Romandebutant Preben Z. Møller har utstyrt den aldrende, sexkjøpende hovedpersonen i «Deflora» med sitt eget navn. Slik unngår han å distansere seg fra både aldringens og prostitusjonens virkelighet.
Sosiolog og forfatter Preben Z. Møller
- Du har markert deg som en ivrig og uredd samfunnsdebattant, og har tidligere gitt en sakprosabok. Hvorfor ville du skrive en skjønnlitterær bok?
- For meg var det helt naturlig å skrive skjønnlitterært i neste prosjekt. Min første roman skrev jeg faktisk under studietiden for flere år siden, på et klaustrofobisk rom på Kringsjå studentby. Da jeg var ferdig, føyk jeg ned til Aschehoug og leverte fra meg manuset, som heldigvis ble refusert. Sakprosaen ble jeg bedt om å skrive, og det er vel hva folk har forbundet meg med, frem til nå. Selv trodde jeg min første bok skulle bli en roman.
- Hovedpersonen i «Deflora» er 52 år, intellektuell, men trøtt av livet i Oslo, av damene som vil ha ham og av damene han ikke kan få. Derfor reiser han til Thailand, hvor det ikke tar lang tid før han ender opp som en vaskeekte sex-turist. Hva vil du fortelle gjennom denne boka?
- Mennesket er en situasjon. Vi inngår en kontrakt med våre omgivelser som er betinget. Jeg prøver å anvende dette perspektivet på aldring, altså aldring som eksistensiell situasjon, ikke som biologisk faktum. Aldring endrer betingelsene, og krever derfor reforhandlinger med omverden. Det er her vi møter hovedpersonen. Når kontrakten med verden skal reforhandles, og «alle normer, kanselleres», for å sitere meg selv. Med andre ord, at dette kunne vært deg. Sexturismen passet fint synes jeg, både som ramme til en kjærlighetsroman, men også som et redskap til å gå løs på kjærligheten, seksualiteten, osv. Jeg kunne fortsatt her…
- Hvorfor har du valgt å gi hovedpersonen ditt eget navn?
- Fordi dette også kunne vært meg. Vi har en tendens til å gi personforklaringer når andre mennesker feiler moralsk, og situasjonsforklaringer når vi selv feiler. Og selvfølgelig, vi foretrekker personforklaringer når vi lykkes. Jeg har ikke lyst å tenke på denne måten. Jeg prøver, men det er vanskelig å holde egoet i sjakk. Jeg ga ham mitt navn for å ikke kunne distansere meg.
- I tidligere intervjuer har du sagt at du ikke er ute etter å forsvare sexturismen, men at du er ute etter å forstå den. Hvordan gikk du fram for å researche til boka?
- Vel, jeg bodde en stund i Pattaya, i horestrøket, hvor mye av handlingen utspiller seg. Der bedrev jeg det sexurister vanligvis gjorde, bortsett fra å kjøpe sex. Jeg ble kjent med mange mennesker, mange skjebner, med sine mange nyanser, og prøvde å komme forbi kategoriene vi vanligvis anvender oss av, på godt og vondt. Jeg opplevde nok ting som ikke nødvendigvis er så sunt, men jeg vil ikke være en lenestolsforfatter. Jeg prøver å gi leseren mer enn bare tekst. Boken kunne aldri blitt skrevet hadde jeg sittet hjemme i Norge.
- Er det mulig å forstå sexturismen, synes du?
- Det er ikke det det handler om, men om å tørre å forstå, eller ville forstå; sexturismen og mange andre ting vi foretrekker å dehumanisere og distansere oss fra. Jeg har frem til nå skrevet bøker som utfordrer selvforståelsen, men få mennesker liker å bli truet på denne måten. Det er min erfaring. Vi foretrekker bekreftelse og muligheten til litt moralsk ekshibisjonisme på egne vegne. Jeg håper jeg klarer å hjelpe leseren på veien, og noen må sikkert også klare å velge bort behovet for at dette skal være en drittbok.
- Noen anmeldere har gitt «Deflora» temmelig hard medfart. Hvordan forholder du deg til kritikker?
- Man skal være takknemlig for at en anmelder velger å lese akkurat din bok. Det er tross alt en investering fra kritikeren, og det er mange bøker å velge mellom. De fleste kritikere er dessuten dyktige, og kan gi interessante tilbakespill som kan brukes i utviklingen av eget forfatterskap. Siden dette var en roman, antok jeg at mine tidligere motstandere ikke i like stor grad ville være i stand til å kontrollere resepsjonen denne gangen. I Bergen gikk en profilert feminist løs på boken, i Stavanger fikk jeg også en «takk for sist» av kollegaen til en feminist jeg irettesatte på trykk ved forrige publisering. Anmelderen i Klassekampen gjorde også som forventet. Til gjengjeld var jeg godt fornøyd med anmeldelsene fra Aftenposten, DN, Adresseavisen, HA, til og med Cathrine Krøgers i Dagbladet. Jeg er takknemlig. Det er nok skadelig å bli utsatt for angrep, tror jeg, for de får uforholdsmessig mye plass i folks bevissthet, også blant dem som sitter på makt til å gi stipender. Og så finnes det andre mekanismer; andre i kulturfeltet som innser sine fellesinteresser med konkurrentens motstandere. Generelt så synes jeg det er interessant når en forfatter splitter kritikerne, men i likhet med Kjartan Fløgstad i dagens avis, synes jeg det er det ergerlig når «enkelte kritikere bruker en estetisk argumentasjon som dekke over et angrep som handler om politisk uenighet». Romanforfatteren kan ikke bare skrive en tilbakevisende kronikk, dagen etter.
- Hva er det fineste noen har sagt om boka?
- Noen har fortalt at de gråt på slutten. Da føler jeg har fått til noe av det jeg ville. Nemlig å skrive inderlig og sårt. Det har også vært hyggelig når folk kommenterer språket, at det skaper stemningen jeg prøver å få til. Og så var det hyggelig å høre fra Martine Aurdal at hun hadde lest boka to ganger.
- Er du i gang med å gi ut en ny bok? Kan du i så fall fortelle litt om den?
- Jeg holder på med et dokumentarprosjekt jeg er veldig ivrig etter å komme i gang med, men det krever finansiering. Jeg prøver å skrive en bra søknad, og håper NFF vil hjelpe meg, men kan dessverre ikke si hva dette går ut på. Et skjønnlitterært prosjekt som har veldig lyst å komme ut av hodet og ned på papiret, handler om en person som setter seg ned, og blir sittende. Det er aldri mangel på virketrang, men penger som kjøper skrivetid. Vulgært, ikke sant?
- Nevn en bok som har betydd spesielt mye for deg?
- «Utvidelse av kampsonen» av Michel Houellebecq. Mer språket enn polemikken, som prioriterer seksualiteten i for stor grad, synes jeg. Det er blikket han har, i kombinasjon med pennen som er helt fantastisk. Men dette her med betydning… For eksempel har essayet «Deltagar og tilskodar» av Hans Skjervheim betydd mer enn noen skjønnlitterær tekst. Estetikk har sine begrensninger. Selv om mange littvitere sikkert vil være uenige, har de udødelige forfatterne ofte vært kjent for å ha et velutviklet sosiologisk blikk.
Stikkord: debutanter, forfatterintervju
Loading ...
