet for at staten tar ansvar på deler av kulturens område. Alt dette appellerer til meg – og jeg tror en god del kulturarbeidere har funnet mye godt i Venstre. Inntil nå. For saken om fri fildeling vil gjøre det svært vanskelig å stemme Venstre ved høstens stortingsvalg – og jeg tror det gjelder for mange som jobber innen kultursektoren.
Når kulturen blir mer og mer digitalisert, vil naturlig nok en stadig større andel av verdiskapingen også skje digitalt. Om relativt få år vil all distribusjon av både musikk, bøker og film foregå gjennom digitale nettverk – og alt dette innholdet vil altså Venstre at man skal kunne dele fritt gjennom å endre på åndsverksloven. Samtidig er de enig i at rettighetshavere har krav på inntekter for det de skaper – og på et eller annet nivå skal staten kompensere for inntektstapet fildelingen medfører.
Dette er tåkefyrsteprat. La oss ta et eksempel: Linda Olsson har solgt 55.000 eksemplarer av boken «La meg synge deg stille sanger» i Norge. Rettighetshaverne har fått inntekter per solgte eksemplar av boken. Markedsføringen av boken har stort sett foregått ved at venner har anbefalt boken til hverandre – og så har de kjøpt boken i bokhandelen etterpå. I en fildelingsverden vil det være nok at én person kjøper boken, og så kan du anbefale boken ved å sende hele filen til en venn eller bekjent. Boken vil spre seg som ild i tørt gress. Antall solgte eksemplarer av denne boken ville bare blitt en promille i en slik verden fordi filen deles fritt.
Spørsmålet til Venstre blir da: Hvordan i all verden skal dette kompenseres? Mener man virkelig at staten skal dekke dette tapet? Hvor mange statlige midler må da ikke brukes på å kompensere for all fildeling som vil foregå både på musikkens, litteraturens og filmens område? Det er snakk om eventyrlige summer som staten må ta fra andre presserende oppgaver. Det må da være langt mer fornuftig å bruke politiske ressurser på å tenke ut strategier som gjør at det private markedet fungerer godt også i en digital kultur. Og som gjør det enklere å følge dagens åndsverkslov enn å bryte den.
Det er lett å se hva Venstre vil med sitt landsmøtevedtak om gratis fildeling. Man ønsker å appellere til unge velgere som deler filer ulovlig hver dag. Istedenfor å tilby anstendig politikk til lojale og trofaste velgere, hopper partiet på en enkeltsak som de mener vil gi dem mange nye førstegangsvelgere. Kanskje oppnår de flere velgere på kort sikt, men på lang sikt er denne typen politikk veien til et trygt liv godt under sperregrensen for Venstre.
Kommentaren er skrevet av Per Olav Solberg og ble trykket i Bok & samfunn nr. 13.
Stikkord: kommentar
I Venstres prinsipprogram, vedtatt av Venstres landsmøte i 2007, slås følgende tydelig fast: ”Venstre vil legge til rette for næringsvirksomhet basert på kunst, kultur og opplevelser og gi et sterkt vern om åndsverk og immaterielle rettigheter. Ny teknologi krever nye måter for betaling av åndsverk, og formidling av åndsverk må skjermes i egne lover.” Dette er – og vil fortsatt være – styrende for vår politikk på området.
Nedenfor er Venstres posisjon knyttet til fildeling oppsummert i 5 overordnede punkter:
1) Ingen skal urettmessig tjene penger på andres åndsverk. Det er uholdbart når folk i hundretusener deler opphavsrettsvernet materiale med hverandre, mens artister, komponister og andre kunstnere ikke får betalt. Det er en politisk oppgave å bidra til lov- og regelverk som sikrer opphavshavere fullverdig vederlag for reell bruk av deres verk.
2) Spredning av kultur er grunnleggende positivt, både for opphavshavere og forbrukere. Den teknologiske utviklingen har ført til at det har blitt lettere å spre kultur, særlig i forbindelse med deling av datafiler. Begrepet ”kulturen kjenner ingen grenser” har fått en fornyet mening. En friere spredning av kultur er et samfunnsgode som fører til økt kulturell bevissthet.
