Det er lett for forfattere å skylde på forlagene når salgstall uteblir. Men det er like mye bokhandelkjedenes måte å jobbe på som gjør det vanskelig for flere forfattere å selge mye bøker.
Forfatterne Stein Morten Lier og Morten Harry Olsen har begge forlatt Gyldendal til fordel for andre forlag. Begge kritiserer Gyldendal for slett salgs- og markedsføringsarbeid. De begrunner det med at titler de har gitt ut, til svært gode anmeldelser, har falt helt gjennom i salgsleddet. Det er godt mulig at Gyldendal har gjort en for dårlig jobb med disse forfatterne. Samtidig er det noe med strukturen i bransjen som tyder på at bestselgerforfatterne stikker av med mer og mer av forlagenes markedsføringskroner, og at nummer to-forfatterne havner stadig lenger bak i salgsmaskineriet.
Stein Morten Lier og Morten Harry Olsen er begge forfattere som kan kalles «mellomforfattere» rent salgsmessig. Men etter 2005, med den nye bokavtalen, har denne typen forfattere fått det vanskeligere. Dette er langt fra bare forlagenes feil. Etter at bokklubbsystemet ble endret og eneretten på 25 prosent rabatt falt bort, har også bokklubbene tatt mindre risiko og valgt å satse mer på åpenbare bestselgere. Det gamle bokklubbsystemet klarte å fange opp nye stemmer og gjøre dem til bestselgere. De ble kjent gjennom bokklubber, og bokhandlene kunne til en viss grad nyte godt av dette gjennom at bokhandelkunder etterspurte disse titlene. På den måten kunne flere norske forfattere enn i dag nå salgstall på mellom 20.000 og 50.000 eksemplarer.
Dette er ikke et argument for å innføre 25 prosent rabatt på bokklubb-bøker igjen, slik William Nygaard har ment siden Bokavtalen ble innført. Et slikt system er både urettferdig og konkurransevridende i forhold til andre salgskanaler, uansett hvordan man vrir og vender på det. Men bortfallet av flere gode mellomselgere er likevel et problem for bransjen – og gjør både forlag og bokhandler mer sårbare enn nødvendig. I år hvor ikke forlagene klarer å få fram såkalte superselgere slik tilfellet var i 2008, har aktørene i bransjen mindre å falle tilbake på.
Paradokset er at bransjen har skapt denne situasjonen selv – gjennom svært like kampanjer og utstillinger i de fleste salgskanalene. Man kopierer hverandre, heller enn å utvikle en tydelig profil selv. Ensretting og strømlinjeforming gir større grobunn for superselgere – og mindre grobunn for gode mellomselgere. Det er denne frustrasjonen som nå kommer til uttrykk blant noen forfattere, og er en utfordring hele bransjen må ta på alvor.
Stikkord: kommentar
Hei Per Olav
Sitter og jobber med julekatalogen og tenkte du kunne ha interesse av å vite hvordan saker og ting ser ut fra Fri Bokhandels synspunkt.
Vi har bokråd, og forlagene har fått vite at de skal presenterer titler som kan være aktuelle for julekatalogen vår.
Det som skjer i etterkant er ganske interessant. De aller aller fleste forlagene har full brems og ønsker kun å markedsføre 100% titler, som jeg kaller dem, dvs bankers titler. De er det dessverre svært svært få av i løpet av et år, i hvertfall sammenliknet med alt det som kommer ut totalt. Dvs at forlagene har allerede før de har møtt bokrådet bestemt hvilke bøker de vil ha med, og at hele presentasjonen for vårt bokråd egentlig er en farse, fordi de bare har tenkt å bruke markedsførings kroner på et minimum av titler i forhold til det de presenterer. Vi er jo en vanskelig gruppering, jeg er klar over det. I år utkvoterer vi ca 10 titler som er med i julekatalogen – resten av titlene legges inn i dialogg og medlemmene kan selv bestille det antallet de ønsker. Dvs at forlagene ikke får noen garantier på antallet som vil blir solgt gjennom våre butikker av en tittel. Det er forlagene som bestemmer markedskroner ut i fra salgspotensialet, naturlig nok, og i disse finanskrise tider er det ingen satsing bare helgarderinger hele veien. Fikk også innspill fra et forlag – de ville bare betale for å være med i katalogen vår, om det ble solgt x antall bøker av tittelen først. Dvs at jeg skulle sette i gang katalogproduksjon og utforming + plakater og ordne distribusjon osv uten å vite om jeg hadde forlaget med meg ! Dette synes jeg er urimelig. Vi i bokrådet plukker ut titler basert på en presentasjon fra forlaget, sluttproduktet blir ikke alltid som forespeilet og forlagets tilgang til media for markedsføring har vi ikke oversikt over. Info om bøkene basert på et a4 ark og lovende ord fra forlaget, er det vi har å forholde oss til når vi plukker ut bøker. Slik jeg ser det har dette forlaget ikke tro på sine egne titler – hva er vitsen med å utgi dem da ? Eller presentere dem for bokrådet ? Vår utfordring er naturlig nok å komme opp i skikkelige volumer, et stadig sterkere krav fra forlagene, samtidig som antall salgskanaler øker og dermed spiser av vårt marked. Nye salgskanaler er bare å akseptere, handel på nett likeså, men at forlagene da samtidig ber om økte volumer hos oss, og reduserer risikovilligheten med mindre kjente forfattere, rimer jo ikke. Salg av bestselgere øker og finansierer forlagenes satsing på de smalere titlene som bokhandleren gjennom abo systemet fint må takke ja til. Noen av disse titlene må vel være verdt å satse på, eller nei, de er kanskje bare en del av et forfatterskap som muligens vil springe ut i full blomst?
