Christian Valeur romandebuterer med et humoristisk formeksperiment om miljøvern. Miljøvern i det små åpner for komikk, mener forfatteren.
En slakt i Altaposten er det verste debutant Christian Valeur har opplevd som forfatter.
- I «Steffen tar sin del av ansvaret»møter vi Steffen Schøitz, jusstudent, drevet av kjærlighetskvaler, familieopprør og et brennende engasjement for miljøet. Hvordan ble Steffen til?
- Steffen var i utgangspunktet en litt småtykk mann som jobbet i oppvasken på en restaurant og spiste matrester fra asjettene for å ikke få dårlig samvittighet av å kaste mat. Etter hvert vokste han sammen med en mann som reiser ut i naturen for å leve miljøvennlig, men som må gjøre det på familiens velutstyrte hytte.
- Hvorfor har du valgt akkurat engasjementet for miljøvern som et bærende tema i boka?
- Miljøvernspørsmålene er vår generasjons største utfordring og er noe som har preget unge mennesker de siste årene. Steffen er en av mange unge nordmenn som etter en behagelig oppvokst i hverdagsluksus nå blir bedt om å ta ansvar for hele kloden ved å slutte å kjøpe elektriske pepperkverner. Miljøvern i det små åpner for komikk, og jeg ønsket i bunn og grunn å skrive en humoristisk bok om et dagsaktuelt tema.
- Romanen er skrevet nesten som et formeksperiment, hvor du veksler mellom naive blyanttegninger, hytteboknedtegnelser, chattespråk og samtaler som nærmest er skrevet som logger. Hvorfor har du skrevet boken på denne måten?
- Jeg prøvde å gjøre boken så effektiv som mulig. Å bruke MSN-samtaler, facebookstatuser og dokumenter som hytteboktekster forteller ofte mer om karakterer og situasjoner enn den tradisjonelle fortellingen. Disse formene skaper også gjenkjennelse hos unge lesere som lever i en verden med flerfoldige ganger mer MSN-språk enn vakre, snirklete formuleringer om for eksempel sjelen og sorgens irrganger.
- Som 23-åring er du en svært ung debutant. Tror du det er en fordel å debutere så ung?
- Du kan sammenligne meg med de yngste deltagerne i Norske Talenter. Akkurat som tryllende 5-åringer kan jeg sanke støtteerklæringer utelukkende basert på at jeg er så ung. Fordelen ligger til en viss grad i større oppmerksomhet rundt prosjektet, men det jeg syns er morsomst er at jeg er en såpass ung romanforfatter. Debutanter på min egen alder har en tendens til å havne i et introvert novelle- eller diktunivers, mens jeg har skrevet en samfunnsengasjert satire om og for folk i alderen 16-25, lesere som for øvrig er sulteforet på humoristisk litteratur på deres premisser.
- Hvordan har du opplevd tiden etter at boka kom ut; lansering, intervju, kritikk?
- Det har gjennomgående vært morsomt og hyggelig. Den verste opplevelsen var å bli til dels slaktet i Altaposten, så da kan man vel ikke klage. Jeg angrer litt på at jeg ikke har vært klarere på hvem som er bokens målgruppe i de intervjuene jeg har vært med i, fokuset har ligget mest på miljøavernspektene ved boken.
- Du har tidligere gått på både Skrivekunstakademiet i Hordaland og på forfatterlinja ved Danvik Folkehøgskole. Hva var det viktigste du lærte der?
- Det viktigste med den typen utdanning er at man får tid til å produsere mye tekst og både får og gir mange tilbakemeldinger. Man blir en mye bedre skriver av å bli en god leser. Det er også positivt å være i et miljø med andre som skriver. De klassekameratene jeg har lært mest av er de som holder på med helt andre typer skriveprosjekter enn meg.
- I et intervju sier du at du har visst helt siden ungdomsskolen at du ville skrive. Hva er det som er så bra med å skrive? Og hva er det som ikke er så bra med skriving?
- Det beste med å skrive er at jeg bestemmer helt selv over det meste av prosessen. Jeg setter mine egne deadliner, jobber når jeg vil og har full kontroll over et univers jeg selv har skapt. Det som er mest frustrerende med å skrive er hvordan stemningen svinger. Når jeg leser det jeg nylig har skrevet er det en genistrek den ene dagen og bare dritt den neste.
- Hva har vært det vanskeligste med skriveprosessen til denne boka?
- Jeg minnes ikke noe av prosessen som direkte vanskelig, men det var mye fram og tilbake mellom meg, forlaget og trykkeriet på grunn av det uvanlige dialogoppsettet i boken. Det var noen korrekturrunder som fikk meg til å tenke at boken aldri kom til å bli slik jeg ville at den skulle bli. Men vi kom heldigvis i mål til slutt.
- Flere anmeldere har pekt på at både motiver, tematikk og litterær tone fører tankene til Erlend Loes forfatterskap. Er det referanser du har brukt bevisst i skrivingen?
- Erlend Loe nevnes i en samtale i boken mellom Steffen og bestevennen Markus, som anbefaler Steffen å lese «Doppler» før han drar på hyttetur selv. Den referansen er med mest fordi jeg ser at deler av boken ligger tett opptil Loe, noe som ikke er et bevisst ønske, men mer et resultat av inspirasjon og at jeg kjenner meg igjen i den naive og ironiske tonen hans.
- Er du i gang med å skrive noe nytt? Og kan du i så fall fortelle litt om det?
- Jeg jobber med en roman som tar i bruk mange av de samme formgrepene som debutboken, men den kommer nok til å dreie seg om mer alvorlige temaer enn de overfladiske miljøvernutfordringene til Steffen. Det betyr derimot ikke at jeg legger humoren til side, den skal forhåpentlig være en stor del av neste bok også. Og bare for å ha det sagt: Målgruppen blir 16-25.
- Nevn en bok som har vært viktig for deg.
- Vanskelig å nevne én, så jeg slår til med fire. Jeg setter veldig pris på bøker som har klart definerte konsepter, så «Ventemesteren» og «Skambæreren» av Øystein Stene, «Innsirkling» av Carl Frode Tiller og «Gjøre godt» av Trude Marstein ligger høyt på listen min over viktige leseopplevelser.
Stikkord: debutanter, forfatterintervju