3) Den eksisterende lovgivningen er etter vår mening ikke tilpasset en ny teknologisk virkelighet. Ingen synes å ville håndheve dagens lovverk, og dagens rettstilstand er i et vakuum. Skal dagens åndsverklov håndheves må politiet gå inn på omtrent annethvert gutte- og jenterom i hele Norge, og det er verken ønskelig – fordi Venstre ikke vil gjøre en hel generasjon til kriminelle – eller realistisk, fordi samfunnets politiressurser bør brukes annerledes.
4) Venstre mener det er minst tre alternativer på veien videre:
a) Vi kan unnlate å gjøre grep, og fortsette som før for å unngå å provosere noen av partene i debatten mer enn nødvendig, og håpe at løsningene utvikler seg selv. Det er en løsning Venstre ikke har særlig tro på. Så lenge prisen for et produkt i praksis er null, lovbrudd ikke påtales fordi loven ikke håndheves, og piratene alltid ligger teknologisk i forkant, så kommer fildeling uten vederlag for kunstnere til å fortsette. Det er slik vi har det i dag.
b) Vi kan i praksis åpne for storstilt overvåkning av internettbrukere for å hindre og straffeforfølge ulovlig fildeling. Venstre tror at det er verken mulig eller ønskelig å møte fildeling gjennom strengere forbudsregimer, blant annet fordi det vil være umulig effektivt å stoppe fildeling uten å lempe betydelig på personvernet og å åpne for sterk regulering av internett. I tillegg vil dette kreve omfattende politiressurser. Av prinsipielle og rettsstatlige grunner er dette en vei Venstre ikke ønsker å gå.
c) Vi kan sørge for at opphavshavere får ordentlig betalt for nedlastingen/fildelingen som faktisk skjer, og så gjøre ikke-kommersiell fildeling lovlig slik at kulturen fortsetter å blomstre. Dette innebærer å utvikle modeller og teknologi som sikrer vederlag for opphavshavere for fildelingen som faktisk foregår.
* Sistnevnte (pkt. 4c) er etter vår mening en vinn-vinn situasjon – for både opphavshavere og forbrukere – og er Venstres foretrukne alternativ.
Gjennom en slik modell kanaliserer vi dagens illegale fildeling inn i legale former, noe alle vil tjene på. Vi må ha et lovverk som kan håndheves. Private nedlastere/fildelere vil – etter en slik endring av lovverket – ikke lenger sees på som lovbrytere, og opphavshavere vil tjene penger på reell bruk av sine verk, som i dag deles ulovlig i stor skala. Med andre ord: Vi vil beskytte inntektsgrunnlaget for kunstnerne – ikke ta det fra dem, slik som noen synes å tro.
NB! En avgjørende forutsetning for en slik modell er at vi har et lovverk som sikrer kunstnerne vederlag for reell bruk av åndsverk før vi innfører fri ikke-kommersiell fildeling.
5) Gitt at lovverket er teknologisk utdatert i sin nåværende form og ikke blir håndhevet, mener Venstre at vi må ta en diskusjon om hvordan lovverket kan innrettes på en best mulig måte. Det er politikernes ansvar å lage lovverk som er i tråd med tiden og behovet i samfunnet. Kanskje bør for eksempel åndsverkloven forholde seg til flere aktører enn kunstner og konsument – loven forholder seg i dag ikke til leverandører og mellomledd. Det pågår nå en revisjon av denne loven, og Venstre ønsket seg en bred prosess slik at alle berørte parter får komme til orde. Venstre foreslo derfor at det skulle settes ned en egen offentlig utredning (NOU) knyttet til dette allerede i 2008, for på denne måten å fått en grundig behandling av saken. Målet er uansett å skape et bredest mulig felles beslutningsgrunnlag for en revidert åndsverklov, som kan behandles av Stortinget høsten 2010. Veien dit bør preges av en grundig prosess som sikrer løsninger til beste for alle parter.
Det må understrekes at Venstre aldri har støttet piratkopiering eller annen ulovlig aktivitet, og har selvsagt som prinsipp at alle lovbrudd skal motarbeides. Det vi derimot har påpekt er simpelthen at dagens rettstilstand ikke fungerer, og at vi ønsker et bedre alternativ, jf. pkt. 1-5 over.