Jeg har nok vært idealist lenge og ønsket å vise en viss bredde i katalogen vår – spesielt etter at Åretsbøker “forsvant”, men jeg kapitulerer – volumene rår og bredden faller vekk, hvertfall i katalogen. Neste år lager jeg en syltynn julekatalog med bestselgere.
Dette synes jeg var en god artikkel. Boka mi, Magellans kors, fikk terningkast 5 i VG i februar i år. To helsider. Flere veldig gode anmeldelser har senere kommet. Salget har likevel vært svært dårlig – fordi bokhandlene rett og slett ikke tar inn boka! Og de som gjør det, setter den bare bort i en obskur hylle og krysser fingrene.
Dette gjør det jo nesten håpløst å være forfatter. Hva er da vitsen med å bruke flere år på skrive en god bok?
Forstår ikke bokhandlene (og forlagene) at de på denne måten nærmest gjør forfatteryrket til en slags bingo eller lotto?
Hvem vinner i år, tro?
Hvem vil det bli satset på?
Hva slags respekt for leserne er dette? Hva slags respekt er dette for forfatterne? Hvem orker da å skrive gode bøker?
Muligens vil denne markedsføringsideologien få store, negative konsekvenser for bokhandler og forlag når e-bøker og print on demand blir mer vanlig i bransjen.
Det ville koste bokhandlene svært lite å framheve gode “mellomforfattere” også. I lengden vil de bare tjene på det. Men i dag virker det som om alle bare er ute etter kortsiktig profitt.
Det er tragisk. For om noen år vil kanskje et skred av “mellomforfattere” forsvinne; de tjener jo ikke noe penger på yrket sitt! Og hvis da kjendisene svikter… da blir det ingenting igjen å selge, og da blir det kroken på døra for både forlag og bokhandlere.
Hei, mange gode poenger her. Likevel: det er faktisk mulig å skape bestselgere også av de som i utgangspunktet kun selger middels godt. Det krever imidlertid at forlaget våger å satse. Kanskje er norske forlag for feige med markedskronene? Kanskje slår mange norske forlag seg til ro med at innkjøpsordningen tross alt er såpass lønnsom at videre markedsføring oppfattes som unødig (gambling). Om en forfatter merker slike tendenser, bør hun straks knurre.
Hei Per Olav. Hva er empirien bak dette: “Etter at bokklubbsystemet ble endret og eneretten på 25 prosent rabatt falt bort, har også bokklubbene tatt mindre risiko og valgt å satse mer på åpenbare bestselgere.”
[...] artikkelen Vinneren tar alt skriver han [...]
Spennende artikkel – men for kort.
Det interessante er jo ikke symptomene, men mekanismene som produserer dem. Det bokbransjen opplever er overgangen fra en industriell økonomi – med relativt mange lesere og relativt få forfattere – til en kunnskapsøkonomi med overflod av begge.
Forlagene konkurrerer på et mettet marked. Det betyr at de kjemper om et begrenset antall skjønnlitterære lesere – slik Rema og Rimi kjemper om dagligvarekunder og universiteter og høgskoler kjemper om studenter.
Satsinger lønner seg best hvis midlene konsentreres om de mulige bestselgerne – altså bøker som i utganspunktet har et høyt salgspotensiale. Her blir avkastningen av hver markedsføringskrone størst. I et presset marked vil det å “utvikle en tydelig profil selv” koste mer enn det smaker.
Mer om dette på bloggen Plinius: http://plinius.wordpress.com/2009/06/30/p-9409/