Nærmere om vederlag: Etter Venstres mening er det en forutsetning at den nye vederlagsordningen skissert i pkt 4c) gir vederlag for antall nedlastinger, og ikke baseres på skjønn og antagelser. En vederlagsordning skal ikke brukes til stipender og såkorn for nye kunstnere – slikt har staten andre ordninger for.
Nærmere om telling: Det finnes ulike modeller for hvordan tellingen, eller ”tagging” av filer, skal foregå. Dette må det utvikles flere modeller for, og flest mulig må kunne komme med sine innspill i en slik prosess. Dersom fildeling legaliseres, vil det være mulig å hente inn systematiserte data for nedlasting også over nettverk som i dag ikke har salgslister på linje med betalingsnettsteder. Systemer for telling og andre relaterte teknologiske løsninger i forbindelse med et nytt lovregime – som stadig videreutvikles – trenger ikke å komme i konflikt med personvernet på nett.
Nærmere om finansiering: Det finnes flere alternative modeller for hvordan man kan finansiere en vederlagsordning slik den er skissert over. Dette må også utredes nærmere. Allerede har noen modeller blitt skissert i debatten, og jeg velger derfor kort å referere disse samt knytte noen betraktninger til hver av dem:
a. I Venstres program for 2009-2013 nevnes differensiert bredbåndsavgift som én mulighet. Dette må ikke forveksles med flat avgift, som ville blitt en avgift ilagt alle nettbrukere uavhengig av bruk – ikke helt ulikt NRK-lisensen. En differensiert avgift vil være høyere for brukere med høy båndbredde. Vi vet at en svært stor del av trafikken på Internett er fildeling, og slik vil avgiften trolig treffe fildelere rimelig godt. Ulempen er at den uansett ikke vil treffe godt nok, og mange vil oppleve dette som en urimelig avgift på Internett.
b. En annen modell skisserer at man skal kunne velge bort en slik avgift, eller snarere at man skal kunne velge å betale for å fildele. Svenske STIM (tilsvarende TONO) har lansert ideen om et betalt abonnement som gir brukeren rett til fildeling. Bransjen kan selv komme til å utvikle løsninger for digital nedlasting som både er rimelige og gode nok til at de foretrekkes, bare de gis tid. Evt. kan det utvikles en universell abonnementsløsning. Dette kan bli gode løsninger, forutsatt at det er mulig å konkurrere med gratisløsningene. Fortsatt vil imidlertid noen trolig foretrekke gratis filer av varierende kvalitet fremfor rimelige filer av høy kvalitet. En modell for vederlag bør uansett også fange opp dette.
c. Et ganske annet alternativ er at finansieringen av fildeling skjer over statsbudsjettet. Store deler av kulturlivet finansieres over offentlige budsjetter, fordi vi ønsker å gjøre kultur tilgjengelig for alle uavhengig av inntekt, og fordi både politikere og kulturliv tror dette gjør at kulturen blomstrer mer. Det kan reises en prinsipiell debatt om en vederlagsfinansiering knyttet til fildeling vil være annerledes enn dette. Det er imidlertid svært viktig for Venstre at kulturaktører ikke opplever at de blir ”statsklienter” som lever på overføringer fra staten. Kunstnere er – og skal fortsatt være – selvstendig næringsdrivende som skal beholde sin virksomme frihet.
Dette er noen av alternativene som har blitt skissert. Vi beveger oss inn i nytt politisk og teknologisk territorium, og Venstre er ærlige nok til å si at vi ikke har alle svarene. Ulike løsninger og modeller må utredes videre, i en bred prosess der alle berørte parter – kunstnere, opphavshavere og andre – får komme til orde.
Det vi imidlertid er helt sikre på er at dagens lovverk ikke fungerer, og at det er en politisk oppgave å bidra til lov- og regelverk som sikrer opphavshavere fullverdig vederlag for den reelle bruken av deres verk.
Venstre har lansert en egen tiltakspakke omhandlende bedre rammevilkår for kunstnere og kulturbasert næringsliv.
Venstre tar disse initiativene fordi vi er glad i kulturen. De som er glad i noe, vil gjerne bidra når det er behov for reformer – og det er det vi forsøker å gjøre.
Nokre kommentarar til dette:
1. Det er ei vanleg misforståing at Venstre har teke dette standpunktet av populistiske hensyn overfor ei ung veljargruppe. Det er heldigvis ei grov underkjenning av både det politiske verdisynet og den strategiske kompetansen som finst i Venstre. Venstre tek ikkje standpunkt ut frå det som høver enkeltgrupper, men ut frå kva vi trur er rett på lang sikt – faktisk sjølv om det skulle provosere enkeltgrupper. Denne saka er eit prakteksempel på det. Fildelarar er ei marginal veljargruppe – dei som meiner denne saka er avgjerande i eit stortingsval har ofte ikkje stemmerett enno. På den andre sida er kulturlivet ei av Venstre sine kjerneveljargrupper. Og vi er godt kjent med at store delar av kulturlivet er skeptisk til fildeling. Men vi trur at kulturen på lang sikt tenar på det. Dei som er glad i kultur, vil bidra når det er behov for reformar. Det er det no.
2. Innlegget over, frå Braseth-Ellingsen, forklarar godt kva Venstre meiner om korleis forfattarar, kunstnarar og artistar skal kunne få si rettmessige inntekt også om ein legg til rette for deling av opphavsretta materiale. Denne teksten har i ulike variantar vore brukt i ei rekke aviser under debatten i sommar, og har heile tida vore tilgjengeleg på nett, men det framgår dessverre ikkje av leiarartikkelen at skribenten har sett seg inn i dette.
3. Når ein i innspurten av ein valkamp skriv ein leiarartikkel som går i strupen på eitt bestemt parti, ville det vere vanleg høflighet og god journalistisk skikk å la dette partiet kome til orde med eit tilsvar, eller som del av ein redaksjonell sak, før bladet vert distribuert. Det er synd at Bok og samfunn let seg bruke til kampanjepolitikk på denne måten.
Kjartan Almenning
Informasjonsrådgjevar, Venstre
Interesserte kan for øvrig sjå her for ein interessant artikkel, og ein alternativ innfallsvinkel, av forfattaren Eirik Newth:
http://www.dagbladet.no/2009/09/01/kultur/tekno/internett/fildeling/eirik_newth/7894929/
Venstre har misforstått. Man forandrer ikke på en lov, fordi den teknologiske utviklinga går litt for fort. Solberg spør i sitt innlegg, hva med salgssuksessen Linda Olsons bok “La meg synge deg stille sanger”. Jeg stiller også spørsmålet på vegne av de lite etablerte forfatterne og musikerne. Risikerer de av en komité å ikke være gode nok? Hva med en provoserende bok – nei han liker vi ikke. Det er en kjent påstand at de som får tilskudd fra Fond for utøvende musikere (Kassettavgiftsfondet) må søke i en årrekke og at de som ikke er etablert nok får støtte. Mange gir opp. Når er de berettighet støtte? Det åndsrettighetshaverne krever er at de skal få lønn, ikke at de må spesialiserer seg på søknadsskriving. Det er det nemlig nok av i kulturbransjen. jeg har også stemt Venstre i en årrekke, i år må jeg gi meg. Det gjør vondt for dette vedtaket er på tvers av Venstres ånd. Vi tror ikke på dere, jeg tror Solberg har rett i sin påstand. Venstre tekkes unge velgere.
Evy, det er leit å høyre at du trur Venstre fell for populismen i dette spørsmålet. Men trur du verkeleg at vi ville ha lagt oss ut med ei av våre kjernevelger-grupper dersom vi var populistar? Både du og Solberg erklærer dykk jo som Venstrefolk i hjertet – og det er jo ikkje slik at vi ikkje kjenner til at fildeling er uglesett i kulturmiljø – etter vårt skjønn ufortent.
Så trur eg at du bør lese innlegget frå Per-Elling B. Ellingsen – som er Venstres offisielle politikk, henta frå Venstres nettsider – ein gong til. Dersom du les det som står om “Nærmere om vederlag” og “Nærmere om telling” så går det klart fram at kunstnarar (forfattar/artistar mv) skal få vederlag for den fildelinga som *faktisk* skjer. Vi tek ikkje til orde for komitear eller vilkårleg tildeling av stønad etter søknad. Kulturaktørar er sjølvstendig næringsdrivande som skal beholde sin virksame fridom.
Dette er svært viktig! Når ein deltek i denne debatten, må vi forutsette at ein set seg inn i kva som *faktisk* er Venstre sin politikk og at ein ikkje baserer seg på karikaturar og parodiar.
Kjartan Almennings kommentar kan ikke stå uimotsagt.
Almening mener Bok & samfunn har latt seg bruke til kampanjepolitikk og at vi burde ha opplyst Venstre om at denne lederartikkelen kom på trykk slik at de kunne få komme til orde i samme nummer. Mener Almening alvorlig at når en avis eller et tidsskrift skriver en lederartikkel om et tema eller fenomen man stiller seg kritisk til, så må man underrette de aktuelle partene på forhånd? Det er ikke slik den offentlige debatten foregår. Noen mener noe om noe, og så kan man komme med tilsvar i ettertid. Lederartikkelen er nå nettopp lagt ut på vårt nettsted for at den skal nå bredere ut og skape debatt – slik den nå gjør. Hva er problemet?
Angående momentet om å ha la seg brukt som ledd i kampanjepolitikk, faller det på sin egen urimelighet. Dette er ingen kampanje. Det er min egen mening om et felt jeg synes er interessant og er opptatt av, og hvor jeg stiller meg kritisk til Venstres standpunkt.
Så til saken:
Venstre ønsker å tillate fri fildeling kombinert med en ordning med full kompensasjon til rettighetshaver. Det jeg gjør i min kommentar, er å stille spørsmål ved hvordan rettighetshaver skal bli kompensert i en slik verden, og om det er rimelig at man skal bruke statens penger på dette.
Venstre skisserer riktignok flere løsninger for hvordan rettighetshavere skal kompenseres i en fri fildelingsverden, og fildeling over statsbudsjettet er én av Venstres løsningsalternativer jeg stiller meg kritisk til. Venstre-politiker Per E. Braseth-Ellingsen skriver i en annen kommentar ovenfor at det er «svært viktig for Venstre at kulturaktører ikke opplever at de blir ”statsklienter” som lever på overføringer fra staten. Kunstnere er – og skal fortsatt være – selvstendig næringsdrivende som skal beholde sin virksomme frihet».
Det er akkurat dette punktet jeg har store problemer med å forstå. Hvis man mener at statsfinansiering av fri fildeling er en mulig modell, hvordan kan man da samtidig mene at dette ikke vil gjøre kunstnerne mer avhengige av staten? Og hvordan skal avregningen til rettighetshavere foregå? Ut fra de åndsverkene som er delt mest? Og hvordan finner man i tilfelle ut av det?
Til det siste spørsmålet først: Ja, det er ein heilt klar føresetnad frå Venstre at “avrekninga” skjer ut frå dei åndsverka som vert mest delt – altså etter den delinga som faktisk går føre seg. Det går fram av punkta “Nærmere om vederlag” og “Nærmere om telling” i teksten som Braseth-Ellingsen har lagt inn. (Teksten er altså Venstres offisielle politikk og er henta frå http://www.venstre.no/politikk/kultur/23122/ Telling og tagging av filer er allereie teknisk mogeleg.
Så er det mange spørsmål som ikkje er avklarte i ein slik modell. Prissetting er mellom desse. Tilhøvet til eineretten til publisering (som Venstre vil halde på) er eit anna. Difor har Venstre sitt utgangspunkt heile tida vore at utviklinga i dette spørsmålet skal skje gjennom ein brei og grundig dialog ved revidering av åndsverkslova – som dei fleste meiner ikkje fungerer per i dag.
Alt dette ville skribenten ha funne ut av dersom han tok seg tid til å lese kva Venstre faktisk meinte, og ikkje baserte seg på rykter på byen.
Til punktet om kampanjejournalistikk er det vanskeleg å sjå at dette er noko anna, ettersom vi kjenner til at store deler av kultur-Noreg har mobilisert i forkant av stortingsvalget, med ein liknande argumentasjon som den som vert brukt i denne leiaren. Det er eller bør vere kjent for leiarskribenten at Venstres deadline er ved valget 14. september, og når ein publiserer ein leiar full av stråmenn veka før valget hjelper det altså ikkje å få kommentere saka nokre månader etterpå. At saka vert lagt ut på nett er ikkje til hjelp for dei lesarane som ikkje er på nett.